Svarer ikke på etiske spørsmål

I Vårt Land 3. januar hadde jeg et innlegg om våre aller tidligst fødte: For tidlig fødte har gode odds

5. januar, også i Vårt Land, feilsiterer og mistolker professor Markestad mitt innlegg om våre aller tidligst fødte. Jeg ser meg nødt til å imøtegå store deler av hans debattinnlegg.

Jeg har ikke påstått at det er økonomiske grunner til at tidligfødte ikke behandles. Min kommentar om kostnadseffektivitet er rettet mot prioriteringsdebatten som har rast i media i senere tid.

Markestad påstår at jeg sidestiller barn født ved uke 22 og 27. Det er feil. Jeg skrev at risiko for funksjonsnedsettelse er den samme om barnet er født i uke 23 eller uke 26.

Han beskylder meg videre for å hevde at vi skal gi intensiv livreddende behandling uansett hvor umodent barnet er. Det er feil.

Jeg kritiserer en fast nedre grense basert kun på svangerskapslengde, da feilmargin er på opp til to uker. Et barn man tror er 22 uker kan faktisk være 24 uker. Andre faktorer - fødselsvekt, steroider gitt før fødsel, samt fødeinstitusjon - er viktigere. Usikkerhet rundt alder bør formidles på forhånd, så foreldre er forberedt på ny vurdering etter fødsel. Hvert barn må vurderes for seg.

Ei heller har jeg sagt at foreldre ikke skal kunne be om behandlingsbegrensning. Tvert imot hevder jeg at foreldre skal ha større innflytelse på avgjørelser som tas i vanskelige situasjoner.

Med den usikkerhet som preger kritisk syke pasienter har leger ingen fasit. Vi vet ikke utfallet i hvert enkelt tilfelle. Nettopp derfor er det ingen grunn til å tro at vår vurdering av beste vei videre er bedre enn foreldrenes. Kanskje tvert imot.

Vi vet at leger har et mer negativt syn på et liv med utviklingshemning enn foreldre til disse barn har, og at barna har et mer positivt syn enn foreldrene (Saigal m fl). Vi bør være ytterst forsiktig med å godta legers mening om hva som er et verdig liv. De har sin bagasje, sine holdninger. Foreldre kan ha et helt annet syn på saken, og det er deres barn. Nettopp derfor bør vurderingen om man ønsker å satse, på tross av mulig funksjonsnedsettelse, være foreldrenes avgjørelse.

Markestad står ved sin påstand om at vi skal la være å behandle pga fare for funksjonsnedsettelse. Videre hevder han at foreldre ikke kan nekte behandling "når barnet har en rimelig sjanse til å overleve uten alvorlige funksjonshemninger", mens man pga økt belastning for barnet ikke skal behandle de aller tidligst fødte. Skal vi tåle plagsom behandling for barn uten funksjonsnedsettelse, men ikke for barn med? (Er smertelindringen for dårlig?) Foreldre får ikke nekte livreddende behandling for sine funksjonsfriske barn, samtidig nektes de livreddende tiltak for sine utviklingshemmede nyfødte.

Hvor er logikken?

Hvorfor er vi mindre villige til å behandle de aller tidligst fødte, på tross av gode odds for overlevelse uten funksjonsnedsettelse? For barn som har levd en stund, med samme odds for bedring, gjøres alt. Hvorfor denne forskjellen?

Dette er etiske spørsmål som absolutt fortjener oppmerksomhet.

Dette innlegget stod på trykk i lettere modifisert form i Vårt Land 9. januar. I samme avis stod Åsta Årøens svar til Markestad: Prof. Markestad må avklare sitt syn på funksjonsnedsettelsar!