Religion og livssyn i det offentlige rom

Et underliggende premiss i hele dette problemkomplekset synes å være knyttet til spørsmålet om hvilken plass religion og livssyn skal innrømmes i det offentlige rom.

Det hender ofte at både enkeltpersoner og grupper gjerne ser at religion og livssyn henvises til den private sfæren. De tenker seg at det offentlige rommet kan fungere som et religionsløst rom – et nøytralt rom. En slik forståelse er et ektefødt barn av opplysningstida og slik sett forfekter de som ønsker et offentlig nøytralt religiøst rom modernitetens syn på religionen som noe rent privat – et fenomen unntatt offentlighet så å si. Problemet med en slik tilnærming er at den står i fare for å tilsløre mer enn den åpner opp. For eksempel mener mange at en ”hard linje” i spørsmål som gjelder forbud mot å bære religiøse drakter eller symboler i det offentlige rom, forsterker trangen og behovet hos noen for å gjøre nettopp det. Forhold eller handlinger som i utgangspunktet var ansett som perifere tillegges dermed en langt større betydning enn de faktisk har nettopp gjennom forbud, de blir en bekjennelsesmarkering og en markør på religiøs tilhørighet og praksis.

At mennesker tilkjennegir sin tro på en slik måte tror jeg delvis henger sammen med den kjensgjerningen at religion etter sitt vesen er offentlig – den nekter å la seg henvise til et abstrakt indre, privat rom. Den vil ikke utøves bare i det private, innenfor hjemmets fire vegger. For religion er utøvelse, kultus, den er også orientert mot samfunnet og det menneskelige fellesskapet. Med mindre en mener at religion er et undergrunnsfenomen vil både bygninger, symboler og mennesker ”synes”, de vil være fysisk observerbare størrelser.

På lik linje bør derfor mennesker med religiøs- og livssynsmessig overbevisning ha en grunnleggende rett til å fremme sine standpunkter i det offentlige rom og være bidragsytere i et offentlig ordskifte for å gjøre sin egen overbevisning gjeldende.

Utgangspunktet mitt er at religion og livssyn ikke kan eller bør henvises til den private sfæren. Kun ved å ta den samfunnsmessige og offentlige siden ved religion og livssyn på alvor kan vi øves opp til å bli et pluralistisk og tolerant samfunn. Pluralisme og toleranse øves vi ikke opp til gjennom å pålegge religion og livssyn retrett ut av det offentlige rom. Snarere tvert om. Religionsfrihet betyr med nødvendighet at samfunnet aktivt legger til rette for at religionsutøvelse (i videst mulig forstand) finner sted i det offentlige rom. Det innebærer, for eksempel, at synspunkter som er fundert på ulike religioner og livssyn ses på som selvfølgelig del av den diskurs eller samtale som finner sted i det samme felles rom. En slik diskurs vil kunne bidra til at religioner og livssyn tar hverandres forskjellighet og ulikhet på alvor.

Samtidig som en vil måtte arbeide for å finne fram til verdier som er felles selv om de begrunnes på forskjellig måte. En dialog må ikke bare føres med utgangspunkt i det som er likt, men enda mer med basis i det som er forskjellig og til synelatende uforståelig. Dialog er jo desto viktigere der hvor uenigheten og forskjelligheten synes å være det som er mest slående.

Tanken om at religionen tilhører privatsfæren bærer i seg anstrøk av en absolutisme som har lite eller ingen ting med toleranse å gjøre. Pluralisme og toleranse forutsetter at religiøst og livssynsmessig mangfold er synlig og tydelig til stede i samfunnet, i det offentlige rommet. Det gir liten mening å omtale det norske samfunnet som pluralistisk med mindre mangfoldet er en empirisk observerbar størrelse. Satt på spissen så handler pluralisme og toleranse også om å gi plass til meninger og perspektiver som grupper og enkeltmennesker kan komme til å oppleve som krenkende. Slik sett er ideen og idealet om pluralisme og toleranse ikke uten omkostninger. Faren er nemlig den at vår tilslutning i siste instans kan ende opp med å bli honnørord som brukes når vi ønsker å premiere holdninger og perspektiver som er med på understøtte ideen om den moderne opplyste liberale staten. Men resultatet blir en pseudotoleranse som egentlig bare gir plass til synspunkter i den grad de kan sies å være fornuftsbaserte eller som avspeiler verdier som politiske myndigheter og storsamfunnet anser som uoppgivelige og umistelige. Her er det nok å minne om debatten knyttet til omskjæring av jødiske guttebarn.

Slik jeg ser det er statens primære oppgave å garantere religionsfriheten og sørge for at religion og livssyn ikke henvises til den rent private sfæren. I en tid som vår innebærer dette å innrømme alle borgere denne retten til å praktisere sin religion og sitt livssyn i det offentlige rom. Hvilket også betyr retten til ikke å praktisere noen religion eller livssyn.

Utfordringen og spenningen ligger i hvordan religionsfriheten kan forstås både som retten til å praktisere og retten til ikke å praktisere en religion eller livssyn i det offentlige rom. Kjernen i spørsmålet er hvordan den som praktiserer sin tro gir den samme selvfølgelige retten til den som ikke ønsker å praktisere noen tro eller noe livssyn i det hele tatt.

Selvsagt skal mennesker ha full rett til å mene at religion til hører privatsfæren. Den retten vil jeg kjempe for at de skal ha, selv om jeg er fullstendig uenig med dem i sak. Synspunktene er både legitime og nødvendige, særlig fordi de er et eksempel på menneskers rett til å trekke samfunnsmessige slutninger av religionsfriheten når den forstås som en selvfølgelig rett til ikke å praktisere en religiøs tro. Men jeg tolker denne retten til ikke å praktisere nettopp som et uttrykk for at religion og livssyn hører hjemme i det offentlige rom.

Statens vanskelige og krevende oppgave er å gi rom (i samfunnet) for både tro og ikke tro gjennom sin religions- og livssynspolitikk. Toleranse og pluralisme utvikles bare dersom jeg på et rent prinsipielt grunnlag er villig til å kjempe for at de som kritiserer min religionsutøvelse og stiller spørsmål ved den, har rett til nettopp å gjøre det. Dersom jeg begrenser min ”motparts” rett til å kritisere min religionsutøvelse, vil det heller aldri kunne bli en samfunnsmessig sameksistens mellom ulike religioner og livssyn i det offentlige rom. Toleranse og pluralisme forutsetter et religiøst og livssynsmessig nærvær, et fravær derimot bygger på illusjonen om nøytralitet, og oppøver ikke vår evne til å leve side om side i et offentlig rom.