Advent og jul på kanten av stupet

“Døden kommer ikke først med krigen, kroppens og sjelens kvaler og smerter oppstår ikke på grunn av krigen. Det er ikke krigen som slipper løs løgnen, uretten og volden. Det er ikke først med krigen vår eksistens blir fullstendig uforutsigbar og menneskene overgis og blir avmektige og ser sine ønsker og planer bli satt til side og ødelagt av en “høyere makt”. Men krigen gjør alt som alt er der uten den og før den, umulig å komme utenom, alt dette som vi gjerne vil overse. Derfor gir krigen oss på en særlig måte muligheten til en ekte julefeiring. “Verden er fortapt”, først med den innsikten skjønner vi hva det betyr at “Kristus ble født”.Ordene er Dietrich Bonhoeffers og skrevet under advent 1940.

Det er ord skrevet, så å si, på kanten av stupet. Krigen har festet sitt grep om Europa og Bekjennelseskirken i Tyskland utsettes for et stadig større ytre og indre press. Det Stortyske-prosjektet har vind i seglene, nazistenes drøm om Tusenårsriket er ikke lenger bare illusjon og politisk agitasjon.

Det som gjør Bonhoeffers tanker verd å lytte til er forståelsen av hva krigen tydeliggjør. Krigens ”fortjeneste” er at den fjerner illusjonene om hvilke kår, hvilken virkelighet menneskene lever i. Løgnen, uretten og volden eksisterte før krigen. Men da ville mennesker ikke konfronteres med dem. Det var lettest å late som om de ikke fantes. Som fenomen er krigen kun en radikalisering eller fortetning av de grunnkreftene som på nytt og på nytt truer. Graden av løgn, urett og vold, det er det krigen endrer. Det er ikke krigen som “føder” dem. Krigen “lever på dem” og henter sine krefter fra dem. Men krigen skaper ikke løgn, urett og vold, som de ikke fantes før den.

En velferdsstat som vår kan til tross for alle sine gode hensikter, gi et inntrykk av at de grunnleggende forhold har endret seg. At løgnen, uretten og volden er avskaffet og tilhører gårsdagen. Men Bonhoeffer utfordrer oss til å se etter om ikke dette er noe som også hefter ved vår virkelighet. Løgnen, uretten og volden kom ikke med krigen. Og de forsvant heller ikke med velferdsstaten, men har snarere ikledd seg andre gevanter, fører et annet språk og gir seg til kjenne på en slik måte at vi forledes til å tro at de ikke eksisterer lenger.

Med sin radikale tilnærming så minner Bonhoeffer oss om nødvendigheten av fastholde at “verden er fortapt” – den er med Paulus ord fortsatt under syndens og dødens lov. Overgitt krefter den selv ikke makter å komme til rette med eller slette ut. Å fornekte at de disse kreftene finnes kan være en fristende tanke skriver Bonhoeffer senere i brevet. For det er da ikke så galt. Visst finnes det øyer, plasser hvor mennesker kan trekke seg ut av livet for et par dager eller i det minste for noen timer. Det er jo slik vi feirer jul, med fest, glede, søtsaker og mat. Kort sagt, drømmen om et eventyrland. Men så viser det seg at “fortryllelsen” likevel ikke varer ved, den blir borte. Mennesket vil helst slippe å møte sin egen avmektighet, sine prosjekters skipbrudd.

Hva mennesker sitter igjen med før jul 1940 er innsikten om at verden virkelig er fortapt, hevder Bonhoeffer. Tanken om verdens fortapthet var ikke lenger kun en dogmatisk læresetning, men en skakende sannhet. På kanten av stupet, der befinner verden seg fortsatt i 2012. Men i denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.

Alle julens hendelser, kong Herodes sin frykt for det nyfødte barnet, barnene som han tar av dage i frykt for at Betlehemsbarnet vil gjøre ham rangen stridig, illustrerer det Bonhoeffer erfarer advent 1940, det finnes ingen snarveier ut av virkeligheten. Det finnes ingen kort og godt steder eller tider hvor verden ikke “er”. Å være menneske er å innse at verden har sitt grep om oss. Virkeligheten og verden byr ikke menneskene noen nødutgang, heller ikke Gud gjør det. Men det Gud gir mennesket er sin Sønn, født som et lite barn og lagt i en krybbe.

Som gjeterne får vi høre det glade budskapet om barnet som er født. Og som dem sendes vi tilbake til virkeligheten etter å ha funnet barnet i krybben. Juleundret plasserer Gud midt i vår verden, ikke på siden av den. Ved selv å bli menneske er det som om Gud bekrefter at verden er menneskets sted, formet som det er av jorden og støvet. Gjeterne fant barnet i krybben, de fant ingen nødutgang, intet tilfluktsrom. Intet skjulested. Men de fant Gud, midt i verden. Bare her lar Gud seg finne. I en verden som vår, en verden på kanten av stupet.