Norsk oppussingshysteri!

Jeg leste en bra artikkel i A-Magasinet i helgen, som handler om oppussingshysteriet blant nordmenn. Det påpekes at oppussing ofte er en form for selvrealisering der man ikke greier å sitte rolig og alltid føler det slik at man MÅ ha noe å gjøre; man må ha et eller annet selvrealiseringsprosjekt på gang. Folk tror at dette forventes av dem, selv om andre nødvendigvis ikke forventer det. Man legger et press på seg selv for å opprettholde en god fasade.

Til og med oppegående, kristne mennesker skal for enhver pris pusse opp både kjøkken og bad for å få «siste skrik» i hjemmet sitt. Hva er det som gjør at kristne må realisere seg selv gjennom oppussing? Har man ikke sin tro til Gud og nok selvrealisering i Hans tjeneste? Gud ønsker ikke at vi skal sløse bort penger på oss selv. Han ønsker at vi hjelpe andre.

Jeg synes oppussingshysteriet er gjennomsyret av en falskhet og ugudelig materialisme som består i at man skal vise frem et glansbilde av seg selv og forsøke å fremstå mest mulig perfekt. Det oser også misunnelse av mange, når de absolutt må ha den nyeste og peneste kjøkkeninnredningen, akkurat som naboen.

Det er ok å pusse opp et bad eller kjøkken som er totalt nedslitt eller fuktbelastet for vedlikeholdets skyld. Men når man bytter bad- og kjøkkeninnredning fordi man vil følge med i tiden og ikke takler litt gammelt utseende på interiøret er det noe alvorlig galt med tankegangen. Er det ikke mulig å trives på et velfungerende og ok bad fra 1980? Kan man ikke leve med noen små rifter i veggen eller knirkende skapdører?

For kristne er det alltid et press fra samfunnet rundt; det å skulle oppføre seg likt som resten av samfunnet. Men kristne skal tørre å være annerledes! Kristne skal tørre å demonstrere hva som betyr mest – og hva Gud ønsker å fokusere på. Materialismen og usunn selvrealisering er ikke i samsvar med Guds vilje.

Man ser det samme i dagene før 17. mai: Nabolaget stresser rundt for å gjøre hagen, bilen og huset perfekt. Hva med å stresse ned og ha det slik man selv ønsker å ha det, istedenfor å ha det helt likt som naboene?

Vi må tørre å være annerledes. Vi må tørre å ikke ha så store krav. Vi må tørre å fokusere på å hjelpe andre, istedenfor å realisere oss selv. Da kan vi ende opp med at noen mennesker rundt oss lærer av oss, og det er vel det vi ønsker? Som kristne skal vi være et forbilde for andre.