Hans Birger Neergård

19

Begravelse og Innhold

Jeg har begravd en ateist ingen andre ville begrave. Jesus ba oss elske våre fiender og gjøre vel mot dem som gjør ondt mot oss.

Publisert: 22. des 2012

Alle Helgens Søndag var mye folk samla i kirka for å minnes de som har gått foran oss. Samme dag sørget NRK1 for at Humanetisk Forbund (HEF) fikk ta avstand fra kirkelige begravelser og det evige liv.

Den humanetiske begravelsa de viste var verdig, men resignert og uten håp. Dette var ditt liv, minnene lever, ble det sagt. Ja, men hvor lenge? Har minner noen varig verdi eller var det en talemåte for å dekke over tomhet og meningsløshet?

Ellers gleda det meg at så mye var tillempa gjenbruk av det som sies og gjøres i kirka. Bra at de bruker kristne forfattere som Hans Børli og Alf Prøysen til å belyse livet her og nå. Gode minner og eksempel til etterfølgelse var et naturlig tema over en god humanetiker.

Men hva taler de om når ektefelle og barn ikke har noe godt å si om sin avdøde humanetiker? Hva når vedkommende var fanatisk og voldelig? Kan de da fremdeles forkynne at alt menneskelig og naturlig er rett? Selv om HEF arbeider for å avskaffe forestillinger om synd, skam og skyld, hender det at onde minner presser på. Hva da?   

Hvordan uttrykkes klage over det onde og meningsløse i ei humanetisk begravelse? Mot hvem rettes protesten når de ikke har Gud? Helvete, fortapelse og jomfrufødsel kommer heller ikke HEF utenom: For ut av ingenting og med et jomfruelig Big Bang ble et uønska baby univers født. Miraklet skjedde brutalt og uten kjærlighet. Utviklinga av liv var ikke ønska, bare de sterke, smarte og heldige overlever. Helvete er en pågående og langvarig dødskamp uten nåde. Universet tar til slutt alt og alle med seg inn i det store Intet. Ikke noe er bevaringsverdig, heller ikke de gode minner HEF sier vil leve videre. Fortapelsa er når våre siste etterkommere forsvinner i et likegyldig kosmisk gjesp uten begravelse og rettferdig dom. Inge minner om urett eller om alt hva som er kjempa fram av menneskerettigheter lever videre. Alt vi har gjort er likegyldig, ifølge ateismen.

Heldigvis har Gud lagt en paradisdrøm om noe bedre inn i både dyr og mennesker. Mange humanetikere aksepterer heller ikke den sterkestes rett. De engasjerer seg i kultur, miljø, dyr og menneskers rettigheter. Livet må beskyttes og gå videre.

Ei kristen begravelse er full av håp. Ikke på grunn av vår eller avdødes sterke tro eller moralske prektighet, men p g av Jesu frelsesverk. Flere humanetikere som er vant med resignerte begravelser har bedt meg om å forrette for sine kjære. Selv om avdøde ikke var aktiv i kirka var ikke humanetisk naturlig for dem ble jeg fortalt. Hvis jeg skal forrette må vi bruke kirkas liturgi, Bibel, bønn og salmesang, har jeg svart. Ja, vi ønsker det har jeg fått som svar. 

Når vi begraver folk fra kirka foretar vi ikke noen dom over folks åndelige liv. Dommen er ikke vår, vi overlater den til Gud som dømmer rettferdig og kjenner hvert menneskes indre liv og beveggrunner. Vi overgir våre kjære i Guds hender, Hender som er sterke der vi må gi tapt.

Av og til har jeg likevel undret meg og spurt familien om kristen begravelse er naturlig for dem. Kun to ganger i løpet av et langt liv har et medlem i en familie bedt meg utelate noe. I det ene tilfelle var det teologi som vi ble enige om, i det andre tilfelle minnetalen. Familien hadde ikke noe godt å si om avdøde, de ville at jeg bare skulle lese bibeltekst og synge salmer. Det nekta jeg. Jeg må få fortelle hvorfor vi er samla og hvem vi er samla rundt.

 En muslimsk flyktning fortalte hun opplever kristne begravelser og minnesamvær som gode og viktige. Så da hennes muslimske far døde i hjemlandet uten at hun kunne være med i begravelsa, inviterte hun venner og naboer hjem til seg til minnesamvær. Hun ba meg om å  lede det med kristne salmer, bibellesning og kristen bønn. Jeg holdt minnetale og andakt uten religionsblanding og uten å underslå noe. Men likevel med respekt for henne, hennes far og familien i hjemlandet. Hun og alle tilstede takka hjertelig etterpå.

Under den 17 år lange marxistiske revolusjonen i Etiopia, begravde jeg engang en ateist ingen andre ville begrave. Han var politi og forakta, medansvarlig for korrupsjon, mishandling og tortur. Billedlig talt hadde han holdt seg i live ved å holde i rompa på en tiger, slapp han ville han selv bli drept. Han klarte ikke å leve slik lenger og tok sitt eget liv. Verken myndigheter eller religioner ville begrave ham. Politisjefen kom til meg og ba meg om å vise avdøde nåde.

Jeg er prest og kan bare begrave på kristent vis, svarte jeg. Gjør det, svarte politisjefen. Kirka ble full av politi og soldater, alle programforplikta ateister. Min minnetale og andakt var og måtte være sannferdig. Jeg forkynte evangeliet om Jesus, han som ba oss elske våre fiender og gjøre vel imot de som gjør oss ondt. Vedkommende ble begravd med respekt samtidig som vi overgav ham i Guds varetekt. Dommen tilhører Gud. Ateistene takka meg etterpå.

Hans Birger Neergård (misjonsprest)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

"Tala di må vera sann, fager ogso,om du kann"

Publisert nesten 8 år siden
Hans Birger Neergård. Gå til den siterte teksten.

Jeg holdt minnetale og andakt uten religionsblanding og uten å underslå noe. Men likevel med respekt for henne, hennes far og familien i hjemlandet.

"Tala di maa vera sann,

fager ogso,om du kann.

Men om annat vantast maa,

Sanning maa du halda paa." ,

sa A.O. Vinje.

Det er gledeleg å lesa om ein motig og ærleg prest.

Altfor ofta høyrer ein useriøs, usann tale i gravferder!

Kommentar #2

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

da min mor døde

Publisert nesten 8 år siden
Hans Birger Neergård. Gå til den siterte teksten.

Jeg er prest og kan bare begrave på kristent vis, svarte jeg.

sa jeg til presten at jeg lener mot buddhismen og tror ikke på det dere står for.men dere har kompetanse på gravlegginger.siden min mor drev med roser,ble det mye blomster og lite prediking.en klok prest

Kommentar #3

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

denne er god

Publisert nesten 8 år siden
Per Einar Sønnesyn. Gå til den siterte teksten.

Altfor ofta høyrer ein useriøs, usann tale i gravferder!

om tyven som stjal og gjorde lite godt.det man savnet hos andre fant man hos ham!

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere