Verdidebatt

Hva annet er sivilisasjon enn en sårbar hinne som tidvis brister og kaster oss ut i dystopien?

Mer enn 75 år er gått siden Dietrich Bonhoeffer skrev om etterfølgelse og kallet til å følge Kristus etter. Bøkene hans har ikke mistet sin aktualitet, fortsatt uroer han med sin utfordring til radikal etterfølgelse av Kristus.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I avslutningskapitlet til sin klassiske bok “Etterfølgelse” skriver Bonhoeffer: “De har preget bildet av Gud med sine tanker og gjør det til et misfoster, som uten at de vet det, ligner mer og mer på Satan” ordene Bonhoeffer bruker er sterke. Faren er vi vil mildne dem ved å henvise til den spesielle historiske konteksten de er blitt til i, det nazistiske skrekkveldet. Men den oppmerksomme leser vil se at i sin sammenheng er de myntet på mennesket, Adam, som stadig vil forsøke å bli “som Gud” - sicut deus. Og der hvor mennesket stiller seg i Guds sted, brister den hinnen som skiller sivilisasjon fra dystopi. For hva annet er sivilisasjon enn en sårbar hinne som tidvis brister og kaster verden ut i dystopien?

Bonhoeffers kontekst var en dystopisk virkelighet, det totalitære samfunnet basert på nazistisk ideologi og idealer.

Vår kontekst, derimot, kan beskrives som et samfunn preget av en demokratisk dysfunksjonalitet. Et demokratisk samfunn som henter sitt verdigrunnlag og opus operandi fra en gjennomgripende kapitalistisk samfunnsmodell. Innenfor en slik virkelighet er de fleste politiske beslutninger preget av kortsiktighet og liten vilje til endring. Menneskers etos er i overveiende grad formet av forbrukersamfunnets idealer og forbilder.

Bonhoeffers teologi slik den utformes i boken “Etterfølgelse” bæres oppe av overbevisningen om at etterfølgelse av Jesus Kristus betyr motstand. Ingen som leser ham unngår å forbli upåvirket. Bonhoeffer berører og utfordrer fordi han med sitt liv til fulle illustrerer at det koster å være etterfølger.

Mye av Bonhoeffers forfatterskap har en kontekst preget av et grunnleggende dystopisk samfunns gjennombrudd fra tidlig på 1930-tallet. Da Bonhoeffer skriver bøkene “Etterfølgelse” og “Fellesskap og bønn” har ennå ikke dystopien nådd sitt absolutte høydepunkt, det skjer først med utbruddet av krigen i september 1939. Først når han er inne i hvalfiskens buk, fengslet i Berlin -Tegel i april 1943, satt bak lås og slå for sitt engasjement i den tyske motstandsbevegelsen, kjenner Bonhoeffer på kroppen hvor lite det er igjen av hans livsrom.

Paradokset som han erfarer på kroppen sammen med millioner av mennesker rundt om i det okkuperte Europa er at det dystopiske samfunnet ikke har mistet sin kraft, selv om nederlaget synes uunngåelig, snarere tvert om. Når det synes som om det er i ferd med å tape da blir målrettetheten, umenneskeligheten og dødeligheten enda tydeligere. Her viser et slikt samfunn sitt sanne ansikt - dystopien framtrer som en tilstand som er blottet for en hver selverkjennelse og evne til å ta virkeligheten inn over seg (slik sett kan en jo undres på om de Vestlige lands manglende evne til å ta grep i møte med klima og miljøutfordringen viser at vi har kommet faretruende nær et dystopisk mareritt). Undergangen fornektes på den ene siden eller kan til og med forherliges på den andre. En kan jo undres på om det er nettopp dette som er den indirekte bakgrunnen for Bonhoeffers tale om det myndige menneske.

Denne tanken formuleres slik i et brev datert 16.7.44 (gjengitt i Motstand og hengivelse): “Vi kan ikke være redelige uten å erkjenne at vi må leve i verden – ‘etsi deus non daretur’. Og nettopp dette erkjenner vi - overfor Gud! Gud selv tvinger oss til denne erkjennelse. Det at vi er blitt myndige, fører oss til en sannferdig erkjennelse av vår situasjon overfor Gud. Gud lar oss få vite at vi må leve som om vi må klare livet uten Gud. Den Gud som er med oss er den Gud som overlater oss til oss selv (Mark 15,34)! … Overfor og med Gud lever vi uten Gud. Gud lar seg fortrenge fra verden og korsfeste… ” Talen om det myndige mennesket dreier seg ikke, slik jeg tolker Bonhoeffer, om menneskets nødvendige frigjøring fra Gud eller “Guds død”. Ei heller det sekulære samfunnets frigjøring slik det ble forstått og brukt innenfor sekulærteologien på 1960-tallet. Snarere er det dystopien som er konteksten – en virkelighet hvor Gud tilsynelatende presses ut til ytterkantene av samfunn og kirke så mennesket alene kan bli alle tings målestokk.

Mange vil nok vegre seg for å beskrive det norske samfunnet som dystopisk, snarere er det som om vi lever med en form for demokratisk dysfunksjonalitet. Jeg spør meg selv om det i praksis er slik at avstanden mellom det dysfunksjonelle og det dystopiske samfunnet er langt mindre enn vi tror, den er som en hinne som tidvis brister.

“Vi har vært stumme vitner til onde gjerninger, vi har lært forstillelsens kunst og den tvetydige tale. Erfaringene har gjort oss mistroiske ovenfor mennesker, og vi unnlot ofte å tale så sant og fritt som de hadde krav på. Uutholdelige konflikter har gjort oss spake og kanskje likefrem kyniske. Er vi ennå brukbare? Det er ikke genier eller kynikere, ikke menneskeforaktere eller drevne taktikere, men oppriktige, enkle og likefremme mennesker vi kommer til å trenge. Vil vi ha tilstrekkelig indre motstandskraft mot det som er påtvunget oss, og vil vi være så skånselsløst oppriktige mot oss selv at vi kan finne tilbake til åpenhet og likefremhet?”

Jeg lot Dietrich Bonhoeffer få avslutte, linjene er skrevet kort tid etter at han ble fengslet i Tegel april 1943. De er tatt fra hans betraktning i “Motstand og hengivelse” med overskriften “Ti år etter”. Ti år hadde gått siden skjørt demokrati målrettet ble forvandlet til et dystopisk samfunn. Det var, og er, et urovekkende faktum at de fleste kristne lot det skje uten å yte nevneverdig motstand. Men mer enn noe annet er det en historisk kjensgjerning som bør vekke vår motstand mer enn vår fordømmelse. Bak ferniss av demokrati og toleranse er veien til en ny dystopi kanskje kortere enn vi tror.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt