Stålsett-utvalgets utfordring til Den norske kirke: å gi rom til den andre

En del av dette uoppgjorte boet er knyttet til utformingen av en ny tros- og livssynspolitikk. Vil utformingen av den være konsekvent med tanke på å løsne båndene mellom Den norske kirke og staten ytterligere? Eller vil den bæres oppe av en pragmatisk tilnærming hvor det er om å gjøre å vise at forliket om stat- kirke ikke overhodet får noen videre konsekvenser for Den norske kirke.

Både politikere og kirkeledelse synes å være opptatt av å understreke at det aller meste er tjent med å være som det har vært. I møte med de åtte grunnleggende prinsippene i Stålsett-utvalgets utredning, er en når det kommer til stykke ytterst tilbakeholden med å trekke noen praktiske konsekvenser. Prinsippene tiltredes i hovedsak, men bare dersom de koster minst mulig å gjennomføre.

Preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud og lederen i Krf, Knut Arild Hareide var i Dagsnytt 18 (7.1.13) alle enige om at det var problematisk dersom Den norske kirke mistet vigselsretten. Ingen av dem talte minoritetenes sak. Prinsipiell tenkning vek for en pragmatisk funksjonalitet. Utelukkende dreide saken seg om hva “kirken mister”. Om redsel for mer papirarbeid. Om at menneskers forhold til Den norske kirke endres.

Utvilsomt ville saken høres annerledes ut om en i stedet for vigselsrett snakket om vigselsplikt. For noen ville det at staten selv tok ansvaret for inngåelsen av ekteskap innebære en større grad av frihet, også religionsfrihet. Og vigselsretten/plikten mister i så fall Den norske kirke sammen med alle andre tros- og livssynssamfunn som også er bemyndiget av staten til å forestå vigsler. Utvilsomt ville flere av dem ha sett på det som en lettelse dersom staten fratok dem dette oppdraget, ikke minst med bakgrunn i de endringene som er gjennomført i ekteskapsloven.

For Den norske kirke er spørsmålet om vigselsrett knyttet til dens selvforståelse som folkekirke, i denne sammenheng vil den nok nødig gi slipp på sin framskutte posisjon. Oppslutning om livsritene (dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd) utgjør ryggraden i mye av folkekirketenkningen. Samtidig viser flere undersøkelser at Den norske kirke som livsriteforvalter er i ferd med å tape terreng (jfr. undersøkelsen i Vårt Land ang ønsket om kirkelig medvirkning i forbindelse med gravferd).

I en slik situasjon er den vanligste refleksen å holde så stramt grep som mulig om det en har, dessverre. Lite tyde på at Den norske kirke vil slippe opp.

Den norske kirke, kan og bør, være langt mer offensiv i møte med utredningen “Det livssynsåpne samfunn” enn det å skulle sikre sin egen posisjon. Den burde benytte anledningen til å gå i seg selv, gjøre opp sitt eget bo, ikke vente på at staten og politikerne legger premissene for framdriften. Hvilken selvforståelse legger Den norske kirke til grunn når den skal møte vurderingene og anbefalingene i utredningen?

Den kunne for eksempel gjøre alvor av å gi slipp på privilegiene sine og den framskutte posisjonen staten har vært garantist for at kirken skulle ha. Slik ville den kunne møte de andre tros- og livssynsminoritetene på likere fot. Som det definitivt største tros- og livssynssamfunn ville Den norske kirke gjennom en slik handling i større grad også vise at den virkelig mener alvor av å åpne opp det offentlige rom for flere aktører.  Jeg tror ikke det er mulig å komme videre mot det livssynsåpne samfunn hvis det ikke gis et reelt rom for andre. Derfor ville det være et sterkt vitnesbyrd å avstå plass for å gi rom til de andre. For majoritetens rett oppleves ganske visst også som urett ovenfor minoritetene. Det er et faktum det synes som om Den norske kirke i liten grad er villig til å trekke noen konsekvenser av.

Om Den norske kirke skulle framstå som en “slankere” utgave av seg selv gjennom å gi avkall på sin majoritetsposisjon tror jeg det ville være utsikter for at den også ville framstå som en mer vital og levende kirke. Ikke minst trenger den å bli utfordret så dens selvbilde framtrer som mer realistisk, ydmykt og lyttende i møte med andre tros- og livssynssamfunn. Utfordringen fra Stålsett-utvalget handler i siste instans om å gi rom for den andre -å legge av seg noe av sin egen tyngde for å gi den andre større vekt.