Ilham Hassan

25

Et dilemma

Publisert: 19. jan 2010

Jeg tror jeg lider av nyhetsdepresjon. Hver gang jeg skrur på tvén eller setter meg foran pcén ender jeg opp med å lese Haiti-relaterte nyheter. Ødeleggelsen etter jordskjelvet er så ufattelige at jeg kjenner jeg blir kvalm.  Jeg kjemper mot tårene hver gang bildet av et lite barn som nettopp har blitt foreldreløst vises på tv og avisen, eller gravide kvinner som føder på gatene og sultne barn som kjemper om en pakke kjeks. Scenene som utspiller seg på gatene er hjerteskjærende. Inntrykkene jeg sitter igjen med etter å er så sterke at jeg også fysisk blir redusert. Jeg føler meg hjelpesløs og svak, og innser at det må drastiske skritt til. Derfor innfører tv og avis-forbud her i huset med øyeblikkelig virkning. Tiltaket huser ikke hjemløse haitire eller gir barna foreldrene sine tilbake,men lindrer mine smerter. Og med ett tviler jeg: Er det egoistisk å skjerme seg fra elendigheten? Kan jeg klandres for å lukke mine øyne for virkelighetens brutaliteter? Gjør jeg det rette?

Hvordan bearbeider dere slike sterke inntrykk?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Gjennom bønn og faste?

Publisert nesten 11 år siden

Jeg tror egentlig det er svaret, bønn og faste. Faste fra nyheter først og frem, men også faste i forbindelse med bønn og meditasjon innfor Den Hellig Gud. Stillhet blir da et meget viktig element. Ikke skrik, ikke skrål, men stille bønn i ydmyket med innrømmelse av at jeg ikke forstår og ikke alltid skal forstå.

Kommentar #2

Ilham Hassan

25 innlegg  40 kommentarer

Bønn

Publisert nesten 11 år siden

Godt poeng,Fredrik. Enig i at bønn hjelper.

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Da telgrafen kom

Publisert nesten 11 år siden

Moderne teknologi gjør at vi får inn over oss stort sett alt som foregår av elendighet i verden. Det både opprører oss og herder oss. Det kan hende skumleste med det er at vi ikke klarer å skille mellom det som er nært og det som er fjernt.

Da den første telegrafen kom var det mange som undret seg over dette nye hjelpemiddelet. Plutselig kunne man sende beskjeder over meget lange avstander. Langt lenger enn det det mennesklige øye eller stemme kunne bære. Spørsmål man stilte seg var hva skulle nå disse menneskene som satt i byer langt fra hverandre snakke om. Var det egentlig noen mening med det.

Vi kan lese bøker og aviser, det er en ensom og ganske så egosentrisk øvelse. For det er oss selv og de trykte ordene det handler om. Forstyrrer noen oss når vi leser ber vi dem dempe seg for de griper inn i den viktige lesingen vår. Men er den viktig eller er den mer viktig enn å snakke med den som står der ved vår side?

Det hjelper ingen at det sitter millioner å leser om katastrofer eller at atter andre millioner sitter klistret fremfor fjernsynsaparatet og ser på tre minutters snutter med mennesklig tragendie. Det som hjelper de lidende er den hånden som er innenfor rekkevidde. Man metter i sultne med telegrammer, man metter dem med mat. Mat er ikke enkelt å sende gjennom fiberkabler eller gammeldags kobberkabler. Ei heller kan det overføres trådløst.

Så hvorfor så mye stoff rundt katastrofene. Det mest nærliggende man kan tenke seg er tragisk, vårt behov for underholdning. Nå vil vel mang protestere villt, men skrekkfilmer er for mange god underholdning.

Ta paradokset Haiti. Når hjelpesendingene står i kø, er det ikke mange på hjelp men mangel på distribusjon. Dette er det folk på stedet som må løse ikke journalister eller nyhetslesere tusner av kilometer borte.

Så det er ikke noe galt i å hoppe av karusellen og si at jeg vil ikke lenger grafse i denne elendigheten. Det er regjeringer med både ekspertise og penger som alt er på plass på Haiti. Det vi kan gjøre er å sørge for at vi oppretthoder slike regjeringer som er villige til og har mulighet til å hjelpe på våre vegne når katastrofer skjer.

Så ta pause fra katastrofene og fotballen i avisene med god samvittighet. Sett heller av noen minutter til uteliggeren du ser på gaten neste gang. Da har du gjort noe virkelig :-) 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere