Svar på tiltale - en liten anmeldelse

Sånn innledningsvis kan jeg si at jeg er usikker på om jeg vår i målgruppen for denne boken. Det ville nok vært bedre om jeg var ateist og hadde lest bøkene til Dawkins & co. Men, uansett, det er jo alltid greit å vite litt hva som rører seg der ute blant ny-ateistene. Er det bare meg, eller har jeg en følelse av at ny-ateismen har bidratt til å reise opp en ny gruppe apologeter som har realvitenskaplig bakgrunn? I såfall vil jeg si ateistene har gjort en god jobb.

Likevel, har jeg en følelse av at Davidsen gjør det litt for enkelt for seg selv. Jeg snakker ikke om historiske fakta eller måten Davidsen har gått inn i stoffet, på ingen måte, men jeg tenker på f.eks. på fri vilje og dette med kravet til "logisk mulig".

Jeg sympatiserer selvsagt med Davidsen i det å velge "fri vilje" som "løsning". Dette henger godt sammen på mange vis - det virker innlysende at kjærlighet avhenger av fri vilje og at dette skal forklare menneskenes eksistens og det ondes problem og litt av hvert. Selv har jeg også bekjent meg til "fri vilje"-løsningen, men har i det senere blitt mer i tvil. Det står klart for meg at vi i dag ikke kan gi noen presis definisjon på hva fri vilje er eller hvordan den skal kunne virke. Ettersom Davidsen fastholder krav til "logisk mulig" for Gud selv, så bør det også være "logisk mulig" å tenke seg fri vilje som konsept. Jeg må si jeg strever med å se dette, og det er jeg jo som kjent ikke alene om. Vi kan bare snakke om fri vilje dersom vi gjør dette på en veldig overordnet plan, men straks vi går litt inn i detaljene så blir det ekstremt vanskelig - ja umulig i mine øyne - å definere hva fri vilje skal være. Ja selv om vi forlater den fysiske dimensjon og begir oss inn i den metafysiske dimensjon så finner jeg ingen løsning. Uansett er det umulig å forestille seg en "valg"-dings som ikke påvirkes av noe annet, men som likefullt tar hensyn til alt som har gått forut. Jeg skulle ønske at Davidsen brukte mer tid på dette, siden fri vilje synes å være et hovedpremiss for mye av tenkningen. Sagt på en annen måte: Uten fri vilje, så ramler veldig mye sammen.

Uten å psykoanalysere for mye, så aner det meg at i en diskusjon med ateister og krav om "fornuftige, begripelige" løsninger, så ender man fort opp med "fri vilje" som et svar. Dette passerer ofte, siden veldig mange mennesker ønsker å tro at det forholder seg slik uansett. Men det er da ikke umulig å se at svaret fra apologeten er farget av utgangspunktet til motstanderen, noe som *kan* være et uheldig trekk. Mao. at det blir en skjevhet i retning av "forklaring og forståelig", i verste fall Jehovas Vitner-måten, hvor alle regnestykker går opp.

Selv mener jeg å lese flere ting i Bibelen min, både at vi er født ufri og er treller under synden, og at Gud elsker oss og vil kjøpe oss fri. At vi elsker fordi Gud elsket først, ikke fordi vi valgte noe. Jeg medgir at også valg implisitt er gitt av det Jesus sier, men jeg er usikker på hvor *grunnleggende* det er. En god imøtegåelse av ateister bør ikke fortie noen sider av evangeliet - heller ikke det mystiske. (les ikke det som noen formaning!)

Noe annet som Davidsen tar opp er at Gud ikke kan lage en sirkel med kanter (fritt etter hukommelsen), eller en trekant med fire kanter. Gud er begrenset av det som er "logisk mulig". Logikk står på en eller annen måte over Gud, eller er en del av Gud som vi kan være sikker på at vi forstår. Vi kan simpelthen ikke ta feil i slike spørsmål, om Gud kan lage en stein som er så tung at han ikke kan løfte den. På samme tid vet jo vi alle at vi bekjenner oss til den treenige Gud. Vi tror at Jesus var Gud og menneske samtidig! Vi tror at når Jesus snakket om sin Far som var det også ham selv! Hørt på maken! Høres det logisk ut?

På en måte er jo striden om denne treenigheten og Jesu natur en svært viktig grunn til teologisk virksomhet, nettopp fordi den ikke er logisk og forståelig. Teologien og trosbekjennelsene har som formål å hjelpe oss til å holde fast ved det vi mener er sant, SELV når det ikke virker logisk og fornuftig. Mener jeg da:)

Derfor vil jeg være litt forsiktig med å si hva Gud kan og ikke kan. Vi skal ikke stole for mye på vårt intellekt (selv om jeg stadig lar meg friste - kanskje er jeg igang jeg akkurat her jeg sitter:), for vi skal ikke tro at det finnes noe ved et menneske som er ufeilbarlig (og med det mener jeg ikke å ta avstand fra rasjonalitet som sådan, men at den ikke kan opphøyes til noen absolutthet).

Problemet med min posisjon her er at den står mer lagelig til for hugg for enhver ateist som kommer forbi. Og jeg liker jo strengt tatt ikke kalvinistenes predestinasjonslære eller de som forfekter den, selv om jeg langt på vei ikke finner noen klar vei forbi dem. Akkurat nå prøver jeg å stå i det rommet hvor jeg undres, og ikke har klare svar - vi får se hvor lenge jeg kan holde ut.