Verdidebatt

Kognitive illusjoner og «overconfidence»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kognitive illusjoner utsettes vi for konstant. Illusjonene former vårt tankesett, vårt syn på verden og bestemmer våre handlinger. Tillit og (selv)sikkerhet kan være positive egenskaper, men ikke bestandig, og noen ganger blir det for mye av det gode. I farten kommer jeg ikke på et godt norsk uttrykk for denne litt-for-mye-egenskapen; overtillit eller over(selv)sikkerhet høres kanskje dumt ut, men på engelsk heter det altså overconfidence. Psykolog og Nobelprisvinner (i økonomi!) Daniel Kahneman har skrevet en bok, «Thinking, Fast and Slow», hvor overconfidence er et av temaene. Jeg vet boken har vært omtalt i flere norske aviser, men av en eller annen grunn har så langt jeg har kunnet se, ikke dette temaet vært berørt. Generelt handler boken om hvordan hjernen vår fungerer, ikke i en biologisk forstand, men hvordan og hvorfor vi ofte tenker feil, trekker feil konklusjoner, hvorfor vi ikke kan stole på intuisjon, osv. I følge Kahneman er det to systemer som er i virksomhet, det ene, system 1, hurtig, intuitivt, uten særlig bevisst tankevirksomhet, det andre, system 2, mer langsomt, analytisk.

Et av eksemplene som han benytter i boken for å illustrere hvordan disse to systemene fungerer, er en liten gåte: Et balltre og en ball koster tilsammen $1.10, balltreet koster $1 mer enn ballen. Hva koster ballen? (Lærdommen: tenk to ganger før du svarer)

Noen begreper er viktige for forståelsen av det boken handler om:

Halo effekten – er en s.k. kognitiv bias og det som gjør at vi f.eks. har større tillit og tiltro til pene mennesker, og at en enkel fortelling gjerne virker mer sannsynlig eller troverdig enn en komplisert.

WYSIATI (What You See Is All There Is) – vi forholder oss kun til det som vi ser og det som vi vet, og baserer vårt syn og våre handlinger på det, selv om det samtidig er mye vi ikke ser og ikke vet.

Regression toward the mean – handler om statistisk snitt. Om en f.eks. gjør noe eksepsjonelt bra vil neste forsøk sannsynligvis være under eller omkring middels.

I tillegg til disse dukker det opp en rekke andre begreper, kognitive illusjoner og biases, som er mer eller mindre selvforklarende: Illusion of understanding, narrative fallacy, illusion of inevitability, hindsight bias, outcome bias, confirmation bias, illusion of validity, illusion of skill, osv.

Først i kapitlet om overtillit (overconfidence) viser Kahneman til boken «The Black Swan» av Nassim Taleb. Med begrepet narrative fallacy menes at falske eller feilaktige (flawed) historier/fortellinger (narratives) om fortiden former vårt syn på verden og våre forventninger til fremtiden. Narrative fallacies oppstår uungåelig som følge av våre kontinuerlige forsøk på å få fornuft ut av verden. De forklaringene vi liker er konkrete heller enn abstrakte, og tilegner en større rolle til talent, dumhet, og intensjoner, enn til flaks og tilfeldigheter. De fokuserer på de få slående tingene som faktisk skjedde heller enn alt som kunne ha skjedd, men som ikke gjorde det. Gode historier gir et enkelt og sammenhengende bilde av folks handlinger og intensjoner, de viser klare kausale sammenhenger, årsaker som matcher virkninger.

Kahneman snakker om den illusjonen som gjør at vi tror vi kan forutse fremtiden ved å forstå fortiden. Problemet er at vår forståelse av fortiden bygger på falske illusjoner. WYSIATI og halo-effekten er i virksomhet. Vi forholder oss til de få tingene vi vet, som om det er alt det er å vite, og vi foretrekker de enkle, «gode» forklaringene fremfor de kompliserte. Fortellingene blir gjerne bedre jo mindre vi vet, jo ferre biter som skal få plass i puslespillet.

Historien om Google kjenner de fleste. Vi fremhever dyktigheten til de to studentene ved computer science-fakultetet ved Stanford som grunnla virksomheten, men glemmer alle situasjonene hvor det kun var flaks som har vært avgjørende. Som f.eks. at de ønsket å selge selskapet for 1 million dollar, men kjøperen syntes prisen var for høy.

Vi hører ofte mennesker si om finanskrisen i 2008 at de visste at det måtte skje. Problemet her er selvsagt ordet visste. Mange trodde nok at vi kunne gå mot en krise, men ingen visste. I ettertid virker alt opplagt, men kjernen i illusjonen er at vi tror vi forstår fortiden ut fra en overforenklet, gjerne misforstått utgave av historien, og dermed tror vi også at vi også kan forutse fremtiden.

En bedriftsleder blir ikke vurdert ut fra den jobben han faktisk gjør men ut fra sluttresultatet for bedriften. Om bedriften går godt, som følge av at markedet generelt har gått bra, at råvarepriser har vært lave osv, vil han roses uavhengig av om de beslutningene han har tatt har vært riktige eller ikke. Og motsatt om det går dårlig, beslutningene kan allikevel ha vært riktige og gode, men sluttresultatet er negativt. Finansforvaltere belønnes ut fra om marked og råvarepriser har gått riktig vei, uten at de selv har hatt den minste betydning for det resultatet som de belønnes for. Det skapes en illusjon i ettertid om at den jobben de har gjort har vært god og de tror også selv på sin egen dyktighet.

Ideen om at fremtiden er uforutsigbar undermineres hver eneste dag av den enkelheten som fortiden forklares med. Vår tendens til å konstruere enkle og lettfattelige historier gjør at det er vanskelig for oss å akseptere at vi er dårlige til å spå om fremtiden. Illusjonen om at vi forstår fortiden gjør oss overselvsikre i forhold til å kunne se hva som kommer. Mediene har paneler av eksperter som hver dag oppsummerer dagens begivenheter. Alt virker opplagt, det som har skjedd kunne ikke ha blitt annerledes enn det ble. Men skriften på veggen var jo egentlig skrevet med usynlig blekk og ble først tydelig i ettertid. I boken «Expert Political Judgement» forteller psykologen Philip Tetlock om en studie hvor han ba 284 slike mediekommentatorer og eksperter om å vurdere muligheten av at enkelte hendelser skulle inntreffe. Tre forskjellige alternativer var tilgjengelige. Han samlet ialt 80000 slike forutsigelser. Som han selv sier var resultatene dårligere enn hva dart-kastende apekatter ville oppnådd. I stedet viser forskningen at med enkle matamatiske formler basert på prinsippet om regression toward the mean, ville man langt bedre kunnet forutsi fremtidige hendelser enn hva ekspertene kan.

Våre meninger og våre handlinger bygger på den begrensede kunnskapen som vi har, vi vet nok at det er mye vi ikke vet, men det er uvesentlig. I den grad vi tilegner oss mer kunnskap så er det gjerne kunnskap som bekrefter det synet vi allerede har. Confirmation bias gjør at vi unngår ny kunnskap som ikke passer overens med det bildet vi allerede har.

De sosiale kostnadene av alt dette er gjerne at vi overforsikrer oss og skyr risiko. Beslutningstagere som forventer å få sine beslutninger vurdert i etterpåklokskap drives til byråkratiske løsninger og til en ekstrem motvilje mot å ta noen risiko. Leger vil beordre flere tester, henvise oftere til spesialister, igangsette konvensjonell behandling selv om det er usansynlig at det vil gjøre noe til og fra; alt er handlinger som beskytter legen mer enn pasienten. Det samme skjer i næringslivet. Systemet blir tregt og handlingslammet. Selv om etterpåklokskap og hindsight bias generelt skaper aversjon mot risiko fører det også til ufortjent hyllest til uansvarlige risikotagere. Ledere som har flaks blir aldri straffet for å ha tatt for mye risiko. De kalles fremsynte, mens mennesker som tvilte på dem blir sett på som svake og handlingsvegrende.

Illusjonen om at vi har forstått fortiden gir næring til en videre illusjon at man kan forutsi og kontrollere fremtiden. Dette reduserer den uroen vi ville føle om vi tillot oss selv virkelig å erkjenne den usikkerheten som vår eksistens preges av.

Kahneman har skrevet en viktig bok som svært mange ville hatt stor nytte av å lese. Boken ble også umiddelbart en internasjonal bestselger da den kom ut i 2011. Så får vi håpe at den etterhvert kommer på norsk.

---

Når jeg nå leser det jeg har skrevet virker det unektelig litt rotete og usammenhengende, men jeg bruker ikke mer tid på innlegget. Jeg har forsøkt å sammenfatte en av ialt 6 deler av en bok med rundt 450 sider. Den delen jeg har skrevet om har 6 underkapitler og er på rundt 55 sider. Det er vel ikke akkurat emner som vil skape særlig debatt her, men jeg legger det ut allikevel, og håper en og annen kan ha glede av innlegget. Skulle noe av dette fatte videre interesse så les boken.

(Nb, jeg ser jeg har et lite formateringsproblem med kursiv skrift, som jeg visst ikke klarer å fikse)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt