De troendes vokter

– Da jeg var 25 ville jeg frelse hele verden. Men troen min hadde ikke så mye plass til Gud, det var egentlig bare meg. Jeg tok feil. Min forståelse av verden og Gud var ikke komplett selv om jeg trodde det. Det har gjort meg mer ydmyk, og mer åpen for å høre om andres trosopplevelser.

Det siste har Ed Brown gjort karriere ut av. ­Akkurat nå jobber han som koordinator for et ­internasjonalt parlamentarikernettverk for trosfrihet i Den norske Helsingforskomité. Med en CV like lang som hans nåværende jobbtittel, starter han første august i år som ny generalsekretær i Stefanusalliansen.

Ikke planlagt

Brown jobbet i organisasjonen for misjon og menneskerettigheter i 15 år, ­mellom 2001 og 2016. Først som informasjonsrådgiver, med særlig ansvar for å nå unge, senere som menneskerettighetsrådgiver. De siste to årene ledet han organisasjonens arbeid med menneskerettigheter og trosfrihet. To år etter at han sluttet er han nå tilbake.

– Min trosreise har tatt meg mange steder, men ting har aldri vært helt planlagt.

Selv var han heller ikke planlagt. Hans biologiske mor vokste opp i en amerikansk, katolsk familie med en dommer som far. 21 år gammel dro hun til Paris for å lære seg fransk i ett år. Mens hun var der, fødte hun en sønn utenfor ekteskap. Skammen ble for stor, og hun valgte å adoptere han bort.

– Hun dro med flat mage, og kom tilbake med flat mage. Jeg ble igjen og ble adoptert, helt tilfeldig, av et amerikansk par som var utstasjonert i Paris.

Adoptivfaren jobbet i militæret, og Brown sin oppvekst ble preget av mye reising mellom ulike stater i USA.

– USA er et land med store forskjeller, ikke minst kulturelt. Det har preget meg. Jeg lærte tidlig å være forsiktig med å dømme folks væremåte ut ifra det som ble ansett som normalt.

Adopsjonen og all reisingen som barn har gjort Brown litt annerledes.

– Det gikk ikke opp for meg før jeg ble litt eldre hva slags bilder vi bruker om oss selv. De fleste av oss tenker at barna våre må ha røtter. Det er et bilde på hvordan vi ser på livet vårt. Barn må vokse opp som et stort, sterkt tre for å tåle stormene. Jeg har ingen røtter. Hva skjer med meg da?

Han venter ikke lenge før han svarer på sitt eget spørsmål.

– Jeg tenker heller, hva med et skip? Et skip må også tåle stormer, men det trenger ikke røtter. Det trenger ballast. Det er den ballasten som tar meg gjennom livet.

Ekteskap

Han begynte tidlig å gruble på de store spørsmålene­ i livet. Hvorfor eksisterer vi? Hvorfor eksisterer verden?

– Evolusjonsteori kan være en god måte å forklare mennesker på. Jeg har ingen problemer med å ha Gud inne i det bildet. Men det forklarer ikke universets til­blivelse. For meg peker universet på noe større. Man kan gjerne være uenig – men det er også en tro.

Den første utdanningen Brown starter på er i psykologi. Her møter han ei jente fra Nærsnes i Røyken, som er i USA for å ­studere. Noen år senere gifter de seg og hun tar sjansen på å leve ut den amerikanske drømmen med han i California.

Etter dette starter han på en master i ekteskapsrådgivning og familieterapi. Han tar en deltidsjobb for å få det til å gå rundt. I tillegg er han semi-proff fotballspiller på et kristent lag som reiser verden rundt som fotballmisjonærer. Hun kjenner ingen og har ikke fått arbeidstillatelse ennå. De ser hverandre aldri, og til slutt truer hun med å reise hjem til Norge.

– Da gikk det opp for meg at jeg var ganske god på ekteskap, rent teoretisk. Men jeg var en elendig ektemann.

Han dropper ut av masteren og får jobb som fotballtrener på et annet universitet, der hun starter på sin master. To år senere er det hans tur til å bli med henne.

– Jeg ante ikke hva jeg skulle finne på i Norge. Jeg hadde sju års universitetsutdanning, og traff høyt utdannede amerikanere i Norge som sa «Hai jai hete John og komme fra Amerika. Jai har bodd på Norge i femten år». Jeg tenkte at dette må jeg klare bedre.

Pastor

Han får jobb i en lokal bedrift som han er overkvalifisert til, der han blir tvunget til å snakke norsk. I dag er det så å si umulig å høre at han er amerikaner, bortsett fra når han forteller om noe som har gått «rett i dassen» og når han skal uttale «religion» og «relasjon». Da krøller tunga seg rundt r-ene.

– Ironisk nok, siden det er de to ordene jeg ­bruker mest i jobben min, sier han og ler.

Jobben i den lokale bedriften gjør at han får mye tid til den lokale baptistmenigheten sin i Røyken. Så mye tid at han på et tidspunkt blir spurt om å være pastor.

– Erfaringen som fotballmisjonær og studiene mine i religionsvitenskap ga meg et godt utgangspunkt. Etter ett år ble jeg spurt om å fortsette, men takket nei. Jeg følte ikke at det var mitt kall.

I stedet søker han jobb som ungdomskonsulent i Stefanusalliansen, og der blir han i 15 år. Blant annet blir han svært viktig i prosessen med å løfte organisasjonens menneskerettighetsprofil.

Tro uten tvil

Det noteres ikke bare på den ene siden av bordet under intervjuet. Den velformulerte amerikaneren har med seg en svær notatbok, og mens han svarer på spørsmål lager han seg et tankekart. I den største bobla på tankekartet står det «tro». I tre mindre bobler ut ifra den store står det «håp», «fellesskap» og «tvil».

– Tro og tvil avhenger av hverandre. En tro som ikke åpner opp for andre muligheter, bikker fort over i en fundamentalistisk retning. Det skremmer meg. Men tvil uten tro ender ofte opp i håpløshet. For meg er troen sterkere enn tvilen.

Det trenger han nok også at den skal være. Browns arbeid består av å reise verden rundt og møte mennesker som blir undertrykket, forfulgt, voldtatt og drept for sin tro.

– Hvor er Gud i disse situasjonene?

– Jeg har spurt mange av dem jeg møter om det samme. Og vi skal ikke rosemale situasjonen. Noen vender seg bort fra troen på grunn av trusler eller en følelse av at Gud har forlatt dem. Men for forbausende mange av dem er dette spørsmålet helt irrelevant. De vet ikke hvordan de skulle kommet seg gjennom disse situasjonene uten Gud. De har en forståelse av at Gud og ondskap kan finnes i én og samme verden.

---

Ed Brown

• 54 år.
  Født i Paris, oppvokst i USA, bor på Nærsnes.
  Gift, to barn.
  Utdannet innen fag­feltene psykologi, pedagogikk, ­religionsvitenskap og ­menneskerettigheter.
  Koordinator for Inter­national Panel of Parliamentarians for Freedom of ­Religion or Belief i Den ­norske Helsingforskomité.
  Påtroppende general­sekretær i Stefanusalliansen fra 1. august 2018.

---

Utfordrer

54-åringen vil kjempe for at muslimer skal få være muslimer og ateister skal få være ateister, men samtidig for retten til å prøve å overbevise dem om at kristendommen har rett. Og at de har retten til å prøve å overbevise han om noe annet.

– Jeg tror ikke på himmel på jord. Jeg tror ikke vi når et punkt der vi er ferdig. Fra et kristent perspektiv er vi mennesker «angel beasts». Vi har både det gode og onde i oss. Derfor må vi begrenses og derfor må vi konstant være på vakt. Jeg tror på en ikke-harmonisk fred.

– Har troen din noen gang hindret deg i å gjøre jobben din?

