For tidlig fødte har gode odds

Debatten om prioritering i helsevesenet brer seg. I et tidligere oppslag i Aftenposten, om våre aller tidligst fødte, leste jeg med sorg i hjertet professor Trond Markestads ord - at risiko for funksjonsnedsettelse betyr at vi ikke bør presse grensen for hvem vi redder, ytterligere.

Er et liv med funksjonsnedsettelse ikke verdt å leve? Hva ville barnet selv valgt? Kanskje ville det vært uenig i slike betraktninger, kanskje hadde livet vært å foretrekke.
Dersom vi snur på de norske tallene fra 1999-2000, ser vi at fire av fem barn født i uke 22‧-27 ikke har cerebral parese eller er døv eller blind. To av tre barn får ikke motoriske eller evnemessige vansker. Omtrent halvparten overlever. Dette er ikke verst.

Gode utsikter. Hvilke tilfeller hos eldre barn eller voksne, med så gode odds for overlevelse og funksjonsnivå, ville føre til at vi avsluttet behandling? Ingen.
Med så gode utsikter til liv og helse ville vi heller ikke tillate at foreldre nektet behandling, vi ville satse alt.

Internasjonale undersøkelser viser at en større andel leger vil behandle store barn eller voksne med dårligere utsikter til liv og helse enn dette. Færre vil behandle de aller tidligst fødte, på tross av bedre utsikter. Flere leger ville godta foreldres ønske om ikke å behandle de tidlig fødte, enn dersom det var snakk om større barn. En undersøkelse blant norske barneleger ble publisert i sommer, med samme resultat.

Hvorfor skal ikke våre aller minste behandles like godt? Hvorfor er leger mer tilbøyelig til å akseptere foreldres valg om ikke å satse på de aller minste?

Hva gjør at vi vurderer de aller tidligst fødte som mindre verdt? Har de ikke levd lenge nok til å opparbeide seg samme verdi som eldre barn? Vi tillater abort på jevngamle fostre, fører det til at vi ikke tillegger disse små samme verdi som fullbårne?

Høyere overlevelse. I Japan og Canada er overlevelse blant de tidligst fødte større enn i Norge, henholdsvis 80 prosent og 60 prosent av barn født i uke 24 overlever. De samme tall for Nederland er ved enkelte sentre null, de tilbyr ingen behandling til de yngste. Her har tanken om at utviklingshemmede lever uverdige liv fått for godt fotfeste. Eutanasi av nyfødte med avvik aksepteres.

Det er viktig å ha i mente at lav overlevelse som begrunnelse for ikke å behandle, raskt blir en selvoppfyllende profeti. Eldre for tidlig fødte har dårligere overlevelse i land der grensen for hvem som skal reddes er satt høyere. Sentre som også redder de yngste har derimot både bedre overlevelse og en mindre andel med funksjonsnedsettelse. Legene blir flinkere, noe som kommer alle tidlig fødte til gode.

Når det gjelder ressursbruk er nyfødtintensivavdelinger mer kostnadseffektive enn voksenintensivavdelinger. De fleste som dør, dør i løpet av kort tid. De opptar derved lite ressurser. Slik blir ressursene brukt på pasienter med høy overlevelse og lav sykelighet. Mange leveår med god funksjonsevne vinnes. Det er altså ikke her vi skal spare penger.

Feilmargin. Et annet problem ved å sette en aldersgrense for hvem som skal reddes, er feilmarginen ved anslått svangerskapslengde. Den er på inntil 2 uker. En fast nedre grense basert på antatt alder kan medføre at barn som er to uker eldre, ikke reddes. Ifølge internasjonale tall er dessuten risiko for funksjonsnedsettelse den samme hos barn født i uke 23 og 26 (Janvier/Lantos), nok en grunn til å satse på de yngste.

Vi bør ikke betrakte de for tidligst fødte som en gruppe. Hvert barn må vurderes separat, andre faktorer enn svangerskapslengde er viktige for prognose.

Like viktig er det å ta hensyn til foreldrenes ønsker om behandling. De må få fullgod oppdatert informasjon om muligheter og prognoser, uten at dette er farget av legers negative syn på mulig funksjonsnedsettelse. Leger har stor påvirkningskraft, de kan lett overbevise foreldre om hva de mener er best. Det er ikke god medisin, det er paternalisme. God veiledning i disse tilfeller fordrer at leger godtar at foreldrenes beslutning ikke alltid sammenfaller med legens eget ønske. Det er tross alt foreldre, ikke leger eller bioetikere, som skal leve med konsekvensene av behandling eller ikke behandling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.1.2012