Verdidebatt

Bør surrogati legaliseres?

Venstre vil åpne for såkalt altruistisk surrogati. Det bør ikke skje. Da kan partiet og landet få en utvikling de færreste har ønsket seg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Venstres programkomite har nylig foreslått å tillate såkalt altruistisk surrogati. I samme forslag står det at man skal arbeide for et internasjonalt forbud mot kommersiell surrogati. Det første kan innføres ved et stortingsvedtak, det siste vil kreve en internasjonal konvensjon som samtlige land slutter seg til og følger i praksis. Det tar i beste fall mange år og vil mest sannsynlig aldri komme i stand. Forslaget vil derfor i realiteten bety - om Stortinget skulle komme til å vedta det - at surrogati blir legalisert i Norge, med den følge at det åpnes et marked for norske borgeres bruk av surrogati­tjenester i utlandet. I øyeblikket er slike tjenester tilgjengelige blant annet i USA og India. Et hundre­talls nordmenn skal har allerede ha benyttet denne adgangen, uten å ha den norske rettstaten i ryggen. Spørsmålet er nå om de skal få det.

Det mener jeg vil være svært uheldig. Det vil flytte grensene for uoverskuelig fremtid for hva det vil si å få barn. Det er slik sett et dypt moralsk, eksistensielt spørsmål som griper inn og endrer vår forståelse av oss selv som mennesker, hva det vil si å være far eller mor og hva det vil si å ha en. Jeg mener selvsagt ikke at farskap og morskap er noe entydig og fastlåst i dag, noe som med et politisk vedtak plutselig endres. Tvert i mot. Mors- og farsrollen er som kjent kulturelt betinget og i stadig endring. Biologisk farskap har man aldri kunnet ta for gitt. Sæddonasjon har eksistert lenge, og eggdonasjon og kunstig befruktning utenom livmoren har nå blitt en mulighet takket være moderne legevitenskap. Bioteknologien har slik sett flyttet grenser og nå altså gjort det mulig for befruktede egg å bli boret fram i et svangerskap i en annens livmor. Alt dette er mulig og skjer i dag. Alt dette bidrar til å endre vår forestillinger om foreldreskap.

Det store spørsmålet er likevel om det skal legaliseres og hva det innebærer. Min påstand er at konsekvensene kan bli langt mer omfattende enn debatten i dag gir inntrykk av. Tar man sæd og egg og betrakter dem som produkter (eller innsatsvarer !) i kombinasjon med et svangerskap i en leid eller lånt livmor (her en tjeneste, betalt eller ubetalt) får man i realiteten en serie nye handlings-alternativer som samtlige (også heterofile fruktbare par) stilles overfor. Skal jeg velge å få et barn med mine (mer eller mindre gode) gener, eller skal jeg heller velge fra øverste hylle? Vil jeg ha et barn med partnerens egenskaper og genetiske sykdomsrisiko eller vil jeg heller ha en fra en bedre stamtavle? Og vil jeg virkelig gå igjennom et svangerskap? Ærlig talt, det passer ikke særlig bra nå og bekymringene, ja smertene, nei de vil jeg helst slippe. Det er ingen grunn til å tro at om man åpner for at enkelte grupper, basert på medisinske kriterier eller seksuelle preferanser, skulle få adgang til et slikt marked, at det vil være begrenset til dem. Med den kraft som kravet om likebehandling har i det norske samfunnet i dag til en forskjellsbehandling neppe holde. Selv ikke forskjellen som skapes gjennom lommeboka. Hvis Hollywood-stjerner velger å la andre føde deres barn (det skjer visstnok allerede) er veien kort til at dette blir folkekrav. Regningen havner hos NAV.

De fleste tenker sikkert ikke slik i dag. Men hva om kartleggingen av gener i fremtiden gjør det mulig å forutsi risiko for sykdom, intelligens og andre menneskelige kvaliteter. Vil det ikke da være nærliggende å tenke, ja kanskje kreve at de som planlegger å få barn også tar hensyn til den optimale genetiske utrustningen det får. Alt dette vil være mer nærliggende når markedet åpner for enslige eller par som kan velge innsatsfaktorene og livmor. Det finnes allerede et marked for sæd der studenter fra prestisjefylte amerikanske universiteter har den høyeste rankingen. Og kataloger på surrogatklinikker hvor man kan lete etter «a mother like me».

Kritikken av surrogati står sterkt i religiøse kretser, og argumentene har til dels vært basert på frykten for å tukle med skaperverket. I den motsatte leiren finner man homsebevegelsen som argumenterer med homofiles rett til barn. Sistnevnte vil argumentere for at en rettighet må gjelde alle – ingen skal diskrimineres. Det er liten grunn til å tro at den ene gruppens argumentene gjør særlig inntrykk på den andres. Men kan det være filosofiske grunner til å ha motforestillinger, grunner som gjelder uavhengig av religiøst syn eller rettighetstenkningen?

Et forsøk på å etablere en slik filosofisk begrunnelse finner vi i Michal Sandels «What Money Can’t Buy: the Moral Limits of Markets». Dette er en artikkelen basert på en forelesning Sandel hold i Oxford i 1998, lenge før surrogatidebatten hadde nådd Norge.

Sandel, som er professor i filosofi ved Harvard University, hevder at det grunnleggende sett finnes to typer motforestillinger mot det han kaller tingliggjøring («commodification») av svangerskap. Det ene er basert på en kritikk av ideen om et «fritt» marked, det andre en påstand om at visse ting ikke kan eller bør kunne kjøpes og selges. Skjer det, blir fenomenet korrumpert («corruption»).

La oss se på det første settet argumenter først. Poenget her er at det som kan se ut som en markeds­transaksjon kan være diktert av tvang (Sandel: «coercion»). Det er neppe en tilfeldighet at det nettopp er kvinner i India og USA som bærer frem andres barn. I begge samfunn er forskjellene i levestandard stor, mye større enn i Norge. I begge land vil vi finne par som er villige til å betale mye. Med de prisene utleie av livmor gir i dag vil mange (også kvinnens familie) leve godt og lenge på surrogati. Jeg har vanskelig for å se for meg at det finnes et stort marked for surrogati blant norske kvinner, og det er nesten utenkelig at en norsk kvinne skulle takke ja til å bære frem et barn for et indisk par.

Det man betaler for er ikke bare ni måneders kroppslige belastninger som kvalme og fødselssmerter, det er også en reell risiko for egen helse eller for at noe kan gå galt som reduserer utsiktene til å få egne friske barn i etterkant. Man risikerer også en psykisk reaksjon man ikke er klar over når man skal gi fra seg et barn man har båret frem. Her viser Sandel til flere rettsavgjørelser som reiser tvil om kvinnen som avtalepartner kan sies å vite hva hun gjør når hun tegner en kontrakt hvor hun frasier seg retten til å beholde barnet. Ingen kvinne som har ikke har født et barn kan vite hva det innebærer. Ingen kvinne som har født heller, så lenge det har beholdt barnet. Bare kvinner som tidligere har født barn og gitt eller solgt dem videre kan streng tatt, etter Sandels syn, sies å vite hva de gjør og slik sett handle som frie selvstendige kontraktspartnere. Bare da, og når de har råd til å si nei, kan handelen sies å være «fair» og unndratt tvang.

Sandels argument mot den «frie» markedstransaksjonen er overbevisende, men selv ønsker han ikke å lene seg for tungt på den. Det må finnes andre argumenter, mener han, som veier tyngre og som kan gjelde uavhengig av en markedslogikk. Finnes det noe som ikke kan kjøpes for penger fordi det er i strid med dets natur så å si. Ja, hevder Sandel. Henrik Syse gir i «verdidebatt.no» gode eksempler i sin anmeldelse av nettopp Michal Sandels siste bok, som handler om markedets grenser. Kjærlighet for eksempel, eller vennskap. Riktignok har en eldre dame i Oslo fått mye sympati nylig for å annonsere etter betalt selskap julaften, men mange vil mene at «selskapet» denne kvelden vil være noe annet enn vennskap, selv om det selvsagt godt kan komme til å utvikle seg til et vennskap. Men da må betalingen opphøre.

Et annet eksempel er fenomenet «gave». Når gaver blir noe man så å si kan bestille på forhånd eller tema for diskusjon i familien før Jul, ja da opphører det kanskje å være en gave. Min kone for eksempel, mener at en gave er noe som skal komme som en overraskelse og være personlig, noe man har tenkt på og gjerne vil gi akkurat den det gjelder. Disse forutsetningene gjør det selvsagt litt vanskeligere å være en god giver, særlig fordi barn i økende grad forventer å få kontanter og det utvilsomt er det enkleste. Likevel: jeg må innrømme at hun har et poeng.

I beste fall må vi gi gaven som sosialt fenomen et nytt innhold (og det er selvsagt mulig – men da vil den miste sitt opprinnelige innhold), i verste fall må vi si at det har opphørt å være en gave, eller at vi må gi de to fenomenene forskjellige navn.

I forsøket på å innholdsbestemme det moralske godet (og hindre at det blir korrumpert) mener Sandel at det er to fallgruber. Det ene er konvensjonalismen, typisk uttrykt gjennom «det er nå en gang slik vi gjør det her hos oss». Det holder kun inntil noen bryter konvensjonen og lar den fremtre som nettopp det: en konvensjon. Den andre fallgruben er essensialismen, forestillingen om at noen fenomener er naturgitt. Alle godt voksne mennesker vet at manns- og kvinnerollen er i endring og at påstander om at mannen eller kvinnen har naturbestemte karaktertrekk (eller essens) vil bli imøtegått av kritikere på politisk eller vitenskapelig grunnlag eller ganske enkelt være i strid med dagliglivets erfaringer.

Kan mors- og farskapet reddes mot markedslogikkens korrumpering uten å argumentere konvensjonalistisk eller essensialistisk? Ja, mener Sandel. La oss gå tilbake til utgangspunktet: Kan man hevde å være mor til et barn når man ikke har båret det frem selv? Og hva blir igjen dersom «mor» har bidratt med verken egg eller livmor? Er hun da noe annet enn en kontraktør, enn bioingeniør som har regien på nytt liv, men ingen andel i den, annet enn juridisk eller økonomisk. Er dette forenlig med begrepet «mor»? Eller er det da ikke mer nærliggende å sammenlikne det med kjøp og salg av barn. Det siste er et nøkkelspørsmål, for i følge Sandel kan et gyldig moralsk argument i slike «nye» sammenhenger som den teknologiske utviklingen stiller oss overfor, best hentes i fra analogien. Hvis vi forutsetter at det eksisterer et verdifellesskap (et «vi») som deler grunnleggende moralske forestillinger og at man kan trekke en analogi fra noe som alle anser som galt (her kjøp og salg av barn) til surrogati, ja da kan man slutte seg til at også surrogati er galt.

Det er mulig at Venstres programkomite i sin iver etter å være liberal ikke ser noen moralske grenser for teknologien. Men det vil undre meg om partiets velgere slår følge. Det skal tross alt væresosial-liberalt og i den sosiale dimensjonen hører fellesskapet. Til det hører enigheten om at visse ting er rette og visse ting gale. Så finnes det selvfølgelig mange ting man kan strides om. Men la oss inntil videre parkere surrogatidebatten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt