Tradisjoner kan ikke vedtas

Før andre verdenskrig var det kirkens jobb å registrere nyfødte barn her i landet. Da hadde en dåpshandling ikke bare en religiøs betydning, den ga også barnet dets navn. I dag er det Folkeregisteret som har ansvar for registrering av nyfødte; foreldre sender inn melding om barnets navn på et skjema og får brev med tildelt personnummer tilbake. Den kirkelige dåpen har ingen juridisk funksjon, likevel blir fremdeles 67% av alle barn i Norge døpt i kirken.

Finner egne løsninger
Når Stålsett-utvalget nå foreslår å skille juss og seremoni også for vielser, er det verken spesielt nytt eller spesielt originalt. Flere land i Europa har denne ordningen allerede. Tyskland har stilt krav om sivile vielser siden 1875 og Belgia, Nederland og Frankrike har tilsvarende ordninger. Der er det vanligvis en representant for kommunen som står for vielsen, for eksempel ordføreren eller noen han eller hun har delegert myndigheten til.

Også i Norge har forslaget blitt vurdert tidligere. Det såkalte ekteskapslovutvalget la fram en NOU i 1986 der de gikk imot forslaget om obligatoriske sivile vielser, blant annet fordi «det må legges til grunn at det i dag – som i 1918 – er et utbredt ønske blant folk flest om å få beholde adgangen til kirkelig vigsel,» som utvalget skrev.

Da denne NOU’en ble lagt fram ble rundt 56% av norske ekteskap inngått i Den norske kirke. I dag er det bare 40% av alle vielser som inngås i kirken. Tingretten og Human-Etisk forbund til sammen står for totalt 35% av vielsene. 20% av vielsene finner sted i utlandet, fordelt på Sjømannskirken, norske ambassader og utenlandske myndigheter. Tallene viser at alle vigselsformene utenfor Den norske kirke øker. Realiteten er at folk flest ikke gifter seg i kirken lenger. I stedet finner vi våre egne løsninger, tilpasset oss selv, våre verdier og den vi gifter oss med.

Sikrer rettigheter
Statistikk er ikke et argument i seg selv. Men det tegner et bilde av et samfunn i endring, et samfunn der vi legger stadig mindre vekt på tradisjon og stadig mer vekt på individuelt tilpassede løsninger. For en liberaler som meg kan ikke dette være annet enn positivt. Hånd i hånd med dette ser vi nemlig et stadig sterkere press for å drive fram individuelle rettigheter uavhengig av kjønn, livssyn og seksuell legning – en kamp Den norske kirke sjelden har vært med på.

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var det verken mulig å melde seg ut av kirken eller å få adgang til riket som jøde eller jesuitt. I dag ser vi et mangfoldig og flerkulturelt samfunn der kvinner kan styre over sin egen kropp, og der Stortinget med stort flertall har innført en kjønnsnøytral ekteskapslov som sikrer også homofiles rett til å gifte seg.

Å sikre at vigselsretten forbeholdes offentlige instanser er den siste mangelen i en ellers god og nøytral ekteskapslov. Det vil klargjøre skillet mellom religion og juss, sikre likestilling uavhengig av seksuell legning, og fjerne byråkratiet som i dag må godkjenne livssynssamfunnenes vigslere. Og så er det opp til hver og en av oss om vi ønsker en livssynsbasert seremoni i tillegg.

Sikre valgfrihet
Om ikke alle er helt enige om å frata trossamfunnene vigselsretten, bør vi i hvert fall kunne bli enige om et nødvendig første skritt, nemlig å sørge for at det ikke bare er tingretten som kan stå for borgerlige vielser i dette landet. Mange steder i Norge er det langt å reise til nærmeste tingrett, noe som i praksis innskrenker den valgfriheten ekteskapsloven er ment å sikre. Vi må ha flere offentlige vigslere i Norge, og vi må sørge for at også de offentlige vigslerne er tilgjengelig i helgene og kan delta i seremonier utenfor rettslokalene.

Blant de nordiske landene er det bare Norge og Finland som har en såpass streng definisjon av hvem som kan står for den borgerlige ekteskapsinngåelsen. I Danmark er det kommunene som besitter denne vigselsmyndigheten. Ordføreren kan vigsle ektepar direkte, eller delegere myndigheten til sine kommunestyrerepresentanter. Kommunen er tross alt til for borgerne. Og offentlige tilbud må være så fleksible som overhodet mulig.

Denne valgfriheten må være synlig også i rammene rundt våre viktigste seremonier, enten de er verdslige eller religiøse. Det er det tverrpolitisk enighet om. Derfor slår kirkeforliket fra 2008 fast et kommunalt ansvar for å sikre livssynsnøytrale seremonirom for gravferder og ekteskapsinngåelser. Stålsett-utvalget ønsker å etablere livssynsåpne lokaler i større omfang enn det hittil har blitt gjort, og mener hver enkelt kommune må finne gode løsninger sammen med sine lokale tros- og livssynsamfunn. Ikke for å avkristne landet, slik enkelte hevder. Men for å sikre valgfrihet og likebehandling; verdier vi bør kunne ta for gitt i et moderne Norge.

Folket bestemmer
Jeg har liten tro på å lovfeste tradisjoner. Og det faktum at to tredjedeler av oss velger å døpe barna våre til tross for at dåpen ikke har noen som helst rettslig funksjon viser at tradisjonsfølelsen vår kommer fra et annet sted enn lovverket. Den kommer fra familien vår, nærmiljøet, venner og kjente. Den kommer fra folk, ikke fra staten. Og den skaper tilhørighet og identitet uavhengig av juss og formalia.

Tallene for dåp og kirkelige vielser kommer nok til å fortsette å synke uansett hva vi foretar oss i lovverket. Det verken kan eller bør staten gjøre noe med. Hvis tallene bekymrer kirken, er det kirken selv som må gjøre jobben med å øke deltakelsen og engasjementet blant sine egne medlemmer.

For til syvende og sist er det folk selv som bestemmer. Ikke staten, og ikke kirken. Våre egne ønsker og rettigheter kommer først. Det er typisk norsk å ville velge selv. Tilfeldigvis er det også liberalt.