Verdidebatt

Et farvel til folkekirken?

Jeg begynte min tjeneste på det som på mange måter kan beskrives som folkekirketankens absolutte høydepunkt. Den var endelig blitt en politisk og kirkelig realitet med utnevnelsen av Rosemarie Köhn som biskop i Hamar i 1993.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Paradokset er at jeg gjennom alle årene som prest i bispedømmet har hatt et heller ambivalent syn på både ideen og begrepet. Etter 18 år er det nok enda mer tilfelle enn ved starten. Jeg er faktisk ganske så desillusjonert og lar meg ikke lenger overbevise om at folkekirketanken og ideen har framtiden for seg.

18. desember er det 18 år siden jeg ble ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke av biskop Rosemarie Köhn. Mot alle odds ble jeg prest i Hamar bispedømme og Hamar domprosti.  Som student var det ikke akkurat det som stod høyest på ønskelista mi. Men slik ble det altså.  I 13 år var jeg prest på bygda, utfordrende år, spennende år, men også år med frustrasjon. Jeg var prest i folkekirkeland, i et bispedømme som nærmest har gjort hevd på å representere folkekirketanken i hele sin bredde.

Hovedinnvendingen min mot folkekirketanken skyldes at det stadig vekk opereres med motsetning mellom åpenhet og fordypning. For det lar seg ikke gjøre å bygge en kirke på et slikt utgangspunkt. Tidvis er det nærmest slik at en kristen/kirkelig praksis blir sett på som en trussel for kirkens åpenhet.  I folkekirkelig retorikk manes det rett som det er fram et inntrykk av at en levende tro er en trussel mot folkekirkens framtid.  Men for dem som ønsker å etablere en folkekirkelig strategi burde det vel strengt tatt være maktpåliggende å komme lenger enn å levere karakteristikker av konservative kristne og ønsket de måtte ha om å ta over kirken.  Min opplevelse er at mange konservative kristne finner seg andre fellesskap, de blir frikirkelige eller katolikker.

Spørsmålet som det blir umulig å komme utenom, dreier seg om hva som utgjør den teologiske bærebjelken i forståelsen av kirken som folkekirke. Fortsatt husker jeg en bestefars spørsmål til meg i forbindelse med barnedåp en søndag i høymessen - "hvordan var det nå egentlig å ha gudstjeneste når de eneste som var tilstede var dåpsfamilien?"Det var tydelig at han syntes noe ikke var helt som det burde være.

Jeg opplever at mye folkekirketeologi ikke kjennetegnes av annet enn en uvilje mot å ville erkjenne at det å være kristen også kjennetegnes av en type praksis. Hvis troen ikke kjennetegnes av et kroppsspråk hva er det da som bærer kirken? Kanskje folkekirkeideen står og faller med en type prestelig representativitet, hvor det folkelige og prestelige utgjør en symbiose. Nær sagt som om det hele “henger” på presten. Ikke sjelden har jeg kjent på en reell forlegenhet over å representere kirken. Jeg har opplevd meg som en, som tross alle forsøk på komme mennesker, nær bærer i seg et anstrøk av et anstøt – noe “fremmed”. Men tydeligst har denne folkelige ambivalensen kommet til uttrykk gjennom det barna mine har måttet svare for fordi de har hatt en far som er prest. Bak all velvillighet eksisterer det nemlig fortsatt en levende ambivalens, den har ikke forsvunnet på de årene som har gått siden jeg ble ordinert.

For meg er det et paradoks at den prosentvise oppslutningen i kirkevalgene tilsynelatende synes å veie tyngre for kirkens lederskap enn oppslutningen om gudstjenestene (det var kanskje den prisen som måtte betales for at kirken skulle få utnevne biskoper og proster?) Utgangspunktet mitt er at Den norske kirkes framtid som en levende kirke står og faller med oppslutningen om søndagens gudstjeneste. Dersom dette pulsslaget svekkes eller stopper opp, dør kirken, og det til tross for demokratiske prosesser på rådssiden.

De gangene det knapt nok har kommet mennesker til gudstjeneste har jeg virkelig fått kjenne på opplevelsen av å holde på noe litt aparte, noe som i sannhet er ganske marginalt. Skyldes det at jeg er “feil” prest på “feil” sted? At jeg ikke er folkelig nok? Dyktig nok? Alminnelig nok?

Det er erfaringen min at det alt for ofte snakkes mye det om kirken lykkes med, de øyeblikkene da kirken var etterspurt, betydde noe! Mens det derimot sjelden eller aldri snakkes om situasjonene da ingen etterspør eller behøver kirken?At det er slik begynner jeg å avfinne meg med.  Samtidig jeg synes det er mer og mer vanskelig å forholde seg til en forståelse av folkekirken hvor den framtrer som idealisert størrelse. Et stykke virkelighet hvor det forutsettes at båndene mellom folk og kirke er sterke og ubevegelige, hvor det ikke finnes snev av ambivalens.

Så hva er det da begrepet “folkekirke” ment å skulle si noe om? Dreier det seg om kirkens representative intensjon (for alle) eller er det et begrep som forholder seg til den numeriske siden, altså det prosentvis antallet medlemmer i den norske befolkningen? Når opphører Den norske kirke i så fall å være folkekirke? Hvor går grensen hen, ved 50 %? I en pluralistisk kultur som vår kan en jo undres på om selve navnet “Den norske kirke” i det hele tatt er formålstjenlig eller ønskelig?

Jeg kan ikke annet enn å gi Elin Ørjasæter delvis rett i hennes observasjon om at juleevangeliet også blir fortalt av konsensusorienterte prester. Her setter hun fingeren på noe av folkekirkelighetens dilemma. For hvor ofte nedtones ikke det spesifikk kristne for å gi rom til det allmenne? Visst er lettere å snakke om Gud enn det spesifikt kristne, om Jesus Kristus. Det er kanskje naturlig at en kirke som fortsatt lever tilsynelatende godt med illusjonen om at den representerer bredden i den norske religiøsiteten aller helst vil appellere til det den forstår som det allmenne eller Gud. Men det spørs likevel om denne nokså konturløse representativiteten er ved veis ende i løpet av det neste tiåret.

Selv vil jeg gjerne være en representant for en kirkelig kristendom som er mer opptatt av kirkens sentrum, Jesus Kristus, enn å trekke grenser i møte med folk. Jeg ser det som helt grunnleggende at kirken har et ansvar for alle sine døpte medlemmer. Det er noe jeg forsøker å ivareta som prest hver gang jeg møter mennesker.  Men selve begrepet folkekirke har jeg etter hvert fått sterkere prinsipielle innvendinger mot. Ordet bærer i seg en arv fra det konstantinske prosjektet og forutsetter nærmest uten videre at kirke og folk er ett, samt at kirkens fremste oppgave er å styrke og bygge en felles nasjonal og kulturell identitet. Det er jo slettes ikke slik lenger. Både rent prinsipielt og i praksis har folkekirketanken har hatt sin tid, hva som kommer etter den er fortsatt et åpent spørsmål.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt