Etter eksorsismefilmen

Ifølge Vårt Land hadde ikke Den Katolske kirken i Norge fått inn noen forespørsler om demonutdrivinger etter filmen om temaet som ble vist på NRK søndag kveld. Etter min mening er ikke dette særlig merkelig. Vi lever i år 2012 og har andre måter å forholde oss til våre eventuelle psykiske belastninger på enn å demonisere dem. Likevel tror jeg nok slike «befrielser» kan virke på liknende måte som en type mental teknikk der man manipulerer tankegangen sin til å bli kvitt fobier og manier etc. Men at virksomheten som vi så på filmen skal være i Guds regi, på samme måte som Jesus drev helbredelser av mennesker da han gikk på jorden, er heller vanskelig å bli fortrolig med.

Jeg så filmen på nettet mandag kveld og ble veldig opprørt etterpå. Men det var ikke filmen og innholdet i den som stod for provokasjonen. Filmen var etter mitt skjønn godt laget med nydelig filming både av natur og kultur fra flere steder i verden. Innholdet visste vi om fra før. Den Katolske kirke og norske misjonærer har lenge vært åpen på denne virksomhetens eksistens. Plagede mennesker i fattige deler av verden har fremdeles tradisjon for å demonisere uforståelige plager som det dessverre ikke finnes hjelp for i deres miljø. En demonutdriving er jo både gratis og kan kanskje ha tilstrekkelig mental virkning i et miljø der dette er akseptabelt og ikke tillagt noen skam å bli utsatt for. Den Katolske kirken mener også den plagede må gå en lang vei selv før det skal komme til en eksorsisme.

Det som imidlertid er mitt anliggende, hører verken hjemme innenfor Den katolske kirkens forordninger eller blant fortvilte, syke mennesker i fattige land, selv om det er ille nok. Mitt anliggende er hvordan demonutdrivinger har foregått, og kanskje foregår, i Norge, innenfor Den Norske kirke, frikirker og organisasjoner. Dette fenomenet har en mye større alvorsgrad enn det som ble vist på filmen og er det vi lettere kan gjøre noe med. Biskopene og andre kristne ledere må gå ut og beklage overfor de som tidligere har vært utsatt for slike overgrep og fordømme eventuell virksomhet som foregår i dag. De som ikke vil gjøre dette, bør stå mer åpent fram med at de går god for slik virksomhet og orientere om hvordan de går fram og hvilke prosedyrer de har.

Det som gjør den store forskjellen fra det vi så på filmen og på norsk virksomhet, er at de «besatte» i filmen hadde sterke helseplager, mente selv at de var besatt, oppsøkte eksorsistene meget aktivt og lever i et miljø der dette er mer naturlig og akseptert enn hos oss. Det de norske, friske ungdommene ble utsatt for på 70- og 80-tallet her hos oss, var av en helt annen kategori. De ble av voksne, kristne ledere fortalt at de var besatt av en eller flere demoner og ble utsatt for utdriving. Hva dette har gjort med resten av livet deres, kan man bare spekulere på. Jeg selv var ungdom på denne tiden, men i et miljø der jeg ikke vet om at noe slikt foregikk. Jeg vet imidlertid at hadde jeg blitt utsatt for noe slikt som demonutdriving, og ikke minst blitt fortalt at jeg var besatt av demoner, hadde dette preget og ødelagt mye i livet mitt.

Jeg har prøvd å få biskopen her jeg bor til å ta på alvor det som ofrene for demonpåstandene og -utdrivingene gikk gjennom i sine ungdomsår og konsekvenser for senere liv. Jeg har også prøvd å få ham til å ta ansvar for hvordan de samme har blitt behandlet i det kristne miljøet dersom de har brakt temaet opp på banen igjen. Jeg har ikke lyktes i mine bestrebelser. Han sendte riktignok noen Modumrådgivere for å snakke med partene hver for seg, men partene kom vel heller lenger fra hverandre etter den virksomheten. Min agenda er altså at biskopene bør gå ut og offentlig be om unnskyldning for den skade Den norske kirke påførte unge mennesker med demonvirksomheten sin. Organisasjoner som Skolelaget f.eks. bør selvfølgelig gjøre det samme. Tenk på hvilke skjebner som kan ligge i kjølvannet etter virksomheten deres!