Åsta Årøen

14

Om selvbestemte valg, abort og engangsstønad.

Åsta Årøen, leder av NVKL: Abortdebatten i dag, er i dag stort sett er et spørsmål om paragrafer. Debatten rommer dessverre ikke konteksten rundt svangerskap og fruktbarhet. Oppleves det å øke engangsstønaden som en politisk viktig sak?

Publisert: 3. des 2012

De fleste partiene er nå i gang med programarbeidet, og dermed er vi også inne i en tid der det diskuteres om grensen for abort skal flyttes, eller om man skal innføre flere vilkår/stramme inn dagens praksis. Det er interessant å merke seg at abortdebatten stort sett er et spørsmål om paragrafer, og at konteksten rundt svangerskap og fruktbarhet i liten grad blir debattert. Ingen diskuterer realiteten i selvbestemmelse for kvinner.

Selv er jeg tilhenger av selvbestemt abort fordi jeg ikke ser noen annen løsning som ivaretar hensynet til kvinnehelse. Jeg synes derfor vi skal beholde dagens lovgivning, som den er. Samtidig synes jeg det blir feil å uten videre bruke begrep som selvbestemt abort ukritisk. For hvem bestemmer? Er det så sikkert at det alltid er den enkelte kvinne som har råderett over valget, reelt sett??

Siden tidenes morgen ser det ut til at fertilitet og graviditeter noe de fleste sosiale system ønsker å kontrollere. En opptelling, dersom det var mulig, ville nok vise store mengder uvillige blivende barnefedre samt storfamilier som sanksjonerer knallhardt mot kvinner som opponerer mot samfunnsreglene eller kvinner som har vært uheldige. ”Its takes av village to raise a child”, sies det. Ikke alle, også i dag, vil være en slik landsby som bistår den gravide. Bergens Tidende hadde i sommer en dokumentarserie om kvinner som ble tvunget til å adoptere bort sine barn. Dette er bare noen få generasjoner siden. Er vi så sikre på at dagens kvinner alltid opplever valget om å fullføre eller avslutte svangerskap som et fritt valg?

Det finnes flere grupper kvinner i vårt samfunn der storsamfunnet aktivt unnlater å støtte opp under fruktbarheten. Vårt samfunn ønsker foreksempel at unge kvinner skal prioriterer utdanning og arbeid fremfor barnfødsler, og vi gir  derfor få, om enn ingen, reproduktive incentiver til denne gruppen kvinner, som vanligvis har en løs tilknytning til arbeidslivet.. Gynekologen Anna Eskild har dokumentert at økonomiske faktorer er en viktig grunn til at kvinner mellom 20 og 24 år velger abort. Kan vi kalle dette selvbestemt abort? Mange tenåringer kan nok fortelle om fordømmelse fra omgivelsene og forventing om abort. Spørsmålet fremover fremover blir om vi er villig til å kjempe for at samfunnet skal gi slipp på viljen til å displinere kvinner. 

 Det er i dag en ganske utbredt tverrpolitisk enighet om at engangsstønaden ikke må økes. Man ser for seg, tror jeg, at en eventuell økning vil medføre at tenåringer, innvandrere, flyktninger, arbeidsledige, fattige og eventuelt rusavhengige da vil bli motivert til å flere barn og at barnefødsler hos slike kvinner vil skade samfunnet og svekke arbeidslinja. Derimot, kvinner i 30 årene, som er i arbeid, blir sponset med romslige fødselspermisjoner og fertilitetsbehandling, dersom de har behov for dette. Her oppmuntrer samfunnet aktivt til bruk av kvinnelig fertilitet. Jeg er selvsagt glad for at vi har gode permisjonsordninger. Samtidig gir det meg en litt dårlig smak i munnen at de som har lite, skal ha lite, mens vi som har mye, skal få mer og mer.

For meg er det umulig å se for meg at noen annet en selvbestemt abort kan fungere som lovgivning. Samtidig tror jeg vi må være ærlige på at staten og storsamfunnet ikke framstår som normløse, men derimot aktivt og passivt prøver å kontrollere kvinners fertilitet.  Vil vi ha det slik etter tiår med slagord som "selvbestemmelse" og "råderett over egen kropp"? Vi som samfunn må være ærlige på abort ikke alltid er ”selvbestemt”. Også for abortvalget fines det normer og forventinger, og i noen tilfeller kan nok kvinner oppleve abortvalget som en plikt, mer enn som en rettighet.  Ofte ser vi at personer i den enkelte kvinnes nettverk og samt storsamfunnet som aktivt og passivt prøver å kontrollere kvinners fertilitet. Dette presset blir forsterket gjennom designet på vårt velferdssamfunn. Hvor mye reproduktiv disiplinering ønsker vi politikere? Vil vil gjøre noe praktisk for å øke kvinners selvbestemmelse? Da må fokuset på reproduktive rettigheter økes. Et sted å begynne, er å øke engangsstønanden

 

mvh Åsta Årøen, leder av Norges Venstrekvinnelag.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Astrid Sofie Dalhaug

9 innlegg  66 kommentarer

Ja til økt engangsstønad

Publisert nesten 8 år siden
Godt innlegg. Det er et sentralt spørsmål hvorvidt fri abort oppleves som "frivillig" av kvinnen. Det at abort eksisterer som mulighet utgjør i seg selv et imperativ, som også helsepersonell er påvirket av. Så nettopp en reportasje på Dagsrevyen (tror jeg det var) om et irsk par som ikke fikk innvilget abort av sitt syke foster. De reiste til Storbritannia og abortere i uke 24, og hele reportasjen var vinklet som at selvfølgelig var dette den riktige tingen å gjøre. I Norge får man ikke innvilget abort etter uke 22, men dette ble ikke nevnt. Når det gjelder engangsstønaden vs foreldrepengene så er dette både urettferdig og lite målrettet. Det er ønskelig for samfunnet at kvinner i alderen 20-24 år føder flere barn, isteden er dette den største abortgruppen. Når man venter 10 år, som stønadsordningen oppfordrer til, er fertilteten dramatisk lavere, noe som igjen fører til adopsjonskø, prøverørsbehandling og surrogati.
Kommentar #2

Åsta Årøen

14 innlegg  24 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Takk for kommentar :-) Det er veldig viktig at vi erkjenner, som samfunn, at det foreligger et imperativ, som du sier. Og det må vi gjøre noe med, det handler både om å ivareta kvinners valgmuligheter og hensynet til kvinnehelse. Dessuten, hvorfor er vi så redde for å tenke nytt her?

Kommentar #3

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

I Norge er det nesten bare abort som er en selvbestemt medisinsk rettighet. Normalt må man være syk for å få legehjelp, og f.eks. Tyskland klarer å ivareta kvinnehelsen selv om de i prinsippet ikke har fri abort - men takk for at du tar opp engangsstønaden.

Jeg har vært heldig, studerte, fikk jobb, giftet meg og har fått tre barn. Det å kunne være hjemme i måneder med full lønn er en fantastisk gavepakke som jeg er veldig glad for. Ofte tenker jeg at den egentlig er for god til å være sann, og jeg er spent på om mine barn er like heldige.

Hadde vi fått barn før kona fikk jobb, f.eks. da vi studerte, hadde vi mottatt en engangsstøtte (35 263 kr) tilsvarende mindre enn en tiendedel av foreldrepengene, dårligere karakterer, vanskeligere inngang på boligmarkedet og vesentlig mindre tid til å filosofere over livet og kjærligheten. For meg synes dette veldig urettferdig. Det er gledelig at vi har gode ordninger for noen, men de som mottar engangsstønad vil jeg tro trenger pengene enda mer enn de som har rett på foreldrepenger.

Et argument mot kontantstøtten har vært at man ikke skal "belønne" de som ikke ønsker å ta del i fellesordningene. De som blir gravide i ung alder "velger" ikke å motta engangsstønad, men holdes likevel utenfor ordningene som gode skattebetalere får del i. Et type utjevning hadde ikke vært å forakte, og ideelt burde det være mulig å ha barn i Norge uten at det koster skjorta for de som går uten slips.

For å få boliglån må man ha egenkapital. Det samme gjelder nesten for foreldrepermisjon. :)

Kommentar #4

Åsta Årøen

14 innlegg  24 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Takk Markus, for kommentar! Jeg kjenner ikke helt det tyske systemet, så jeg kan ikke uttale meg om det.

Når det gjelder det med engangstønad illusterer det du sier godt at dagens ordning ikke er gjennomtenkt. Man tenker at folk må innrette seg, og at man ikke skal belønne folk for å stå utenfor arbeidslivet.

Men det er mange grunner til at folk står utenfor, ikke alle er selvvalgte, og det er ingen grunn til å sette folk som får barn,(gravididteter er en naturlig del av livet , biologisk sett) i en økonomisk pressituasjon. Dessuten, fødselspengeordningen har sin hovedbegrunnelse i hensyet til barnet og det behovet barnet har til samvær med mor og far. Jeg vil anta at alle barn har det behovet, enten mor er innenfor eller utenfor arbeidslivet.

Kommentar #5

Markus Westermoen

0 innlegg  357 kommentarer

to andre eksempler

Publisert nesten 8 år siden

Dersom dere jobber med dette i Venstrekvinnelaget, så gir dagens permisjonssystem en god del underlige resultater dersom man ikke er helt A4.

I min første pappapermisjon tjente kona mer enn meg, og hun hadde rett på full lønn ut over 6G. Det betyr at når jeg ønsket lengre permisjon enn minimums-kvoten ble det en vesentlig tapt inntekt for oss. Systemet er basert på at menn tjener mer enn kvinner, og dersom det er motsatt vil det være økonomisk best om mor er hjemme. Her baseres ordningene antakelig på statistikk og ikke på prinsipiell tenking. (?)

Dersom man deler den selvvalgte delene på midten har far pr. i dag rett på mer permisjon enn mor. (3uker+6uker til mor, 12 uker til far.) Igjen mistenkter jeg statistikk for å ligge til grunn,  og dersom alle delte likt ville ordningen blitt skjev til "ulempe" for mor. En slik ordning vil også sikre at de som deler reelt likt faller i statistikken vil ha valgt 3uker mer til mor, og dermed blir regelen selvbekreftende. (At mødre reelt trenger litt mer tid etter en fødsel enn fedre undrer forøvrig ikke meg.)

Dagens ordning er veldig bra, og jeg er på ingen måte motstander av gode ordninger, men jeg ønsker meg mer prinsipiell tenking omkring våre gode ordninger slik at de blir mer rettferdige i prinsippet, så kan folk selv velge hvordan de vil forholde seg. Dette kan selvfølgelig gjøre at folk velger helt "feil" - men retten til å velge feil anser jeg som min viktigste demokratiske rett og kanskje den retten som best definerer et fritt samfunn.

Kommentar #6

Åsta Årøen

14 innlegg  24 kommentarer

Manglende prinsippielle tanker i fødselpengeordningen.

Publisert nesten 8 år siden

Markus: Dette er jeg helt enig i, at dagens ordning bygger på statistikk og en tenkning som ikke er prinsippiell. Dessverre.Jeg tenker også at barnefokuset må bli mer fremtredende, og at likestillingshensyn bør tones ned. Jeg tenker at permisjonsordningene må reflektere at både far og mor er viktige for barnet, både mht samvær og økonomi.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere