Verdidebatt

- Den fornuftige troen -

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

- Den kristne nestekjærligheten er av universell karakter og rettet mot selve det menneskelige hos hver enkelt. Den neste er å forstå som hvert menneske vi møter på vår vei, og vi er forpliktet til å elske denne av hele vår sjel. Denne plikten er ment å skulle knytte sammen hele menneskeheten. Det er viktig å merke seg at nestekjærligheten (i den forstand) kun kan realiseres fullt ut innenfor den autentiske kristendommen (i sammenheng med den levende Hellige Ånd). For å komme til den autentiske nestekjærligheten må hver enkelt først gå gjennom den eksistensielle bevisstgjøringen som leder til konfrontasjonen med paradokset og troen (ubevisst, eller mer eller mindre bevisst) Da vil vi også i våre vennskapelige relasjoner og kjærlighetsrelasjoner utøve ekte nestekjærlighet. Troen i seg selv åpner for en dypere nestekjærlighet som knytter hele menneskeheten sammen. Den eksistensielle prosessen som leder til troen er en individuell ferd som den enkelte må klare alene. Deretter vokser en omfattende nestekjærlighet og muligheten for nærere menneskelige relasjoner frem. Dette er med på å understreke den åndelige innvielse.

- Viktigere enn å finne Sannheten med stor S, er det ifølge Kierkegaard å finne slike sannheter som har betydning for den enkeltes liv. Det avgjørende er "sannheten for meg". Dermed setter han individet, eller "den enkelte" - opp mot "systemet". Kierkegaard mente dermed at svaret ikke lå i å finne frem til det perfekte "system". Til "systemet" som løsningen på alt. For ethvert system baserer seg på rasjonelle prinsipper, og subjektivitet er ikke rasjonelt. Vi tror løgnen, den ufullstendige sannhet vi til daglig omgir oss med. Noen bruker den riktignok til det gode, mens andre til det onde. - Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten, og fortjener ikke annet enn tilnavnet løgn. Hele samfunnsstrukturen vår er bygget og fungerer på en velfungerende løgn. Og vi mennesker blir styrt inn i fortapelsen fordi vi ikke har blitt gitt noe annet og tror den. - Vi blir lurt til å tro at evnen til begrepmessig tenkning skal gi oss det endelige eksistensielle svaret i en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares. Alt som ikke innehar den fullstendige løsningen over tid, er mer løgn enn sannhet. Alt fra organisert religion til forskjellige politiske ideologier osv. Og selve grunnen til at vi lar oss lure gang på gang er simpelthen at vi ikke kjenner til annet enn løgnen.

- Kierkegaard ser det som et trekk ved sin samtid (mer aktuelt den dag i dag) at man kollektivt forsøker å unngå en slik bevisstgjøring ved å ty til overfladiske normer. I Sygdommen til Døden (1849) personifiserer Kierkegaard en holdning med karakteren spissborgeren. Dette er et individ som ubevisst flykter fra muligheten til å leve et autentisk liv. En spissborger kan nok ha sterke meninger og fremtre som moralsk høyverdig i andres øyne, men egentlig er dette et ureflektert individ. Spissborgeren slukes opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Resultatet er at spissborgeren blir fremmedgjort både fra seg selv og samfunnet.

- Kierkegaard mener videre ikke at det i seg selv er negativt å støtte opp om allment aksepterte normer eller samfunnsordninger. Flertallets synspunkter er ikke nødvendigvis feilaktige, poenget hans er nok heller at man ikke må tilkjenne den gjengse mening noen autoritet i seg selv. Kierkegaard er opptatt av at man må tenke over holdningene i samfunnet og selv vurdere hva som er rett og galt. Et individs verdier må være et resultat av eksistensielle valg. Det viktige er å bevare sin selvstendighet og ansvar i samspill med andre mennesker, og det er nettopp denne ansvarligheten spissborgeren aldri har utviklet.

- Kierkegaard er opptatt av at vi må forsøke å leve et mest mulig ekte og autentisk liv, noe som vil medføre en eksistensiell bevisstgjøring hos hver enkelt. En slik prosess må rette et ærlig blikk på våre eksistensielle betingelser, som vår frihet og vår kroppslige situasjon. Hver enkelt av oss må konfrontere våre begrensninger og håpløsheten ved menneskets situasjon. Et ærlig blikk på tilværelsen vil avsløre mangelen på åpenbar mening med vårt daglige strev. Selv om prosessen vil være utfordrende må vi forsøke å tilegne oss en slik eksistensiell redelighet. Et individ som har fullført den betingelsesløse eksistensielle selvransakelsen som Kierkegaard krever av oss har nådd grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss.

- Inn i paradokset. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Troen kommer etter en oppgivelse av alle våre illusjoner om menneskets situasjon. Møtet med troen fremstår som et møte hinsides vår rasjonalitet. Samtidig har den et trekk av et lidenskapelig valg, noe man stuper inn i. Kierkegaard ønsker å vise oss at de dypeste eksistensielle erfaringene overskrider språkets rammer. Det er vesentlig for ham at menneskets fornuft i seg selv ikke vil åpenbare troen. Det er viktig for Kierkegaard at den autentisk religiøse omfavner Kristus på et mye dypere plan enn det rent argumentative og intellektuelle nivået vi normalt befinner oss på. Det er av største betydning for Kierkegaard at mennesket trenger Kristi støtte til fullt å ta innover seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv. Nødvendigheten av en mer lidenskapelig tro, hvor den enkeltes subjektive forhold til Kristus står i sentrum. - Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng. - den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud.

- I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man ta et visst utgangspunkt i det irrasjonelle rundt oss, mener jeg, som f.eks i åpenbar uendelighet, (hvis det finnes en ende, hva ligger så bak der igjen?) - hvis man i det hele tatt ønsker å jage etter sannheten. Nå sier jeg ikke at jeg ikke er for vitenskapen, jeg arbeider ikke imot vitenskapen. Men hvor lite sannhet finnes egentlig der ute? Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten, og fortjener ikke annet enn tilnavnet løgn.

- Ifølge den naive realismen er virkeligheten nøyaktig slik vi oppfatter den. Mer utbredt er den kritiske realismen som er enig i at sansene kan fortelle oss noe om verden og dens beskaffenhet. Det sies at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, - ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

- Derfor er fornuften en avsporing, et nyttig verktøy, men ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet, - som må bli oss gitt. - Hva hvis man heller da hengir oss til hva Gud har lovet oss er løsningen, "den irrasjonelle troen". Nå sier jeg ikke at den skal erstatte noe, den er bare et ekstra steg på tampen av (f.eks viten), ikke på bekostning av. Troen er for mange noe som kommer i tillegg til folkeopplysning og utdannelse. Det irrasjonelle er derfor i den sammenheng kun et ekstra, vel så "fornuftig" steg i riktig retning. Der fornuften kommer til kort, overtar simpelthen det irrasjonelle.

- Det påfølgende steget over i troen er en langt mer gåtefull bevegelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt