Om å synde tappert

I år skal jeg være litt mindre feig, har jeg bestemt. Man kan kalle det et nyttårsforsett, selv om det er det minst konkrete jeg har hatt på årevis. Være litt mer modig. Dog tenker jeg ikke på den typen mot som får en til å hoppe i fallskjerm eller ikke besvime av et kutt i fingeren, men det motet som kreves for å stå ved en avgjørelse og velge det man har valgt. Det motet Luther siktet til da han rådet sin engstelige venn Melanchthon til å synde tappert.

Enkelte får det for seg at jeg er trygg i valgene jeg tar, men det er jeg ikke. Jeg er trygg i idealene mine, men ikke alltid i min etterlevelse av dem, og både forut for og i etterkant av alle store valg (samt ganske mange små) grubler jeg mye. Gjør jeg det rette? Finnes det ukjente sider av saken som ville fått meg til å velge annerledes om jeg bare visste hva de var? Hvor mye ødelegger jeg ved å velge feil? Valg har alltid konsekvenser; derfor nøler jeg, og selv om jeg har valgt, har jeg kanskje likevel ikke valgt fordi jeg aldri blir ferdig med å gruble.

Men i år ønsker jeg det annerledes. I år skal jeg stole på min egen fornuft, og dessuten stole på at også jeg kan tilgis om det med tiden likevel viser seg at jeg valgte feil.