Verdidebatt

Innvandring truer velferdsstaten

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Thorbjørn Egners kardemommelov har blitt kalt reaksjonær. Men den er et godt innspill i debatten Jon Hustad startet i Aftenposten om norsk kultur og innvandring.

Hustads poeng var at kulturelle særtrekk får konsekvenser for økonomien. Og han har fått mye pepper for å henvise til taxi-svindelsaken. Men den er svært relevant på grunn av dens enorme omfang, helt ulikt det man tidligere har sett.

Totalt 2500 sjåfører var innblandet. Tre av fire svindlere var pakistanernordmenn. Altså var en stor del av det pakistansknorske miljøet i Oslo berørt. Det ble unndratt 625 millioner kroner fra beskatning. Godt over 100 millioner kroner ble feilaktig utbetalt i trygd til sjåførene som kjørte svart.

Tallene er hentet fra boka Svindel uten grenser. Tre navngitte toppbyråkrater, fra hhv. Nav, Skatteetaten og Oslo Kommune, blir sitert på at innvandrerbefolkningen ser ut til å ha et annet forhold til trygdesvindel og svart arbeid, i den samme i boka. Og da bygger de på sin samlede erfaring i jobben, ikke på denne saken alene.

Det samsvarer med flere anonyme og sentralt plasserte kilder i NAV jeg har hatt kontakt med. De er sjokkert over viljen til å snyte staten hos nyankomne innvandrere. De har ingen annen forklaring enn det de kaller “kultur”

I Storbritannia er det ti ganger flere korrupsjonsanklager mot politimenn med muslimsk-asiatisk bakgrunn enn blant dem med etnisk britisk bakgrunn. Det forklares i rapporten (som er omstridt) med press fra storfamilien på den enkelte politimann. Altså, en del av familiekulturen.

Som Eirik Vinje skrev i Aftenposten: I klansamfunn i Asia og Afrika tar man vare på familien, mens man har null tillit til staten. Ofte har man god grunn til å anse staten som en fiende. I Norge er det nærmest omvendt. Staten er den som aldri svikter oss, mens familien kan det være så som så med.

Det nye i Norge er to demografiske forhold: Det første er at innvandrerbefolkingen er mye større enn det vi har opplevd i tidligere tider (se grafen under, der grønn farge er  innvandrere fra Asia og Afrika og deres barn). Det andre er at de som kommer er fattigere enn majoritetsbefokningen, ikke rikere, slik f.eks. hanseatene var. Alle som forteller oss at “det har alltid vært innvandring til Norge og hanseatene beriket oss jo” , de overser helt fundamentale fakta om innvandrere i forhold til totalbefolkningen.

Det tredje nye, som ikke er demografi men statsfinanser, er at vi har en velferdsstat som bygger på livslang botid og at folk selv gjør sitt beste for å unngå trygd. Miksen av disse tre kan bli ødeleggende for velferdsstaten.

Det hadde vært rart hvis overgangen fra et land der all trygghet ligger i familie og klan, til et land der all trygghet ligger i staten, foregår uten friksjon. Følgende avsnitt i boka Svindel uten grenser, der en pakistansknorsk jente blir intervjuet, gjør inntrykk:

Etter å ha lest om taxi-svindelen forsto Shazia hvorfor foreldrenes hus var så lite, sammenliknet med de andre norsk-pakistanernes hus i Pakistan. Faren hadde flere jobber samtidig for å kunne forsørge seg selv, sine slektninger i hjemlandet og samtidig klare å spare til husbygging. Foreldrene var nesten aldri hjemme, de bare jobbet. De betalte sin skatt, og de misbrukte ikke trygdesystemet. Og endte med det minste huset.

Her er vi ved kjernen. Første- og annengenerasjon må oppleve at de blirbelønnet for å jobbe hardt og ikke snyte staten. I taxi-svindelsaken, som altså omfattet et stort miljø, skjedde det motsatte. Den norske velferdsstaten var vid åpen for dem som ønsket å utnytte den. Norsk kultur viste sine svakheter i møte med den pakistanske.

