Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
70

Advent og jul på kanten av stupet

Advent 1940 skrev Dietrich Bonhoeffer brev til kretsen av pastorer som hadde fått sin utdannelse ved Bekjennelseskirkens seminar i Finkenvalde. Hva det betyr å feire advent og jul i krigens skygge. I en verden på kanten av stupet?

Publisert: 12. des 2012

“Døden kommer ikke først med krigen, kroppens og sjelens kvaler og smerter oppstår ikke på grunn av krigen. Det er ikke krigen som slipper løs løgnen, uretten og volden. Det er ikke først med krigen vår eksistens blir fullstendig uforutsigbar og menneskene overgis og blir avmektige og ser sine ønsker og planer bli satt til side og ødelagt av en “høyere makt”. Men krigen gjør alt som alt er der uten den og før den, umulig å komme utenom, alt dette som vi gjerne vil overse. Derfor gir krigen oss på en særlig måte muligheten til en ekte julefeiring. “Verden er fortapt”, først med den innsikten skjønner vi hva det betyr at “Kristus ble født”.Ordene er Dietrich Bonhoeffers og skrevet under advent 1940.

Det er ord skrevet, så å si, på kanten av stupet. Krigen har festet sitt grep om Europa og Bekjennelseskirken i Tyskland utsettes for et stadig større ytre og indre press. Det Stortyske-prosjektet har vind i seglene, nazistenes drøm om Tusenårsriket er ikke lenger bare illusjon og politisk agitasjon.

Det som gjør Bonhoeffers tanker verd å lytte til er forståelsen av hva krigen tydeliggjør. Krigens ”fortjeneste” er at den fjerner illusjonene om hvilke kår, hvilken virkelighet menneskene lever i. Løgnen, uretten og volden eksisterte før krigen. Men da ville mennesker ikke konfronteres med dem. Det var lettest å late som om de ikke fantes. Som fenomen er krigen kun en radikalisering eller fortetning av de grunnkreftene som på nytt og på nytt truer. Graden av løgn, urett og vold, det er det krigen endrer. Det er ikke krigen som “føder” dem. Krigen “lever på dem” og henter sine krefter fra dem. Men krigen skaper ikke løgn, urett og vold, som de ikke fantes før den.

 

En velferdsstat som vår kan til tross for alle sine gode hensikter, gi et inntrykk av at de grunnleggende forhold har endret seg. At løgnen, uretten og volden er avskaffet og tilhører gårsdagen. Men Bonhoeffer utfordrer oss til å se etter om ikke dette er noe som også hefter ved vår virkelighet. Løgnen, uretten og volden kom ikke med krigen. Og de forsvant heller ikke med velferdsstaten, men har snarere ikledd seg andre gevanter, fører et annet språk og gir seg til kjenne på en slik måte at vi forledes til å tro at de ikke eksisterer lenger.

Med sin radikale tilnærming så minner Bonhoeffer oss om nødvendigheten av fastholde at “verden er fortapt” – den er med Paulus ord fortsatt under syndens og dødens lov. Overgitt krefter den selv ikke makter å komme til rette med eller slette ut. Å fornekte at de disse kreftene finnes kan være en fristende tanke skriver Bonhoeffer senere i brevet. For det er da ikke så galt. Visst finnes det øyer, plasser hvor mennesker kan trekke seg ut av livet for et par dager eller i det minste for noen timer. Det er jo slik vi feirer jul, med fest, glede, søtsaker og mat. Kort sagt, drømmen om et eventyrland. Men så viser det seg at “fortryllelsen” likevel ikke varer ved, den blir borte. Mennesket vil helst slippe å møte sin egen avmektighet, sine prosjekters skipbrudd. 

 

Hva mennesker sitter igjen med før jul 1940 er innsikten om at verden virkelig er fortapt, hevder Bonhoeffer. Tanken om verdens fortapthet var ikke lenger kun en dogmatisk læresetning, men en skakende sannhet. På kanten av stupet, der befinner verden seg fortsatt i 2012. Men i denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.

Alle julens hendelser, kong Herodes sin frykt for det nyfødte barnet, barnene som han tar av dage i frykt for at Betlehemsbarnet vil gjøre ham rangen stridig, illustrerer det Bonhoeffer erfarer advent 1940, det finnes ingen snarveier ut av virkeligheten. Det finnes ingen kort og godt steder eller tider hvor verden ikke “er”. Å være menneske er å innse at verden har sitt grep om oss. Virkeligheten og verden byr ikke menneskene noen nødutgang, heller ikke Gud gjør det. Men det Gud gir mennesket er sin Sønn, født som et lite barn og lagt i en krybbe. 

Som gjeterne får vi høre det glade budskapet om barnet som er født. Og som dem sendes vi tilbake til virkeligheten etter å ha funnet barnet i krybben. Juleundret plasserer Gud midt i vår verden, ikke på siden av den. Ved selv å bli menneske er det som om Gud bekrefter at verden er menneskets sted, formet som det er av jorden og støvet. Gjeterne fant barnet i krybben, de fant ingen nødutgang, intet tilfluktsrom. Intet skjulested. Men de fant Gud, midt i verden. Bare her lar Gud seg finne. I en verden som vår, en verden på kanten av stupet.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ragnhild H. Aadland Høen

13 innlegg  241 kommentarer

Jul i krigens skygge

Publisert rundt 7 år siden
Tusen takk, Morten Erik Stensberg, for tanker som jeg utfordrer landets prester til å ta med seg i sine juleprekener.

Jeg kommer rett fra den krigen som utkjempes i Norge akkurat nå. Den er underrapportert, den er mørk. Dødsens mørk. Jeg kommer fra denne Verdidebatt-artikkelen av Kjell Ingolf Ropstad: "På grensen til et liv"

Etterlot barn alene for å dø

"Det lille fosteret veide over 600 gram og var mer enn 30 cm langt, en størrelse som nås etter 24 uker." Det ble liggende alene på et skyllerom og puste i tre timer før det gav opp og døde.

Et barn ble drept på Universitetssykehuset i Stavanger. Ikke fordi det hadde gjort noe galt eller fordi det var noe galt med det, men fordi det var uønsket.

Og vi, vi later som ingenting. Ingen ble tiltalt for drap på denne seks måneder gamle babyen. Førstesidene av alle landets aviser sa ikke "Baby drept i Stavanger". "Etterlot barnet alene for å dø." "Mor og jordmor fengslet for babydrap."

Hvis du i dag gjør et Google-søk på saken finner du knapt noen referanser til den i nettavisene. Jeg lette etter saken på Stavanger Aftenblads hjemmeside og fikk ikke et eneste treff på den.

Noe som hefter ved vår virkelighet

Du skriver: "En velferdsstat som vår kan til tross for alle sine gode hensikter, gi et inntrykk av at de grunnleggende forhold har endret seg. At løgnen, uretten og volden er avskaffet og tilhører gårsdagen. Men Bonhoeffer utfordrer oss til å se etter om ikke dette er noe som også hefter ved vår virkelighet."

Takk for at du delte Bonhoeffers utfordring med oss. Jeg også vil utfordre Verdidebatts lesere til å tenke etter om ikke løgnen, uretten og volden lever i beste velgående, midt iblant oss i vår såkalte velferdsstat. En stat som lever godt med at en femtedel av oss blir drept før vi blir født.

Det vi ikke vil konfronteres med

Du skriver: "Krigens ”fortjeneste” er at den fjerner illusjonene om hvilke kår, hvilken virkelighet menneskene lever i. Løgnen, uretten og volden eksisterte før krigen. Men da ville mennesker ikke konfronteres med dem. Det var lettest å late som om de ikke fantes. Som fenomen er krigen kun en radikalisering eller fortetning av de grunnkreftene som på nytt og på nytt truer. Graden av løgn, urett og vold, det er det krigen endrer. Det er ikke krigen som “føder” dem. Krigen “lever på dem” og henter sine krefter fra dem. Men krigen skaper ikke løgn, urett og vold, som de ikke fantes før den."

Igjen, takk! Takk for akkurat den advents- og juleprekenen jeg trengte å høre i dag, i dette landet på kanten av stupet. I en verden som er håpløst fortapt uten Frelseren.

Gud ble et embryo

Bonhoeffer skriver: "Derfor gir krigen oss på en særlig måte muligheten til en ekte julefeiring. “Verden er fortapt”, først med den innsikten skjønner vi hva det betyr at “Kristus ble født”.

Og først med den innsikten skjønner vi hva det betyr at Gud tok bolig i blant oss og ble et lite foster. Han ble «en befruktet eggcelle», et embryo, et foster – kall det hva du vil. Tingen er: Han ble et menneske. På ekte, helt fra unnfangelsen av.

Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne. Mykt og svakt. Men de er sterke – sterkere enn døden.

«Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud, og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.» (Eyvind Skeie)

Det uskyldige Barnets ansikt

Eller som du skriver det, Morten Erik Stensberg: "Men i denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt."

I Norge, i denne julen på kanten av stupet, stirrende ned i abortens avgrunn, gjør det ekstra inntrykk å se inn i det uskyldige Barnets ansikt.Kyrie eleison. Herre Gud, forbarm deg over oss.

Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i St. Paul menighet i Bergen

Kommentar #2

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Ragnhild H. Aadland Høen. Gå til den siterte teksten.

"Det lille fosteret veide over 600 gram og var mer enn 30 cm langt, en størrelse som nås etter 24 uker." Det ble liggende alene på et skyllerom og puste i tre timer før det gav opp og døde.

Et barn ble drept på Universitetssykehuset i Stavanger. Ikke fordi det hadde gjort noe galt eller fordi det var noe galt med det, men fordi det var uønsket.

Takk for at du drar denne grusomme virkeligheten fram i lyset igjen. Den representerer en degenering av vår sivilisasjon.

Disse forholdene slår nå ned som en bombe i stadig fler land. Nå sist gjaldt det Canada, hvor det har kommet for en dag et stort antall drap på barn som overlevde abort. En sykepleier stod fram og fortalte at hun ved et tilfelle ikke hadde hjerte til å forlate barnet alene for å kjempe med døden, med tok det opp og holdt det inntil seg til livet ebbet ut.

Kommentar #3

Morten Erik Stensberg

70 innlegg  17 kommentarer

Inkarnasjonen som korrektiv

Publisert nesten 7 år siden

Inkarnasjonen utfordrer oss, fordi Gud selv ble menneske bør intet menneskelig være oss fremmed.

Ragnhild H. Aadland Høen og Kjell Ingolf Ropstad har satt fingeren på den ubehagelige siden ved dagens abortpraksis (Magasinet Plot som skrev om saken har forresten fått en abonnent til).

Selv hadde jeg nok ikke denne problematikken eksplisitt inne da jeg skrev om velferdsstatens flertydighet, men den hører så absolutt med.

Takk til Ragnhild H Aadland Høen tok mine refleksjoner på alvor og satte dem i en kontekst som illustrerer umuligheten av og ikke å se dem i sammenheng med inkarnasjonsunderet. I den kirken jeg selv tilhører kan det oppleves som om dagens abortlov, utfordringene rundt bioteknologien er et vedvarende tabuområde som de færreste vil ta i med tang. Men dersom kirken ikke ser verdien av å forsvare menneskets samvittighetsfrihet i møte med spørsmålene knyttet til livets begynnelse og avslutning frykter jeg for dens integritet. Jeg tilhører dem som med sorg konstaterte at biskopene i Den norske kirke kom lovlig sent på banen i spørsmålet knyttet til samvittighetsfrihet og reservasjonsrett. Inntrykket mitt er at kirken blir ekstremt tilbakeholden, muligens fordi den er redd for at et tydelig standpunkt ses på som reaksjonært.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5630 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3747 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1353 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1251 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1223 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1157 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1147 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere