Davidsen, Dawkins og dogmene

Artikkelen ble lagt ut i morges på Fritanke.no.

Verdidebatt.no har oppfordret meg til å legge den her også, og det gjør jeg gjerne. Den er ganske lang, men jeg håper dere holder ut.

---------------------------

Bjørn Are Davidsen er unik. Ingen i Norge greier som ham å argumentere så godt for gudstro at til og med en ateist som meg blir litt imponert. Han er befriende å diskutere med, fordi den guden Davidsen forsvarer er en noenlunde klart definert tradisjonell kristen gud, i motsetning til liberalteologenes mer tåkete og unnvikende «guden i blikket» og «guden i kunsten». Det kanskje viktigste budskapet Davidsen bringer til torgs, er at hvis man skal tro på noe, så må det være rasjonelt begrunnet. Her ser vi skeptikeren Davidsen i all sin prakt, og her er han og jeg helt på linje.

Det er med dette utgangspunktet har går i gang med å begrunne sin gudstro rasjonelt. Det er nemlig det som er hovedpåstanden hans i den nye boka Svar på tiltale; Når vi ser på verden og universet, og bruker vår beste tankekraft og våre beste metoder, så er den mest rasjonelle konklusjonen at den klassiske kristne guden eksisterer.

Det er viktig å presisere at Davidsen ikke påstår at han kan bevise guds eksistens i streng vitenskapelig forstand. Han mener at denne konklusjonen er mestsannsynlig ut fra det vi vet og kan tenke om verden og universet. Og i det minste er det ihvertfall ikke irrasjonelt å tro på gud.

Det kan jo fungere som en trøst for tvilende trosfeller som ikke vet hvordan han eller hun skal svare på angrep fra selvsikre og påståelige ateister. Det er kanskje i denne sammenhengen prosjektet hans best kan forståes – som et slags indremedisinsk grep for å rettferdiggjøre gudstro i det moderne samfunnet. Hovedmålet er ikke å overbevise slike som meg.

Hva er dette «noe» som alltid har eksistert?

Vi begynner bokomtalen med det positive. Davidsen bruker mye plass på å argumentere for at «noe» må ha kommet først, dvs. at noe må være evig og uskapt som en første årsak til universet og jordas eksistens. Det må være noe, ett eller annet, som bare er, fra evighet og til evighet.

Davidsen bruker mye plass på å argumentere for at dette «noe» må være en skapende gud som er hevet over fysikken. Selv om jeg ikke følger ham helt dit, er dette er den beste delen av boka. Jeg slutter meg gjerne til Richard Dawkins’ utsagn om at det er mulig å argumentere seriøst for eksistensen av en slik deistisk gud, altså en evig og uskapt første årsaks-gud som satte det hele i gang og deretter trakk seg unna.

Utfordringen for oss ikke-troende er at også vi må konkludere med at «noe» har eksistert fra evighet og til evighet. Hva kan dette være? Universet er det ikke. Det startet med et stort smell. Kan det være rommet universet eksisterer i? Kan det være et kvantefelt med kvantefluktuasjoner som førte til at universet oppstod av ingenting, som Stephen Hawking og Laurence Krauss argumenterer for? Hvor kom i så fall dette kvantefeltet fra? Var det bare der? Er det kanskje dette kvantefeltet som har vært der til evig tid og er uskapt? Hvorfor trenger vi egentlig en forklaring på at «noe» finnes i det hele tatt? Er ikke det like naturlig som at noe ikke finnes? Og er det egentlig noe poeng å snakke om «tid» og «evighet» et sted hvor det ikke er noe materie?

Spør du meg, er det mer rasjonelt å være åpen og stille spørsmål av denne typen. Men her famler jeg, i likhet med alle andre som har som mål å bygge virkelighetsbildet sitt på empiri og rasjonalitet. Dette er vanskelige og paradoksale greier. Problemet med Davidsen og andre religiøse er at de har så lyst til å finne en endelig løsning på disse store spørsmålene at de tar det store spranget fra noe vivet eksisterer i naturen, universet og kvantefelt, til en teoretisk løsning som forutsetter eksistensen av et annet, åndelig, virkelighetsplan, frikoblet fra naturen og de fysiske lovene. I tillegg legges det inn en gud som har menneskelige trekk som personlighet og bevissthet. Guden har skapt alt og alle, men er selv uskapt. Guden eksisterer fra evighet til evighet på det åndelige virkelighetsnivået, men kan også gripe inn i det fysiske på uforklarlige og paradoksale måter.

Disse manøvrene bryter med en grunnleggende modell for rasjonell sannhetssøking som går ut på å bygge stein på stein med de beste metodene og evnene vi har, og akseptere at det vi ikke greier å finne ut med disse metodene, ja, det vet vi ikke. Gudshypotesen er teoretisk mulig, men det er det veldig mye annet som er også. Det er en helt grei hypotese, men det er en svært viktig prinsipiell forskjell på å åpne for at det kan være slik (altså være agnostiker) til faktisk å tro at virkeligheten er slik. Da har man sluttet å bygge stein på stein, og plasserer den siste steinen i løse lufta. Man har tatt det som ofte blir kalt «the leap of faith».

Litt for positivt syn på religion?

Bjørn Are Davidsen benytter også i denne boka anledningen til å lære oss en lekse om at kristendommen ikke var så vitenskapsfiendtlig, og ikke skaper så mye trøbbel, som mange vil ha det til. Det er uredelig å skylde på religion når det kanskje er vel så mye klassemotsetninger og etnisk begrunnet hat som er årsaken til konflikter som for eksempel den i Nord-Irland. Middelalderen var ikke så mørk som mytene sier. Ingen trodde jorda var flat. Folk som prøvde seg på vitenskap ble ikke umiddelbart brent på bålet, og det var kanskje en del andre grunner til at Galileo Galilei ble fengslet også, enn at han motsa kirken og påstod at jorda går rundt sola. Davidsen viderefører myteknusingen fra tidligere bøker, og det er viktige bidrag. Det er trist å se hvordan slike myter lever videre blant folk som ser på seg selv som opplyste. Slutt med det, folkens.

Midt oppi denne myteknusingen må det imidlertid også være lov til å spørre om ikke Davidsen går litt for langt i å framstille religionen i et positivt lys. Han tilskriver kristendommen mye av æren for vitenskapens framvekst, men drøfter ikke hvorvidt det også kan være et korn av sannhet i at kirkens sterke posisjon og autoritære fasit-dogmatikk i middelalderen kan ha legitimert undertrykking av annerledes tenkende med påfølgende vitenskapelig stagnasjon. Davidsen kunne med fordel ha tatt mer høyde for at grunnlaget for vitenskapen ligger i den før-kristne antikken, og at det først var etter opplysningstiden, og bruddet med det kirkelige makthegemoniet, at moderne vitenskap virkelig begynte å skyte fart i Europa.

Denne skjevheten i Davidsens oppvurdering av kristendommens rolle er forståelig i lys av tilsvarende demonisering av religionen fra den andre siden. Men jeg tror Davidsen ville ha vunnet troverdighet på å være mer balansert. Sannheten ligger trolig et sted imellom Christopher Hitchens’ knyttneve «God is not great: Why religion poisons everything» og Bjørn Are Davidsens apologi.

Et angrep på de mest ekstreme?

Davidsen bruker mye plass på å kritisere de som sverger til «scientismen» og angivelig insisterer på «naturvitenskapelige forklaringer på alt». Dette er ulike former for vitenskapstro «som hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller til å omfatte tilværelsen som helhet». Scientistene sier rett ut, eller mellom linjene, at all virkelig, rasjonell og objektiv kunnskap er naturvitenskapelig, skriver Davidsen (s. 44).

Sosiologi, makroøkonomi, statsvitenskap, juss, språkforskning, historie, filosofi og humaniorafag er altså mer eller mindre verdiløst for denne gjengen i deres dyrking av den ene og renenaturvitenskapen, skal vi tro Davidsen. Det er klart at det er lett å angripe slik idioti. Men hvem er det egentlig som mener dette? Hvem er det som sier at kvalitativ metode og fortolkningsvitenskap blir verdiløs hvis bare fordi man etterspør rasjonelle begrunnelser for faktapåstander og har et naturalistisk virkelighetssyn? Hvem er det som avskriver kjærlighet, inspirasjon og høystemte kulturopplevelser på dette grunnlaget?

Mulig det finnes noen, men de er sjeldne. Jeg kjenner ingen. Det er heller ingen som ser på seg selv som «scientist». Dette er ikke et seriøst vitenskapelig paradigme, men fungerer som et skjellsord på folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium». Men når det strengt tatt ikke er så mange som mener dette, blir det hele et slag i lufta fra Davidsen &co.

Her er det lett å få følelsen av at Davidsen ikke kritiserer ateistene på sitt sterkeste, men heller tar for seg et lettangripelig og ekstremt mindretall, altså noe av det samme som han kritiserer Dawkins og nyateistene for å gjøre overfor de religiøse.

Nå er riktignok Richard Dawkins og andre i praksis mest opptatt av naturvitenskapene og mener de er mer eksakte enn vitenskapsretninger som er mer avhengige av fortolkning – et ikke spesielt omstridt utsagn – men det betyr selvsagt ikke at samfunnsvitenskap og humanvitenskapene forkastes som overtro.

Det er selvsagt greit å kritisere Dawkins for at han ikke har så veldig god greie på teologi, og kanskje ikke reflekterer så mye over at vitenskapen ikke kan forklare vitenskapens forklaringskraft i seg selv. Men denne stråmannen om at «scientistene» forkaster alt annet enn naturvitenskap, kan Davidsen godt demontere. Det er en viktig forskjell på proksimate (nærliggende) og ultimate (endelige) forklaringer som Davidsen ikke tar høyde for. En materialistisk og naturalistisk grunnholdning kan derfor utmerket godt kombineres med en fenomenologisk tilnærming til kunsthistorien, eller et strukturfunksjonalistisk syn på samfunnsutvikling. Dette er ikke et problem så lenge rasjonalitet og udogmatisk nysgjerrighet legges til grunn.

Hvorfor gjelder ikke skepsis for religion?

Selv om mye av Davidsens kritikk mot Richard Dawkins og nyateistene er treffende, kan deler av den kan framstå noe vrangvillig. Jeg føler meg for eksempel ganske sikker på at når Richard Dawkins skriver at "virkeligheten er alt som eksisterer», så mener han ikke egentlig at dette skaper problemer for teorien om dinosaurene, siden de ikke lenger eksisterer, men har eksistert. (s.48). Det er urimelig av Davidsen å prøve å skape inntrykk av at Dawkins gjør seg skyldig i en slik banal kortslutning. Slike passasjer farger min øvrige tolkning av det Davidsen skriver om Dawkins. Enkelte steder er irritasjonen over denne selvsikre engelskmannen nærmest til å ta og føle på, og det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for en nøktern kritikk.

Man blir også sittende og klø seg i hodet over passasjer om at det gir mening å snakke om mirakler fordi det finnes naturlover som miraklene kan være et unntak fra. Miraklene framstilles av Davidsen som et slags bevis på at naturlovene gjelder, og at det er Gud som har skapt dem (s. 34-35). Her slutter Davidsen slutter å være skeptiker, og begår den klassiske tankefeilen special pleading der målstengene flyttes, og det gjøres krav på unntak fra en regel man mener skal gjelde ellers.

For når det gjelder bibelske mirakler mener Davidsen at vi skal tro på eldgamle anekdoter om at Jesus stod opp fra døden eller at Gud delte havet i to. Det er urimelig og irrasjonelt, ifølge Davidsen, å underlegge disse påstandene samme krav til logisk dokumentasjon og stringens som andre fantastiske påstander. Her skal vi bare stole på beretningene, blant annet fordi det var så mange som var vitne til dem. Dette er Davidsens kortslutning i et nøtteskall. Han er en glitrende og kunnskapsrik skeptiker på alle andre områder. Men her gjør han et unntak.

Hva er poenget med «ekte fri vilje»?

I en debatt mellom Davidsen og meg på Litteraturhuset i Oslo den 12. november kom det fram at Davidsen faktisk åpner for at vi mennesker kan ha fri vilje selv om naturalismen er sann, vi dypest sett bare består av atomer og molekyler og at fremtiden teoretisk sett kan være fysisk determinert. Det er imidlertid ikke lett å få øye på slike betraktninger i boka. Her legger han til grunn at en «ekte fri vilje» må være fristilt fra det fysiske.

På side 37 spør han for eksempel hvordan vi skal unngå å konkludere med at viljen og tanken er styrt av krefter utenfor vår kontroll, hvis naturalismen er sann. På side 46 raljerer han over at Richard Dawkins later til å ha en moral (som i Davidsens verden tilhører «overetasjen») til tross for at han er naturalist. Og på side 58 slår han ganske enkelt fast at det ikke finnes rom for «ekte frihet» i et naturalistisk grunnsyn.

Her kunne Davidsen med fordel ha reflektert litt mer. Er det egentlig meningsfylt å operere med et skille mellom oss selv og hjernene våre? Gir det mening å si at hjernen vår er «utenfor vår kontroll»? Hvem og hvor er isåfall vi? Ja, vi har ønsker og ideer, men gir det mening å etterspørre en fri kontroll over disse ønskene? Gir det mening å ønske noe annet enn det vi ønsker? Jeg har for eksempel ikke frihet til å mene at nazismen er en utmerket ideologi, for det mener jeg rett og slett ikke. Er dette en frihet jeg ønsker meg? I siste utgave av Fri tanke (nr. 4-2012), sier hjerneforsker Johan Storm at en slik måte å tenke på åpner for en uendelig regresjon i jakt på den endelige «viljen bak viljen». Han mener det er mye ryddigere å slå seg til ro med at vi har en vilje og at den er vår, hva nå enn årsaken bak den måtte være. Jakten på en slags metafysisk «ekte fri vilje» blir derfor meningsløs. Dette er også den kjente ateistiske filosofen Daniel Dennetts posisjon, og er den beste løsningen jeg så langt har sett på dette.

Davidsen argumenterer for øvrig på samme måte selv når han på side 155 slår fast at vi mennesker godt kan ha fri vilje selv om fremtiden skulle være 100% determinert, ikke av fysikken denne gangen, men av Gud. Vi kan nemlig ikke ha oversikt over denne fastlagte fremtiden, skriver Davidsen. «Hva noen vet, utgjør ingen forskjell for mine valg så lenge jeg ikke er kjent med hva noen vet» får vi vite. Nei, nettopp. Her tror jeg Davidsen, Dawkins og Dennett er mer på linje enn noen av dem vil innrømme.

Så må jeg legge til at det blir feil av Davidsen å legge til grunn at med en gang en naturalist begynner å snakke om moral eller følelser, så sier han eller hun imot seg selv fordi man da må ta Gud, eller «overetasjen», med i regnestykket. Flere steder gjør han et retorisk poeng ut av dette. Men det er jo nettopp dette vi er uenig om. En naturalist vil mene at moral og følelser faktisk har et rent materielt opphav. Det er greit at Davidsen er uenig i dette, men han kan ikke legge til grunn at hans versjon er den riktige og så dømme naturalisten etter dette.

Hjernen din er deg

Hvilken empirisk støtte finnes det egentlig for å tro at vår vilje og tankekraft eksisterer uavhengig av vår fysiske hjerne, som Davidsen og andre religiøse nærmest bruker som en selvinnlysende sannhet for å sette naturalister i forlegenhet?

Selv om vi utvilsomt opplever at det er et slikt skille, trenger det jo ikke være reelt. Hvis tanken og viljen opererte uavhengig av den fysiske hjernen, burde vi jo for eksempel ha en del uomtvistelige vitnesbyrd på at intellektet forblir intakt selv om deler av den fysiske hjernen ødelegges i levende mennesker. Men hva er det vi ser? Jo, at personligheten, viljen, bevisstheten, hele den personen vi faktisk er, endres når hjernen endres. Får du Alzheimer, kan du ikke bare bestemme deg for å leve videre som før. Ødelegges hukommelsessenteret i hjernen, finnes det ikke et metafysisk backupregister. Da er minnene dine borte. Det er en grunn til at lobotomi ble forbudt. Roter du rundt i hjernen på folk, endres personligheten. Da forandres den du er.

Hva forteller dette oss, hvis vi ærlig og oppriktig skal se virkeligheten i hvitøyet? Forteller dette oss at det finnes et jeg eller et selv som eksisterer på et åndelig nivå, uavhengig av den fysiske hjernen? Inntil videre er det ikke mye som tyder på det.

Gud «har nok sine grunner»

En ting er å anerkjenne at vår eksistens i universet er vanskelig å forholde seg til også for oss ateister, og at vi også må åpne for at «noe» må ha vært evig og uskapt, som nevnt i innledningen. Noe ganske annet er å åpne for at dette evige og uskapte må være noe i nærheten av den kristne guden med sine tre egenskaper allmektig, allvitende og allkjærlig.

Davidsen bruker mye plass på å få disse tre til å henge i hop. Et viktig grep her er å justere definisjonen av begrepet «allmektig» slik at det ikke kolliderer med de andre to. Gud kan for eksempel ikke gjøre ting som er logisk umulig, som å lage en firkantet sirkel. Alt er ikke mulig, selv om man skulle ha all makt, skriver Davidsen (s. 296).

Mange av de justeringene Davidsen gjør er åpenbart motivert ut fra et ønske om å kunne holde fast på det bildet av Gud han allerede har bestemt seg for. Det blir spesielt tydelig i Davidsens gjennomgang av det ondes problem – altså hvordan kan det finnes så mye lidelse i verden hvis Gud er god og allmektig. Hvorfor griper han da ikke inn?

Dette er en monumental utfordring for troen på den klassiske kristne guden. Hvis Gud er allmektig og god, hvordan kan han da la tusenvis av mennesker må dø i jordskjelvkatastrofer som ikke har noe med menneskelige syndige valg å gjøre, og som derfor ikke kan rettferdiggjøres på den måten. Hvordan forklare vilkårligheten, at noen får leve mens andre må dø?

Davidsen skal ha ros for å ta utfordringen på alvor, og han innrømmer at dette er vanskelig. Likevel; det beste svaret jeg klarer å lese ut av boka hans på denne alvorlige utfordringen er at vi ikke kan vite hvilke grunner Gud kan ha for å tillate lidelse (s. 187-190).

Følgende punkter er momenter Davidsen trekker fram for å begrunne hvorfor det ondes problem ikke gir grunn til å slutte å tro på en allkjærlig, allmektig og allvitende gud.

• Vi kan ikke vite hvilke grunner Gud kan ha.
• Lidelse kan være moralsk riktig for å oppnå andre ting.
• Det kan tenkes at Gud ikke har mulighet til å gripe inn.
• Gud har skapt oss med «ekte fri vilje». Det kan føre til mye lidelse, men Gud må tillate dette som en uunngåelig konsekvens av at vi bestemmer selv.
• Hvis Gud ikke hadde skapt ondskap, hadde vi ikke kunnet velge det gode.

Det er et viktig mål for Davidsen er å vise at det er umulig å bygge opp et logisk stringent argument som direkte motbeviser en gud som er allkjærlig, allmektig og allvitende på samme tid. For å få til det må begreper og definisjoner finjusteres og omarbeides. Han stiller for eksempel spørsmål om det er meningsfullt å snakke om «summen av all lidelse» når det ikke finnes ett eneste enkeltmenneske som opplever hele denne samlede lidelsen (s. 191). På neste side gjør han et poeng av at lidelse ikke kan tallfestes på en måte som gjør begrepet brukbart i en matematisk sannsynlighetsberegning. Han skriver videre at det heller ikke er så enkelt som mange tror å påvise vilkårlig lidelse. For ettersom vi, som nevnt, aldri kan vite om Gud ikke har en eller annen god grunn, så er jo begrepet vilkårlighet effektivt fjernet fra ligningen. Da må vi bare akseptere at den fromme sognepresten måtte dø av kreft i 30-årene og etterlate seg mann og tre små barn, mens halliken og voldtektsforbryteren fikk leve til han var 90.

Teoretiske c-momenter

I kapittelet om Det ondes problem, er det tydeligvis et overordnet mål for Davidsen å skyve bevisbyrden over på motparten. Hvis han bare greier å stokke begrepene slik at allmakt og allkjærlighet går i hop på hans skrivebord, så har han vunnet. Da sitter ateistene igjen med svarteper, og det er ikke lenger rasjonelt berettiget å si at det er selvmotsigende med lidelse i en verden skapt av Gud (s. 189). Han slår også fast at dette problemet nå er løst i så stor grad at det ondes problem først og fremst er et følelsesmessig problem. Det er også bred enighet om dette blant fagfilosofene, får vi vite (s. 182).

Men hva om vi tar påstander fra dine medtroende på alvor, Davidsen, og legger til grunn at Gud harmakt til å gripe inn og for eksempel redde ett enkelt barn fra døden midt i en jordskjelvkatastrofe. Hva med alle de andre? Hva med kameraten? Hvorfor måtte han dø? Hva med de som ifølge teologene hadde Guds hjelpende hånd på sin side, og overlevde nazistenes konsentrasjonsleire? Hvorfor fikk de hjelp, mens de fleste andre havnet på likhaugene? Hvor kommer denne vilkårligheten fra? Hvorfor er det tilsynelatende ingen systematikk i hvem som berges og hvem som må dø? Skyldes det at Gud «sikkert har sine grunner»? At «Guds veier er uransakelige?»

Davidsen hadde stått seg på å ta litt mer høyde for de ikke-troendes perspektiv på dette. For det første burde han vurdere om det ikke er enklere å få alt dette til å gå opp hvis man heller forutsetter at det ikke finnes noen god og allmektig gud, og at universet og naturen er grunnleggende ikke-moralsk. Da er det nemlig ikke noe problem å forklare vilkårlig lidelse. Da spiller empirien på lag med teorien. Jeg synes en skeptiker som Davidsen bør ta dette langt mer på alvor, hvis det virkelig er sannhet han søker.

Dernest burde han vurdere om ikke de teoretiske c-momentene han selv og teologene må gjøre for å dette til å gå ihop, i seg selv tyder på at det er noe alvorlig feil med utgangspunktet.

Men ok, la oss nå legge til grunn at Gud hadde noen «gode grunner» til for eksempel å la over 230.000 mennesker dø i flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia i 2004. Hva skal vi si om en slik gud? Hvis vi skal tillate oss å legge dagens moralnormer til grunn, så hadde det vel neppe holdt særlig langt i en rettssal. Folk som er ansvarlige for massedrap blir normalt dømt uansett hvilken «god grunn» de måtte finne på.

Likevel mener altså Davidsen at Gud bør frifinnes uansett hva som skjer, fordi det er så mange andre «gode rasjonelle grunner» til å tro. Spør du meg, synes jeg det største mysteriet med religion er at oppegående mennesker som Davidsen velger å legge livene sine i hendene på en slik uhyggelig figur.

Vi vet at det finnes vilkårlig lidelse igangsatt av naturprosesser som ikke har noe med «våre frie valg» å gjøre. Om åtte milliarder år vil jorden bli tilintetgjort av solen. Lenge før den tid kan livet på jorda bli utryddet på grunn av meteornedslag eller gammaglimt. Vi vet at slike ting skjer i universet hele tida. Denne virkeligheten passer som hånd i hanske med ideen om et gudeløst og amoralsk univers.

Hvorfor vurderer ikke Bjørn Are Davidsen denne muligheten, hvis han virkelig har en åpen, rasjonell og vitenskapelig holdning? Hvorfor er han bare opptatt av å vri det til slik at Gud skal passe inn? Han insisterer på å være opptatt av logikk og stringens, og at gudstro er det mest rasjonelle svaret. Jeg følger ham et stykke på vei, men i kapittelet om lidelsens problem er det bråstopp. Dette er ikke åpen og ærlig sannhetssøking. Dette er ren apologi. Det er etterrasjonalisering og dogmeforsvar.

Naturen bekrefter at vi har rasjonalitet

Jeg forstår godt at en gud, definert slik Bjørn Are Davidsen gjør det, kan skape en sammenheng i tilværelsen, mellom moral- og virkelighetssyn, som han stadig påpeker. Men at en slik ide skaper sammenheng, er ikke noe bevis for at den er sann.

Er det ikke bedre å stå for noe som ikke er fullt så avhengig av fininnstilte skrivebordsdefinisjoner? Er det ikke bedre å tro på noe som er basert på kjent empiri og rasjonelt begrunnede antagelser? Hvis det er sant at universet er et amoralsk sted, så må vi jo ta konsekvensen av det da, og lage oss en egen moral – vi mennesker. Mye ligger nedarvet i oss, og mye må vi bare bestemme oss for. Som for eksempel de universelle menneskerettighetene.

Davidsen spør gjentatte ganger gjennom boka hvordan vi kan stole på at rasjonalitet og vitenskap er det beste verktøyet for å finne ut av virkeligheten, hvis vi ikke tror at dette er gitt oss av Gud? Det er ikke så vanskelig å svare på. Naturen gir oss stadig bekreftelse på at vi er i stand til å avdekke lovmessigheter. Vi kan forutsi planeters bevegelser med høy presisjon. Einsteins relativitetsteorier og Darwins evolusjonslære passer med den observerte virkeligheten. Vi utnytter fysiske lover til å produsere avansert elektronikk. Dette får vi til. Og selv om alt dette kanskje bare er en liten flik av den egentlige virkeligheten, kan vi være ganske sikker på at vi har ganske bra kontroll på denne lille fliken i hvert fall. Rasjonalitet og vitenskap er det beste vi har, og vi må stole på at det fungerer. Uten denne grunnholdningen kunne vi jo bare gi opp.

Det er mulig mine forsiktige forsøk på å nærme seg den store sammenhengen på naturalistisk, humanistisk vis er svak og fragmentert sammenlignet med Bjørn Are Davidsens «absolutte moral» som er godt boltet sammen med en skapende, personlig Gud på toppen. Men hva skal vi gjøre da, vi som ikke kan se at denne bolten er skrudd inn i noe annet enn tynn luft? Vi som mener det riktigste er å bygge stein på stein og akseptere vår uvitenhet om det ukjente? Har vi egentlig noe annet valg enn å bygge på det beste vi har – våre ufullkomne vitenskapelige metoder, vår skrøpelige menneskelige tankekraft, og våre skjøre, framforhandlede moralregler? Jeg synes det er vanskelig å se hva det rasjonelle alternativet skal være.