Tall om annengenerasjons pakistanernordmenn er oppmuntrende, de er høyt utdannet, arbeidssomme og lovlydige. Det hjelper bare så lite at èn etnisk gruppe lykkes i å knekke kodene, når det stadig kommer nye grupper innvandrere. De fleste innvandrerne kommer nå fra Øst-Europa, der tilliten til staten også er så som så. De fleste nyankomne fra 3. verden kommer nå fra Afrika, fra land med utpreget klankultur og en ikke-fungerene stat, slik denne SSB-statistikken viser.

Hva skal vi gjøre? Regjeringen Stoltenberg skal ha ros for å ha satt ned Brochmann-utvalget, som forsøkte å svare. Men det er blitt merkelig stille om utvalgets dystre data etterpå. Christian Tybring Gjedde og Hadia Tajik snakker om pølser i lompe og pinnekjøtt. Er hele befolkningen blitt så dårlig i matte at vi ikke klarer å diskutere det som er viktig? Hustads utgangspunkt var jo nettopp kulturens konsekvenser for økonomien. Det klarer visst ingen å følge opp.

Shazia, jenta som ble sitert i boka om taxisvindelen er nå journalist i VG. Der har hun blant annet annet skrevet en rekke svært gode artikler om innvandring og integrering. Hun har vist oss at det også er positive sider ved at innvandrere samler seg i Groruddalen. Poenget er at hvis innvandrere fra samme land flytter nær hverandre er ikke det så farlig, ja, det er også mange fordeler med det, så lenge folk holder seg til samfunnskontrakten. Og i Groruddalen har kriminaliteten sunket, samtidig som innvandrerandelen har økt. I tillegg er det rimelig å anta at det sparer staten for masse penger at storfamilien bor fysisk nær hverandre, slik at folk kan hjelpe hverandre i hverdagen.

Desto viktigere er det å formulere samfunnskontrakten presist. At folk må bli en del av “den norske kulturen” er både uklart og storforlangende. Sin kultur må folk velge selv, så lenge de forsørger seg selv og er lovlydige.

Men gjør de det? Problemene med sysselsetting hos første generasjon innvandrere fra tredje verden ser ut til å være enorme. Det hjelper ikke at annengenerasjon blir leger og jurister, når det stadig kommer store mengder nye innvandrere. I Danmark var det de dramatiske tallene for sysselsetting blant ikke-vestlige innvandrere som førte til tilstrammingen i familegjenforenings-reglene (se grafen over og billedteksten under den).

Tall fra Frisch-senteret i Norge viser at første generasjons innvandrere fra tredje verden bare er i arbeid ti-femten år, også de som var arbeidsinnvandrere. Foreløpig vet vi lite om hvordan nyinnvandrede østeuropeerne vil tilpasse seg over tid. I Brochmann-utvalget antydes det at vi kan risikere samme korte yrkeskarriere hos dem, samtidig som deres eksport av trygd kan bli et økende problem.

Blant mine bekjente er det de “gammeldagse” personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.

Man kan ikke gjøre noe med andres kultur. Men man kan gjøre noe med sin egen. Det er i møte mellom norsk kultur og klan-kultur at trygdebruken går over stag. I USA får man trygd bare noen få måneder etter ankomst, etter det er det brått slutt. Somaliere i USA klarer seg mye bedre der enn i Norge, slik Gerhard Helskog forklarte i sin bok om innvandring. Problemet i norskkultur er i så fall at vi ikke klarer å si nei til trygd selv om folk er fullt arbeidsføre.

Kom deg i arbeid og vær lovlydig. Noe mer kan vi virkelig ikke forlange av folk. Om man spiser pølse med lompe på 17. mai eller halalkjøtt? Det er ikke viktig. Thorbjørn Egner formulerte det presist i Kardemomme-loven.

PS: Den første foilen er hentet fra Brochmannutvalgets presentasjon. Den andre er ikke på nett, den ble presentert på NHO-konferansen 2011 av professor ved Rockwool Fondens Forskningsenhed i Danmark. 

Innlegget ble først publisert på min egen blogg - med grafer og en rekke illustrasjoner.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt