Verdidebatt

Arne Næss tolv anklager mot vitenskapen

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har vært diskutert mye om forholdet vitenskap og religion her de siste ukene. Jeg tenkte kanskje filosofen Arne Næss sine tanker kunne ha en relevans. En liten, morsom bok med tittelen «Hvor kommer virkeligheten fra?» inneholder 18 samtaler med Arne Næss. De fleste kjenner Arne Næss som er rar fyr som drev med filosofi og fjellklatring. Det er jo også riktig, men han var mye mer. Da han ble utnevnt til professor i 1939, 27 år gammel, var han til da den yngste med en slik utnevnelse noensinne og landets eneste filosofiprofessor. Mest kjent internasjonalt er han kanskje for dypøkologien, men han hadde stor kunnskap innen mange vitenskaper, ikke minst naturvitenskapene og fysikken spesielt. Blant annet brukte han svært mye tid med å sette seg inn i matematikken som var grunnlaget for relativitetsteorien, som han selv sa, av tillit og kjærlighet til Albert Einstein.

Et av kapitlene i den boken jeg nevner er Næss sine;

«Tolv anklager mot vitenskapen»:

  1. Vitenskapen styrker det etablerte og støtter ikke alternativer

  2. Vitenskapen rygger tilbake for sannheten til fordel for de mektige

  3. Vitenskapen fremmer overspesialisering, teknokrati og byråkrati; det blir flere teknikere og færre savants (vise)

  4. Vitenskapen pretenderer nøytralitet, men fremmer en uheldig politikk og samfunnsutvikling

  5. Vitenskapens resultater misbrukes, men forskerne toer sine hender (Pilatusreaksjonen)

  6. Vitenskapen manipulerer mennesker, lammer fantasien og reduserer kulturmangfoldet

  7. Vitenskapen tjener ikke flertallet

  8. Vitenskapen ignorerer personlig verdighet og aksepterer grusomhet

  9. Vitenskapen er seg selv nok og aksepterer multiplum av teorier og metoder som privilegier av økonomisk og annen art

  10. Vitenskapelig rasjonalitet underkjenner verdien av ikke-vestlige kulturer. Vitenskapens pretensjon om uavhengighet av livssyn er falsk og kulturødende

  11. Vitenskapen er reduksjonistisk

  12. Vitenskapens natursyn favoriserer kynisk utnyttelse. Planetens økologiske krise tas ikke alvorlig nok

Da han la frem anklagene fikk han sterke reaksjoner, men som han sier, han halte jo vitenskapen til en viss grad i land, selv om fallgruvene er reelle. «Anklager man vitenskapen må man samtidig snakke om hvilken del av vitenskapen, i hvilken tidsperiode, i hvilken kultur. Vitenskapen har mange ansikter og forandrer seg hele tiden – den er i bevegelse.»

Om virkelighetens innhold sier Næss: «... derfor mener jeg at den matematisk fysikk overhodet ikke beskriver innholdet i virkeligheten, men kun har med struktur å gjøre. Fysikken er abstrakter av abstrakter av abstrakter, så å si i fjerde orden. Mye av virkeligheten kan forklares gjennom disse strukturene, men strukturene er ikke virkelighetens innhold!»

«Gjennom spontan erfaring har vi direkte tilgang til virkeligheten. Du ser og erfarer trærne uten å reflektere. Spontant erfarer du at de sier deg vidt forskjellige ting. Du kommer ikke bak den spontane erfaring, men du kan komme til struktur! Det er det vitenskapen gjør.»

Om reduksjonisme: «Biokjemien reduserer livet til kjemiske forbindelser. Psykologien reduserer kjerligheten til drift. Religionsvitenskapen «bortforklarer mysteriene». Bevisstheten forklares ved ubevisste, mekaniske prosesser. Reduksjonisme får man når man overser at for eksempel temperatur er noe mer enn molekylbevegelser, akkurat som sult er noe mer enn kontraksjon av magesekken. Hva tingene egentlig er for noe, forveksles med hva vitenskapen har å si om dem. Men alt dette bygger på uvitenhet om hva vitenskapelig teori, hypotese og observasjon er for noe.»

Han snakker også om universitetsstudier og viktigheten av selvstendighet i tenkningen. «Selv studerte jeg aldri ved noe universitet, så slapp jeg å få andres systemer trædd ned over hodet på meg. Jeg tok mine eksamener, men selve studeringen foregikk stort sett i fjellet og på vandringer ... med ryggsekken full av bøker.»

I et annet kapitel i boken kant Romtidsdansen, diskuterer relativitetsteorien med relativitetsfysiker Øyvind Grøn. Bl.a. snakker de om determinismebegrepet. «På Einsteins tid var deterministiske forestillinger uhyre utbredt blant intellektuelle. Jo dyktige folk var, desto mer hadde de en tendens til å være determinister. Jeg vet ikke hvorfor, men nå er det slik at at mange av de dyktige er indeterminister! ... Jeg har det syn at naturen emanerer. Å emanere betyr å «komme ut av noe». Naturen er noe som hele tiden kommer til syne, blir til på nytt. Dog heldivis slik at vi kan merke at neste dag ligner på den forgående dag. Men ingenting behøver strengt tatt å gjenta seg, det er det possibilistiske syn»

Og i samme kapitel, om hva vi vet: «Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere.»

Det har vært påpekt av flere her at skepsis er viktig, og helt essensielt for vitenskapelig fremskritt. Jeg er også enig når enkelte hevder at noen av og til kan bli litt for mye vitenskapsfundamentalister. Det finnes tross alt smarte folk som ikke godtar alt vitenskapen sier, og vitenskapen kan jo også ha mer enn ett syn på en sak.

Jeg kunne forsatt med side på side av sitater fra boken, men dette får holde. Næss kalte seg positivist. Det betyr at man har tro på at det finnes fornuftige og logiske svar, at man ikke skal være tilfreds med å konkludere at dette kan vi ikke vite og vil vi ikke kunne vite noe om, et mysterium.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt