Asbjørn Kvalbein

65

De sårbare

Publisert: 18. jan 2010

Marilyn Monroe ble 1950-tallets store populær-ikon og sexbombe. Hun ble bare 36 år gammel og døde av en overdose medisiner i 1962. Fra hun var 24 år var hun filmskuespiller og pinupmodell, kjent for en overdådig utstråling. Hun opptrådte gjerne netto, «med ikke noe annet enn radioen på», som hun sa, og hun uttalte tvetydig «I’ve been on a calendar, but never on time (Time)». I en filmrolle spilte hun en sårbar og drikkfeldig sangerinne, og kanskje det var en figur nærmest hennes virkelige jeg.

 Marilyn Monroe het egentlig Norma Jean Mortenson, og det er mulig hun hadde norske aner. Derfor står det en statue av henne i Haugesund.

 En gang ble hun intervjuet av New York Times. Journalisten visste en del om bakgrunnen hennes, at hun var blitt plassert i det ene fosterhjemmet etter det andre. Han spurte: «Følte du at du noen gang ble elsket av de familiene du bodde hos?» Da fikk Marilyn Monroe tårer i øynene og fortalte om den eneste gangen i sin barndom da hun var blitt elsket og verdsatt. Hun sa: «En gang da jeg var sju år gammel, la kvinnen jeg bodde hos, sminke på seg selv, og jeg sto og så på henne. Hun var i godt humør, og hun bøyde seg over meg og klappet meg på kinnet … akkurat i det korte øyeblikket følte jeg at jeg var elsket.»

 Jeg ble stum av ettertanke da jeg leste dette. En hel barndom – og eneste minnet om å være elsket, var en klapp på kinnet av en kvinne som egentlig holdt på med noe annet. Et liv fra det ene fosterhjemmet til det andre.

 Marilyn Monroe er en representant for de mange som fikk en følelseskald barndom, men som ble utnyttet at et underholdningssultent samfunn og en kjempemessig popindustri. Hun fikk rikdom og berømmelse, men levde ulykkelig og fant seg en tidlig død.

 Jeg er ikke opptatt av å dømme, men jeg tenker på ordet «sårbar». Mange flere enn vi aner, også i den verden vi regner som vellykket og berømt, sliter med sin sårbarhet og sine vonde minner. De fleste av oss er flinke til å sette opp en gyllen fasade. Men er vi da sanne? Og kan en betroelse av vår egen sårbarhet åpne dører til fellesskap med og omsorg for andre sårbare personer?

 Det er grunn til å tro at de første kristne menighetene, i aposteltiden og senere, besto av mange sårbare mennesker. De hadde opplevd overgrep i familier, mishandling som slaver, fratatt venner og familie, utnyttet til arbeid som på ingen måte var verdig for mennesker. Nettopp blant de fattige fant det kristne budskapet en dyp gjenklang. De opplevde å bli utfridd, tilgitt, oppreist og gjenopprettet. De var blitt dømt og oversett av samfunnet, ja, kanskje enda sterkere foraktet av seg selv. Så møtte de Jesus som den store gjenoppretteren.

 I dag fråtser nyhetsmediene i historier om popidoler, skuespillere og kjendiser. Hvor mange av dem sliter med avstanden mellom et vakkert ytre og en sårbar sjel dypt der inne? Hvor mange får et virkelig møte med Jesu kjærlighet? I stedet for å riste på hodet av kjendisene kan vi kanskje sende en hilsen preget av respekt og vennlighet, og be til Gud for dem?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Forkastet

Publisert over 10 år siden

Det verste et menneske kan oppleve er å bli  forkastet og ikke elsket.  Kanskje så mange som 20 prosent  av  barna som vokser opp idag, føler seg ikke elsket.   

Da Jesus  hang på korset, naken,  ble Han forlatt av alle mennesker.  (Unntatt 2 kvinner og Johannes.)   Men det aller verste for Jesus var  at Gud, Hans far, forkastet Ham.

  Noe av det siste Jesus sa før Han døde var: "Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?"

 Det var  den forkastelsen som tok livet av Jesus.  "Da han hadde sagt: "Det er fullbrakt," oppgav Han sin Ånd, står det.

Jesus måtte bli forkastet, for at vi skulle bli godtatt av Faderen!

                         ***

1.Jesus ble straffet, så vi kunne bli tilgitt.

2.Jesus ble såret, så vi kunne bli hele.

3.Jesus ble gjort til synd med vår syndighet, så vi kunne bli gjort rettferdige med Hans  rettferdighet.       

4.Jesus døde vår død, så vi kunne få Hans liv.

5.Jesus tok på seg vår fattigdom, så vi kunne dele Hans overflod.

6.Jesus bar vår skam, så vi kunne få del i Hans herlighet.

7.Jesus utholdt vår forkastelse, så vi kunne bli godtatt av Faderen.

8.Jesus ble gjort til forbannelse, så vi kunne bli velsignet.

www.evangeliekirken-arendal.no

Kommentar #2

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Mer om de sårbare

Publisert over 10 år siden

Takk for det du har skrevet, Anders Helge. Det er godt og rett det du summerer opp om Jesus og hans gjerning. Ja, du har lagt frem et stykke sentral dogmatikk.

Men merk at jeg postet innlegget mitt under rubrikken Følelser. Jeg har en del personlige samtaler med mennesker, unge og eldre, som våger å åpne for det som er vondt i livet deres.

På en måte har S.B. Kilde Aarebrot tatt opp noe av samme tanken i innlegget Bekjenn!

Mange har et ytre skall som skjuler hva slags mennesker de egentlig er, og hva de strever med. Flere kommentarer?

Kommentar #3

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

De sårbare

Publisert over 10 år siden

Ja, det er sant det du skriver om de sårbare, men de vil framdeles være sårbare, dersom de ikke lar Jesus komme inn i deres liv, det er det som er hele poenget.   Gjennom disse debattrundene, så ser det  ut som at det ikke er så mange som har noen gode løsninger på de mange problemer.  Det er mest synsing.  Men den eneste løsningen på de store problemene folk har, det er nettopp og henvende seg til Jesus.

9.Jesus ble gjort sårbar for oss, for at vi skulle kjenne oss frie og elsket! 

Hadde Marilyn Monroe, i unge år, tatt i mot Jesus som sin frelser, så ville hun sikkert ha blitt en gammel og lykkelig dame!

Kommentar #4

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

sårbart, skrøpelig og ...

Publisert over 10 år siden

Desverre er  det sånn at mange er blitt såret i tidlig barndom. Barnepsykologer kan fortelle at allerede de første månedene og kanskje de 2 første årene kan gi et barn som er utsatt for omsorgsvikt tilknytningskader. Relasjonen til mor allerede de første timene påvirker barnet. Barn som er såret eller relasjonskadd i barndommen kan få store problemer med å fungere i vårt samfunn når kravene til ansvarlighet øker som ungdom og tidlig voksen. For min del ser jeg det konkret hos noen ungdom som kommer og søker hjelp hos nav til å komme i arbeid eller videre skolegang.

Bibelens mester har nok visst dette hele tiden, det er eksemplene på hvordan han møtte sårede og skrøpelige mennesker i NT mange.

Jeg syntes det er spennende at han aldri, så langt jeg kan se, kalte slike mennesker syndere.

Det burde mane oss til ettertanke, omsorg og raushet.

Begrepet syndere, er nok ikke noe særlig god definisjon når han skal hjelpe mennesket opp i stående stilling.

Kommentar #5

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: De sårbare

Publisert over 10 år siden
18.01.10 kl. 09:36 skrev Asbjørn Kvalbein:

 Det er grunn til å tro at de første kristne menighetene, i aposteltiden og senere, besto av mange sårbare mennesker. De hadde opplevd overgrep i familier, mishandling som slaver, fratatt venner og familie, utnyttet til arbeid som på ingen måte var verdig for mennesker. Nettopp blant de fattige fant det kristne budskapet en dyp gjenklang. De opplevde å bli utfridd, tilgitt, oppreist og gjenopprettet. De var blitt dømt og oversett av samfunnet, ja, kanskje enda sterkere foraktet av seg selv. Så møtte de Jesus som den store gjenoppretteren.

 ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Det var godt å lese dette innlegget Asbjørn Kvalbein. !   Det er dette som er kristendom.  Mange av oss har vokst opp i trangbygdmiljøer der barn ble regnet som et nødvendig onde. Jeg vet om en jeg, som ikke fikk en skikkelig bekreftelse om å vere verdifull og brukbar før i avgangsklassen på folkeskolen. Det kom en ny lærer der ------

Dette er jo småplukk mot det andre kan oppleve, men likevel.  Jeg opplever at det kanskje er en del her på sidene også som har litt av hvert å stri med.  Bitterhet - sinne, og sorg over "ulevd liv" 

Det er så lett å bruke unødvendig harde ord i slike debattfora som her. Derfor blir jeg stadig minnet på å bruke mildere toner til alle - - - men det er så vanskelig når en blir skikkelig engasjert .

magnus L

Kommentar #6

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Jesus kunne konfrontere

Publisert over 10 år siden

Til Rune Tveit: Nei, det var vel ikke ofte Jesus hengte merkelappen syndere på noen av de skrøpelige som hadde falt igjennom. Men han lot ikke være å konfrontere. Sist søndags tekst gjengir møtet med den samaritanske kvinnen. Jesus sa til henne: Du har hatt fem menn, og den du har nå ... Her var det altså en tydelig konfrontasjon med det ømme punktet i livet hennes. Og det var nettopp dette som vakte kvinnen til å skjønne mer av hvem Jesus er.

Overfor kvinnen som nesten ble steinet på grunn av hor, utførte Jesus en håndfast redningsoperasjon. Men han avsluttet med å si vennlig til kvinnen: Gå bort, og synd ikke mer ... Det lå også en konfrontasjon i det.

Jesus opptrådte med guddommelig innsyn og fullmakt. Vi kan ikke etterape ham. Og Jesus sa selv at han ikke kom for å dømme, men for å frelse (Joh 3,17). Da skal vi være enda mer forsiktige med å dømme.

Jeg bare følte behov for å nyansere litt det du skrev.

Kommentar #7

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Jesus kunne konfrontere

Publisert over 10 år siden

 Det er jeg faktiskt helt enig med deg i Asbjørn. Poenget mitt er det at når han konfronterte så utfordret han på svakthet og med en innsikt som nok undret dem han møtte.

Til eks var han klar på at den rike unge mann måtte omvende seg. Vi vet jo at denne mannen gikk bedrøvet bort. Det er fullt mulig å møte ham og likevel gå bedrøvet bort.

Jeg har de siste årene blitt mer og mer klar over at Jesus aldri brukte ordet syndere som definisjon på mennesket som han møtte i en vanskelig situasjon. Tvert i mot kunne han si, Venn eller kvinne reis deg gå videre med en oppmuntring om ikke å synde mere.

Det har fått meg til å tenke på at mennesket er ikke sitt problem. Altså er ikke rusmisbuker eller en prostituert definisjonen på dette mennesket. Man kan vel si det slik at et menneske er ikke sin diagnose, diagnosen er bare ordet på problemet. Og problemer er til for å løses.

Ordet synd blir da for meg at det er synd at et menneske lar seg ødelegge av sitt problem. Det er synd å gå til grunne. Men du er fortsatt et menneske og derfor har du også mulighet til å endre deg.

Min foreleser i psykologi sa det omtrent slik.

Når noen mennesker sier til dere at de ikke kan endre seg fordi de har så dårlig fortid, skal dere ha den holdning at mennesket alltid kan skape seg en ny fortid.

Jeg syntes det var flott sagt.

18.01.10 kl. 23:35 skrev Asbjørn Kvalbein:

Til Rune Tveit: Nei, det var vel ikke ofte Jesus hengte merkelappen syndere på noen av de skrøpelige som hadde falt igjennom. Men han lot ikke være å konfrontere. Sist søndags tekst gjengir møtet med den samaritanske kvinnen. Jesus sa til henne: Du har hatt fem menn, og den du har nå ... Her var det altså en tydelig konfrontasjon med det ømme punktet i livet hennes. Og det var nettopp dette som vakte kvinnen til å skjønne mer av hvem Jesus er.

Overfor kvinnen som nesten ble steinet på grunn av hor, utførte Jesus en håndfast redningsoperasjon. Men han avsluttet med å si vennlig til kvinnen: Gå bort, og synd ikke mer ... Det lå også en konfrontasjon i det.

Jesus opptrådte med guddommelig innsyn og fullmakt. Vi kan ikke etterape ham. Og Jesus sa selv at han ikke kom for å dømme, men for å frelse (Joh 3,17). Da skal vi være enda mer forsiktige med å dømme.

Jeg bare følte behov for å nyansere litt det du skrev.

Kommentar #8

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

RE: De sårbare

Publisert over 10 år siden
18.01.10 kl. 09:36 skrev Asbjørn Kvalbein:

 Det er grunn til å tro at de første kristne menighetene, i aposteltiden og senere, besto av mange sårbare mennesker. De hadde opplevd overgrep i familier, mishandling som slaver, fratatt venner og familie, utnyttet til arbeid som på ingen måte var verdig for mennesker. Nettopp blant de fattige fant det kristne budskapet en dyp gjenklang. De opplevde å bli utfridd, tilgitt, oppreist og gjenopprettet. De var blitt dømt og oversett av samfunnet, ja, kanskje enda sterkere foraktet av seg selv. Så møtte de Jesus som den store gjenoppretteren.

 Takk for et godt innlegg Asbjørn Kvalbein

Jeg festet meg sterkt til dette som jeg har sitert.  - Tenker på hvordan disse første "sårbare" nettopp fant troen og et nytt liv, i det sanne og uforfalskede budskapet til Jesus? - Hvordan var det for dem å stå frem blant fariseerne og de skriftlærde etterpå? Hva ble de møtt med?

Det kan vel heller ikke ha vært lett? - De må jo ha hatt en sterk tro og overbevisning for å våge å utsette seg for all den hets de måtte gjennomgå av fariseere og rett-troende på den tid? Og de har kanskje måttet beskytte seg selv i sine egne samfunn der "kjærligheten" var den gjennomsyrende kraft som fjernet "det vonde"?-

Er ikke dette nettopp omgivelsenes reaksjon på "sannhet" illustrert ved den behandling Jesus fikk på korset? - Det vil vel alltid være de "etablerte sannheter" som håndterer makten, også overfor "de sårbare"? -

Derved har jeg en følelse av at jeg har pekt på "troens vei" ut av den sårbare "offerrollen"? En må selv reise seg for det en tror på når en søker sannhet, og våge å stå i det. Alltid søkende etter hva som er sannhet.....

mvh  Mette

Kommentar #9

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

RE: RE: De sårbare

Publisert over 10 år siden
19.01.10 kl. 13:15 skrev Mette Müller:

Derved har jeg en følelse av at jeg har pekt på "troens vei" ut av den sårbare "offerrollen"? En må selv reise seg for det en tror på når en søker sannhet, og våge å stå i det. Alltid søkende etter hva som er sannhet.....

mvh  Mette

 Bra, Mette!

Kommentar #10

Kjell G. Kristensen

119 innlegg  13843 kommentarer

RE: RE: De sårbare

Publisert over 10 år siden
19.01.10 kl. 13:15 skrev Mette Müller:18.01.10 kl. 09:36 skrev Asbjørn Kvalbein:

 Det er grunn til å tro at de første kristne menighetene, i aposteltiden og senere, besto av mange sårbare mennesker. De hadde opplevd overgrep i familier, mishandling som slaver, fratatt venner og familie, utnyttet til arbeid som på ingen måte var verdig for mennesker. Nettopp blant de fattige fant det kristne budskapet en dyp gjenklang. De opplevde å bli utfridd, tilgitt, oppreist og gjenopprettet. De var blitt dømt og oversett av samfunnet, ja, kanskje enda sterkere foraktet av seg selv. Så møtte de Jesus som den store gjenoppretteren.

 Takk for et godt innlegg Asbjørn Kvalbein

Jeg festet meg sterkt til dette som jeg har sitert.  - Tenker på hvordan disse første "sårbare" nettopp fant troen og et nytt liv, i det sanne og uforfalskede budskapet til Jesus? - Hvordan var det for dem å stå frem blant fariseerne og de skriftlærde etterpå? Hva ble de møtt med?