Han gjentar spørsmålet høyt for seg selv.

– Tro utfordrer. Det var en fase i livet mitt der jeg var overbevist om at jeg måtte omvende hele verden. Det var ubehagelig og slitsomt. Heldigvis har jeg kommet til det punkt at jeg omvender ingen, det er Guds jobb. I senere tid har det vært utfordrende å treffe mennesker som er fiendtlig innstilt til meg på grunn av livssynet mitt.

Når han reiser rundt i Europa opplever han ofte fordommer mot kristendommen.

– Ofte er det større aksept i muslimske eller buddhistiske land. De forstår tro og de forstår religion, selv om de ikke liker den. Her hjemme er det mange som tenker at tro skal være privat.

Heldigvis har jeg kommet til det punkt at jeg omvender ingen, det er Guds jobb.

—   Ed Brown

---

4 raske

• Gud er: Uendelig stort.
  Jeg kan ikke leve uten: Gode samtaler med ­mennesker.
  På min gravstein skal det stå: Jeg vet ikke om jeg vil ha gravstein. Men om mine nærmeste ønsker det, skal det stå: Han så andre.
  Boka alle må lese: Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij.

---

Mor

– Har du alltid vært trygg på din egen identitet?

Han blir stille for første gang på en god stund.

– Jeg har gått gjennom perioder i livet der jeg har vært deprimert eller selvbildet er blitt skadet. Det er baksiden av medaljen ved å være empatisk. Du blir lett såret. Men jeg tror ikke det har så mye med identitet å gjøre.

Likevel driver nysgjerrigheten han på et tidspunkt til å lete etter sin biologiske mor. Etter mye leting finner han henne, og gjennom presten i den katolske ­menigheten hun tilhører, får han overlevert et brev.

To dager senere sitter han i hotellobbyen i Kairo med Nilen rennende bak seg. Han tenker på Moses som ble satt ut på elva og åpner den private e-posten sin. Hjertet hopper. Han har én ulest e-post. Den starter slik: «Oh joy! I’ve missed you my entire life. The most difficult thing I had to do was to give you up».

Han får fortsatt tårer i øynene av å prate om det. De fikk nesten syv år sammen før moren døde i januar i år.

– Da jeg traff henne, var det ikke sånn at noe falt på plass. Men jeg hadde ikke forventet det heller, så det var ikke noe neder­lag. Her var en ny mor i ­livet mitt, og nå snakker jeg om mine to mødre.

Forandring

Brown kaller seg en «changeologist». Han tror på muligheten til å forandre verden.

– En av mine professorer sa følgende: «Menneskerettigheter er blitt drevet frem av to ting: ­store katastrofer og hykleri». Vi har idealer som vi sier vi skal leve etter, men vi gjør ikke det. Det er mange måter å møte katastrofene og hykleriet på.

Han finner frem en blank side i boka si og ­begynner å tegne. Han tegner et strekmenneske som faller utenfor en klippe. Så peker han på bakken der strekmennesket blir liggende.

– Her finner man hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Røde Halvmåne. Man hjelper folk her og nå. Den tankegangen forandrer ikke verden.

Så tegner han et helikopter helt øverst på arket.

– Her finner man de som jobber fra toppen og ned. Det internasjonale samfunnet gjennom for eksempel FN. Det hjelper nok ikke den døende mannen, for dette tar veldig lang tid. Noen ganger snakker man med øverste leder i et samfunn, andre ganger med lokalbefolkningen.

Han tegner et strekmenneske med krone på ­hodet.

– Mange mennesker trenger hjelp til å få stemmen sin frem til kongen eller øverste myndighet. Her er det også mange som jobber for effektive institusjoner og plattformer.

Han dunker fingeren lett på alle de tre tegningene.

– Stefanusalliansen er på alle disse nivåene, og det er uhyre viktig. Jeg mener vi har plass til flere måter å forandre verden på, og vi trenger dem alle. Det høres fluffy ut, men jeg vil at verden skal være et bedre sted.