Det kan vel heller ikke ha vært lett? - De må jo ha hatt en sterk tro og overbevisning for å våge å utsette seg for all den hets de måtte gjennomgå av fariseere og rett-troende på den tid? Og de har kanskje måttet beskytte seg selv i sine egne samfunn der "kjærligheten" var den gjennomsyrende kraft som fjernet "det vonde"?-

Er ikke dette nettopp omgivelsenes reaksjon på "sannhet" illustrert ved den behandling Jesus fikk på korset? - Det vil vel alltid være de "etablerte sannheter" som håndterer makten, også overfor "de sårbare"? -

Derved har jeg en følelse av at jeg har pekt på "troens vei" ut av den sårbare "offerrollen"? En må selv reise seg for det en tror på når en søker sannhet, og våge å stå i det. Alltid søkende etter hva som er sannhet.....

mvh  Mette

 Godt innlegg Mette!

Ja, "de første sårbare" kunne ikke ha hatt det lett! Jeg tenker litt på de kristne som lever i våre dager også, i mange land har de vanskelige kår også nå? Men som du sier - en må selv reise seg for det en tror på når en søker sannhen og tåle motgangen! Veldig bra Mette!

Kommentar #11

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Omsorg for de svake

Publisert over 10 år siden

Jeg registrerer at de siste debattantene er i ferd med å dreie fokus. Det blir fremhevet at de sårbare og utstøtte fant Jesus og nåden hos ham, men så kom det noen rettroende og fæle fariseere og støtte dem ut. Og like fæle er de moderne ortodokse og rettroende, får vi inntrykk av.

Men dette blir helt feil. Jesu menighet ble videreført av apostlene. Paulus, som var den lærdeste teologen av dem, inkluderte de som kom fra vanskelige miljøer og hadde mye nedverdigende på samvittigheten. Det var "horkarer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller røvere."  "Slik var det en gang med noen av dere," sier Paulus, "men dere har latt dere vaske rene." Om disse som vanlige fariseere ville sett ned på og foraktet, skriver Paulus så vakkert at "dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd" (1 Kor 6,9-11). Han som de andre apostlene så stort på dem fordi de hadde fått et helt nytt liv i Kristus.

Bibeltroskap står ikke i motsetning til varm omsorg for de marginaliserte. Tyngden i urkirken ble ganske snart flyttet fra Jerusalem til byer og tettsteder i Romerriket. Der var det ikke mange fariseere, men masse slaver og undertrykte. De strømmet til menighetene, og her levde de med sine skrøpeligheter, som Korint-brevene viser, men også i lydighet  mot Kristus og stor troskap mot apostlenes lære, de skriftene som utgjør vår Bibel. 

Kommentar #12

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

RE: Omsorg for de svake

Publisert over 10 år siden

 Historisk er det nok sånn at de som slet mest i livet fant mest omsorg og hvile i den kristne forsamling.

19.01.10 kl. 17:02 skrev Asbjørn Kvalbein:

Jeg registrerer at de siste debattantene er i ferd med å dreie fokus. Det blir fremhevet at de sårbare og utstøtte fant Jesus og nåden hos ham, men så kom det noen rettroende og fæle fariseere og støtte dem ut. Og like fæle er de moderne ortodokse og rettroende, får vi inntrykk av.

Men dette blir helt feil. Jesu menighet ble videreført av apostlene. Paulus, som var den lærdeste teologen av dem, inkluderte de som kom fra vanskelige miljøer og hadde mye nedverdigende på samvittigheten. Det var "horkarer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller røvere."  "Slik var det en gang med noen av dere," sier Paulus, "men dere har latt dere vaske rene." Om disse som vanlige fariseere ville sett ned på og foraktet, skriver Paulus så vakkert at "dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd" (1 Kor 6,9-11). Han som de andre apostlene så stort på dem fordi de hadde fått et helt nytt liv i Kristus.

Bibeltroskap står ikke i motsetning til varm omsorg for de marginaliserte. Tyngden i urkirken ble ganske snart flyttet fra Jerusalem til byer og tettsteder i Romerriket. Der var det ikke mange fariseere, men masse slaver og undertrykte. De strømmet til menighetene, og her levde de med sine skrøpeligheter, som Korint-brevene viser, men også i lydighet  mot Kristus og stor troskap mot apostlenes lære, de skriftene som utgjør vår Bibel. 

Kommentar #13

Ragnhild H. Aadland Høen

13 innlegg  241 kommentarer

Vakker og såret

Publisert over 10 år siden

Takk for en sterk tekst, Asbjørn. Den fikk meg til å huske på noen setninger som bet seg fast i meg i går da jeg leste boken "Ettervarme" av Thomas Sjödin. Så side 52 forteller han om da han var på retreat med Jean Vanier fra l'Arche-fellesskapet. Jean Vanier innledet retretten med å si: "Du er aldri den jeg tror du er. Dersom jeg blir kjent med deg, kommer jeg til å oppdage at du er mye vakrere enn jeg trodde. Og mye mer såret."

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} @font-face {font-family:Calibri; panose-1:2 15 5 2 2 2 4 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:-1610611985 1073750139 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; line-height:115%; mso-pagination:widow-orphan; font-size:11.0pt; font-family:"Calibri","sans-serif"; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi;} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; mso-ascii-font-family:Calibri; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Calibri; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Calibri; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi;} .MsoPapDefault {mso-style-type:export-only; margin-bottom:10.0pt; line-height:115%;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:72.0pt 72.0pt 72.0pt 72.0pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} --> 

Kommentar #14

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

RE: Omsorg for de svake

Publisert over 10 år siden
19.01.10 kl. 17:02 skrev Asbjørn Kvalbein:

Jeg registrerer at de siste debattantene er i ferd med å dreie fokus. Det blir fremhevet at de sårbare og utstøtte fant Jesus og nåden hos ham, men så kom det noen rettroende og fæle fariseere og støtte dem ut. Og like fæle er de moderne ortodokse og rettroende, får vi inntrykk av.

 Beklager at jeg ikke fulgte din intensjon med tråden. - Jeg tenkte mer på hvordan "Sannheten skal frigjøre deg", slik det står om i Joh. 8, 31 - 40  -

"31 Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»"

Så selv om de var små og sårbare i seg selv, slik vi mennesker faktisk veldig ofte er, så fikk de en styrke i Gud til å klare de forfølgelsene som jeg mente å ha hørt skulle være den første tiden?

Min egen erfaring er, at da jeg virkelig slet, så var folk hyggelige, snille og overbærende. - Men da jeg kom til tro var jeg plutselig i en helt annen situasjon. -

Enten skulle jeg "rives ned av pidestallen", - eller jeg trodde feil eller annet. "Hadde du bare trodd som alle de andre", hørte jeg. - Så kanskje tenkte jeg at de første kristne måtte ha hatt det omtrent slik de og?  - Forfulgte ikke Paulus selv de første kristne?

Du skriver i innlegget: " Jeg er ikke opptatt av å dømme, men jeg tenker på ordet «sårbar». Mange flere enn vi aner, også i den verden vi regner som vellykket og berømt, sliter med sin sårbarhet og sine vonde minner. De fleste av oss er flinke til å sette opp en gyllen fasade. Men er vi da sanne? Og kan en betroelse av vår egen sårbarhet åpne dører til fellesskap med og omsorg for andre sårbare personer?"

Handler det ikke bare om å være klar over hvor sårbare vi mennesker egentlig er, og starte med en etisk samhandling som går på alminnelig høflighet og vennlighet? - Dette at vi er likeverdige overfor Gud er kanskje det viktigste? - For ellers er det er vel uansett ikke vår sak å dømme andre? -

mvh  Mette

Kommentar #15

Kjell G. Kristensen

119 innlegg  13843 kommentarer

RE: Omsorg for de svake

Publisert over 10 år siden
19.01.10 kl. 17:02 skrev Asbjørn Kvalbein:

Jeg registrerer at de siste debattantene er i ferd med å dreie fokus. Det blir fremhevet at de sårbare og utstøtte fant Jesus og nåden hos ham, men så kom det noen rettroende og fæle fariseere og støtte dem ut. Og like fæle er de moderne ortodokse og rettroende, får vi inntrykk av.

Men dette blir helt feil. Jesu menighet ble videreført av apostlene. Paulus, som var den lærdeste teologen av dem, inkluderte de som kom fra vanskelige miljøer og hadde mye nedverdigende på samvittigheten. Det var "horkarer, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller røvere."  "Slik var det en gang med noen av dere," sier Paulus, "men dere har latt dere vaske rene." Om disse som vanlige fariseere ville sett ned på og foraktet, skriver Paulus så vakkert at "dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd" (1 Kor 6,9-11). Han som de andre apostlene så stort på dem fordi de hadde fått et helt nytt liv i Kristus.

Bibeltroskap står ikke i motsetning til varm omsorg for de marginaliserte. Tyngden i urkirken ble ganske snart flyttet fra Jerusalem til byer og tettsteder i Romerriket. Der var det ikke mange fariseere, men masse slaver og undertrykte. De strømmet til menighetene, og her levde de med sine skrøpeligheter, som Korint-brevene viser, men også i lydighet  mot Kristus og stor troskap mot apostlenes lære, de skriftene som utgjør vår Bibel. 

 fråtser i nyhetsmediene har like gode odds til å få møte Jesus som noen andre, eller er du i stand til å kaste den første stein? Men det var pent av deg å be for dem.

Hei Asbjørn!

Du skriver at det blir helt feil å skrive om de første kristne på Jesu tid, og dette er vel bemerkelsesverdig, for det fantes visst ikke noe kristent samfunn på Jesu tid, (Luk.18.8) de ble bare kalt for disipler, den første kristne menighet hvor disiplene ble kalt for kristne var i Antiokia, som er det nåværende Tyrkia, der hvor Noah strandet. (Apg.11.26) Men hos Gal.1.1, var Paulus en apostel, ikke den Paulus som levde mellom år 5/10 fvt til år 67 evt, men en apostel som ved Jesus Kristus og Gud Fader var oppreist fra de døde. Når denne perioden var, står det ingen steder om, bare at han var oppstått, og i følge Marta skulle oppstandelsen være på den siste dag. Og Jesus sier også at når han blir opphøyet fra jorden skal jeg dra alle til meg. (Joh.12.32) Joh.7.39 bekrefter den Ånd de skulle få i framtiden, fordi Ånden ennå ikke var gitt fordi Jesus ennå ikke var blitt herliggjort. Verset henviser til Joel 3.1 og Apg.2.1 ff. Vers 17 forteller at det skal skje i de siste dager, så de kristne i våre dager roter det hele litt til ved ikke å studere tekstene skikkelig. Paulus var den person som også hette for Saulus og Saul og som forfulgte den kristne menighet. Og han bekjentgjør det han gjorde i Gal.1.13-14, men det evangelium som kristen han nå bekjenner, synes å være et annet, men det er bare i forvirring over det som har vært forkynt tidligere og misforstått / forvrengt (v6-7) Det kan godt vare at de kristne, som var sårbare, hadde et forvrengt evangelium i lommene og villedet folk.

For når det står at Jesus drog omring og forkynte i alle byene og landsbyene og lærte i synagogene og forkynte evangeliet om riket, og helbredet sykdom og plager, så menes det vel i fremtid om en skal forstå skriften rett? Jesus skulle komme til verden av Den Hellige Ånd, og den skulle ikke utgytes før i de siste dager, det er en umulighet at Jesus er født for 2000 år siden. Historien om Jesu fødsel fortsetter i Matt.1.22-23 med Immanuel som vokste opp i en tid med velstand, hvor en ku og to sauer ga store mengder med melk. Dessuten skulle det på hans tid være et land som han gruet for som skulle ligge øde. Historien om apostlene som forkynte ordet i Romeriket passer dårlig inn her siden de fulgte en Jesus som skulle åpenbares i endetiden. Husk at det ikke var så lettvint å svippe nedover til Asia for å forkynne Guds ord der for to tusen år siden, som de også i begynnelsen ble hindret i ;(Apg.16.6, 19.10-11, 19.20-23, 19.26-27*) *Jeg visste forresten heller ikke at hele verden lå under gudinnen Artemis for snart 2000 år siden? Men menighetene kan kanskje dreie seg om de 7 menigheter i Asia som nevnes i Åp.1.4 ?

Da hjelper det vel lite for popidoler, skuespillere og kjendiser og begynne å tenke på hvor dypt sjelen deres har sunket? Det står jo i skriften at en ikke skal gjøre forskjell på folk. Jak.2.1,9.

Mark.12.14 sier det slik: Mester, vi vet at du er sannferdig. Du bryr deg ikke om hva noen sier, og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Si oss: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? Skal vi betale eller ikke betale?

Svaret ble, v17: Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! - Dette skulle vel bety omtrent det samme som når syv brødre giftet seg med samme kvinne og lurte på hvem som skulle ha henne i det evige liv, hvor Jesus svarte: Dere farer vill, og kjenner ikke Guds kraft, for i oppstandelsen verken tar de til ekte eller gir til ekte, men er som Guds engler i himmelen. (Matt.22.25-30)

Dette betyr vel noe sånt som: Som det jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. (1.Kor.15.48) De himmelske legemer har en glans, de jordiske en annen (1.Kor.15.40) Derfor sier Pred.9.9: Nyt livet med en hustru som du elsker alle dager i ditt tomme liv, som Herren har gitt deg under solen - alle dine tomme dager! For det er din del av livet som du gjør deg møye med under solen.

Jeg vil påstå at de du nevner som

Kommentar #16

Maria Stensvold Ånonsen

10 innlegg  8 kommentarer

Dyp under dyp

Publisert over 10 år siden


20.01.10 kl. 07:42 skrev Ragnhild H. Aadland Høen:

Takk for en sterk tekst, Asbjørn. Den fikk meg til å huske på noen setninger som bet seg fast i meg i går da jeg leste boken "Ettervarme" av Thomas Sjödin. Så side 52 forteller han om da han var på retreat med Jean Vanier fra l'Arche-fellesskapet. Jean Vanier innledet retretten med å si: "Du er aldri den jeg tror du er. Dersom jeg blir kjent med deg, kommer jeg til å oppdage at du er mye vakrere enn jeg trodde. Og mye mer såret."

 

Temaet sårbarhet er et ord som gir meg mange assosiasjoner. Du skriver at du ønsker at dette skal handle om følelser. Dette blir kanskje mer en refleksjon enn en kommentar kanskje. Mer løse tanker enn påstander. 

Du skriver:


18.01.10 kl. 09:36 skrev Asbjørn Kvalbein:

De fleste av oss er flinke til å sette opp en gyllen fasade. Men er vi da sanne? Og kan en betroelse av vår egen sårbarhet åpne dører til fellesskap med og omsorg for andre sårbare personer?


Jeg tenker at vi trenger å være varsomme i møte med de sårbare sidene i livet vårt. Sårbarhet handler om de områdene i livet som vi er mest tynnhudet. Jeg tenker at Ragnhild H. Aadland Høen peker på noe viktig når hun siterer Jean Vanier  via Thomas Sjödin. Det åpnes opp for at mennesker alltid er mer enn det vi ser. Dyp under dyp. At vi aldri kan forstå hverandre fullt ut. Når dette skjer, får undringen rom. Da skjer gode møter - når vi møter hverandre med et ønske om å se og ta vare på hele mennesket. Fordi vi sitter med ulike erfaringer, på godt og vondt, av det vakre og såre. Jeg tenker at det først og fremst er viktig å ha ærlige fellesskap som åpner opp for det mangfoldet av erfaringer som vi sitter med. Å våge å snakke om livet slik det er - usminket. Dersom vi klarer dette, tror jeg vi har kommet et skritt nærmere det å skape fellesskap som er sanne og gode.

Jeg tenker ikke at tro gjør oss mindre sårbare. For noen kan nettopp dette med tro være en bit av det som gjør at erfaringer er smertefulle. Et spørsmål er - ønsker vi å "befri oss fra" sårbarhet? Dette sier jeg ut fra en tanke om at sårbarhet ikke kun handler om det smertefulle, men også om evnen til å la seg berøre, også av det gode. Jeg tenker for min del i hvert fall at alle erfaringer er en del av livsfortellingen. Det er ingenting som skal tas bort, men noen erfaringer har vi behov for ledsagelse i og med, slik at vi kan gjøre de til en del av vår fortelling. Det er jo et håp om at enkeltpersoner og fellesskap skal ha noe å bidra med der.

 

 

 

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere