Konges Fortjenestemedalje på ratata?

I lyset av dagens utdeling av kongens fortjenstemedalje til Trond Ali Lindstad fra et Die Hard-miljø i den indre kjerne av AKP/Rødt!, er det grunn til refleksjon og ettertanke i forhold til den rolle medaljist Lindstad og hans våpenbrødre i kjernen av AKP (Nå: Rødt!) har hatt i Norge, Europa og Midtøsten. Det lar seg nemlig dokumentere at dette miljøet har inngått som en del av en logistikk knyttet til terroraksjoner i og utenfor Midtøsten.

KGB og PLO i kombinasjonsbruk

I en hovedoppgave skrevet av Tarjei Vågstøl ved Universitetet i Oslo i 2007 går det frem at Peder Martin Lysestøl hjalp svenske Gunnar Ekberg med å finne kontakter i Midtøsten; noe som også bekreftes i Ekbergs eksklusive og eksplosive bok, De skall ju ändå dö: Tio år i svensk underrättelsetjänst. Ekberg var i flere år Jan Guillous nærmeste partner i kontaktarbeid både i Midtøsten og Norge. Den samme Ekberg var imidlertid agent for den svenske etterretningstjenesten IB, som infiltrerte Jan Guillous harde kjerne, gjennom det meste av perioden da Guillou arbeidet som betalt KGB-agent i Stockholm. Noe som kom fram i oktober 2009, etter avsløringen i avisen Expressen.

Gjennom den svenske sikkerhetstjenesten fikk det norske overvåkningspolitiet (POT, nå forkortet PST) underlagsmateriale som utløste overvåking av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue, etter godkjenning i daværende Oslo Herredsrett (Nå Oslo Tingrett) i 1971. Dette etter at Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad hadde begynt sine turneer inn og ut av treningsleire i Midtøsten, koordinert gjennom et forbindelseskontor under Jan Guillou i Stockholm. Peder Martin Lysestøl samarbeidet tett med Guillou, gjennom hele perioden da Guillou arbeidet som betalt KGB-agent. Det ble i samme periode opprettet koordinerende kontakt med terror-operatører i IRA fra Oslo, gjennom celler i det som ble kalt «Irlandskomiteen»; egentlig en gren fra «Palestinakomiteen», som opprinnelig er en frontorganisasjon under AKP. (På innsiden har de ulike cellene og kadrene andre, kodede betegnelser).

Russiske håndvåpen og eksplosiver

Aktørene fikk kurs og opplæring i bruk av russiske håndvåpen og eksplosiver, de deltok aktivt under våpen i Midtøsten, og de deltok som kurerer; i det som i ettertid (uten overdrivelse) fortoner seg som rene kombinasjonsbruk + der det under palestinske vimpler befant seg aktører både fra den sivile (KGB) og militær russisk etterretningstjenesten, GRU. GRU spilte en vesentlig rolle i våpenforsyninger og logistikk forøvrig fra 1970. Dette i følge KGB-arkiver som Mitrokhin-arkivet i Storbritannia. PLOs leder for «spesialtjenester», Wadi Haddad, omtales bl.a. i korrespondanse mellom daværende partisjef Leonid Bresjnev og KGB-sjef Juri Andropov i mai 1970 (Kilde: Mitrokhin-arkivet), og var klart en viktig og prioritert agent for Moskva gjennom mange år. Det er i Mitrokhin-arkivet mulig å identifisere flere terroraksjoner der russisk etterretning er inne som egentlig oppdragsgiver, også i forsynligsledd med spesialvåpen og utstyr for de enkelte operasjonene. Etterrretningsfartøyet “Kursokraf” (GRU) blir nevnt med en hel mannskapsliste, i det suksessen var så stor at mannskapet senere fikk fortjenestemedalje av sine oppdragsgivere.Vi kan lese oss til at etterretningsfartøyet ”Kursograf” leverte våpen til PLO, etter instruks fra den sovjetiske forsvarsministeren personlig, Marsal Ustinov. Mitrokhin-arkivet har til og med både bredde- og lengdegrad for dropp av våpen oppgitt, utenfor den strategiske havnebyen Aden i Yemen.

KGBs avdeling 5, Direktorat S

Det var i KGBs Direktorat S ”illegale” operasjoner eller såkalte spesialoperasjoner pågikk. Det var blant annet her kidnappinger og likvidasjoner ble utført, i kjent og tradisjonell stil. Dette Direktorat S, også omtalt som Avdeling V, (Internt ofte nevnt som ”Avdelingen for våte affærer”) var så koblet mot ”Linje N” i de enkelte ambassadene, hvor illegale KGB-offiserer skjulte seg i en egen, helt lukket seksjon. Ofte under dekke av å være journalister for russiske magasiner eller aviser, eller knyttet til ulike statlige, russiske forretningsforetak. Flere av disse hadde ikke diplomatisk immunitet. Da Jan Guillou begynte å turnere som KGB-agent ut fra Stockholm, var general Nikolai Pavlovitsj Gusev leder for Avdeling V. (Kilde: Mitrokhin Archive, bd 1, s. 381).

Spesialoperasjonene som ble knyttet til PLO og særlig dets PFLP-fraksjon fra 1970,  sorterte i egen cellestruktur under nevnte Direktorat S og ”illegale” kontaktledd med spesielle, stedlige støttefunksjoner. En hel serie terror-operasjoner fikk nå egne kodenavn i KGB. Operasjon ”VIR” var knyttet til plan om kidnapping av en navngitt CIA-offiser i Beirut. Han var tydeligvis sterkt hatet av KGB og skulle føres til Russland, alternativt likvideres. Slik gav KGB PLO-fraksjoner ofte nødvendig bakgrunnsinformasjon før de enkelte operasjonene, og sørget for at teamet som utførte det hele hadde nødvendige spesialvåpen egnet for oppgaven. Som om dette var nok finner vi igjen en rekke terroraksjoner og likvideringer i regi av den angivelige PLO-utbryteren Abu Nidal i Stasi-arkivene i Berlin. Katalogisert under kodenavet «Operation Tannem».

KGB i flere kontaktledd

Nå anfører aktørene selv gjerne at de hadde den mer uskyldige «Hani Hassan» som kontaktperson i PLO i den mest krigerske perioden. Men veldig lite skjedde rundt Hani Hassan uten at hans nærmeste assistent kjørte løpet. Denne assistenten er omtalt under kodenavnet "Gidar" i Motrokhin-arkivet. Hani al Hassan er omtalt som Yassir Arafats mest betrodde rådgiver og etterretningssjef allerede på side 4 i den lojale Arafat-biografien til Alan Hart. Så langt kan vi trekke den slutning at det norske Die Hard-miljøet rundt Trond Ali Lindstad befant seg i en kontekst, med KGB-medarbeider Jan Guillou i Stockholm som viktig bideledd og med flust av KGB-agenter i Midtøsten i aktuelle treningsområder, samt ditto samtidige forbindelser til København og Dublin som i sum ville fortone seg som en ren tjenesteforsømmelse – om dette miljøet ikke hadde blitt overvåket av norsk og svensk sikkerhetstjeneste. Kontinuiteten ligger både i frekvens, intensitet og nettverk gjennom 1970 og i 1980-årene, i samme ledd, inklusive Blikingebanden i København.  Sistnevnte stod bak drap, en rekke post-, bankran og våpentyverier. Denne terrorgruppen opererte også i Norge, og spionerte på militære anlegg. I København ble det bl.a. funnet utklipp fra Adresseavisen i Trondheim, som omtalte bestemte HV-lagre. Gruppen ble avslørt etter en politiaksjon mot Blekingegade i bydelen Amager i København, på morgenkvisten, 3. mai 1989.

Gunnar Ekberg var egent for den svenske etterretningstjenesten IB, og infiltrerte hele apparatet rundt Jan Guillou og vår hjemlige Peder Martin Lysestøl i og fra Stockholm, mot Oslo og Beirut helt samtidig. Dette avslører han i sin bok «De ska Ju Ändå Dö».

Bent Blüdnikow har omtalt boken «De ska Ju Ändå Dö» av nevnte Gunnar Ekberg slik i Berlingske Tidende:

Gunnar Ekberg beretter om svenske fanatikere og Palæstina-terrorister i perioden 1968 til 1974 i sin nye bog De ska Ju Ändå Dö, som på dansk betyder De skal alligevel dø. Hvis han blot havde holdt sig til beretningen om Palæstina-bevægelsen i Sverige, så ville historien have begrænset værdi, men Gunnar Ekbergs bog er i højeste grad sensationel, fordi han knyttede kontakter med tidens absolut mest effektive chefterrorist, Wadi Haddad. Gennem palæstinensere i Sverige kom han i 1970 i kontakt med Haddad, der var operationel chef i Folkefronten til Palæstinas Befrielse (PFLP). Det var Wadi Haddad, som Gotfred Appel og hans lærlinge, der senere skulle stifte Blekingegadebanden, besøgte i Mellemøsten. Det var samme Wadi Haddad, der organiserede samarbejde med Rote Armee Fraktion og Sjakalen alias Ilich Ramirez Sanchez. Og det var selvsamme halvskaldede lidt fedladne Wadi Haddad, der organiserede tidens værste terroraktion, bortførelsen af Lufthansa-flyet til Mogadishu i 1977, og en lang række andre blodige aktioner i 1970erne.

I Oslo var trekløveret Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad tidlige operatører for dem som dro på treningsopphold i PLO-leire i Midtøsten. Sigurd Allern var også blant dem som fattet interesse for sniper-gevær på denne tiden, i samme miljø, og som deltok på adekvate våpentreninger der det passet, med kikkertsikte.

Sigurd Allern (bildet, fra 1975) var ved siden av Trond Ali Lindstad med i den harde kjernen som drev aktiv våpentrening, etter at instruktører av diffust opphav i lukkede PLO-leire hadde gitt viktige bidrag, med ulike russiske håndvåpen og eksplosiver. 

Jan Guillou  og Lysestøl var koordinatorer:

I følge avisen Expressen har Jan Guillou vært betalt agent for KGB helt siden 1967. Noe som inkluderer hele perioden da Guillou turnerte og figurerte blant verdens fremste – og mest ettersøkte – terrorister i en rekke arabiske land. Blant dem var terroristen Carlos, som befant seg i samme lukkede leirområder som Trond Ali Lindstad i Jordan i 1970. Selv hevder Guillou overfor media, hjulpet av et imponerende medianettverk forøvrig, at han hadde avsluttet sin virksomhet som KGB-mann i 1972. Da var nemlig da Guillou arbeidet som hardest med å avsløre svensk sikkerhetstjeneste under det som i 1973 ble kjent som IB-affæren. Gunnar Ekberg problematiserer dette i avisen Expressen, 25. oktober 2009:

Guillou säger visserligen själv att hans kontakter med KGB avbröts1972. Men det har vi bara hans egna ord på och tidpunkten framstår som väldigt passande, därmed svärtas inte hans livs scoop från 1973 -? artiklarna om IB.

Wadi Haddad oppgis som en primær kontakt for Jan Guillou og hans team i Stockholm. I den aktuelle perioden fra 1969 var altså Wadi Haddad operasjonsleder i den offensive PFLP-fraksjonen i PLOs «Gruppe for spesialoperasjoner», som nå introduserte flykapringer som nytt politisk uttrykk i det internasjonale luftrom. Det hele synes å ha blitt tilpasset behov under KGBs operative apparat og nettverk, der man synes å ha sett nyttverdien i å destabilisere Midtøsten og Europa gjennom terroraksjoner parallelt med oljekrisen.

I mai 1970 skriver KGB-sjef Juri Andropov dette til partisjef Leonid Bresjnev i Kreml, her i engelsk oversettelse fra boken Mitrokhin Archive II, s. 247:

The nature of our relations with W. Haddad enable us to control the external operations of the PFLP to a certain degree, to exert influence in a manner favourable to the Soviet Union, and also to carry out interests through the organization’s assets while observing the necessary conspirational secrecy.

Forfatterne Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin legger til:

"Thanks to Haddad, the KGB almost certainly had advance notice of all the main PFLP terrorist attacks." (s. 249).

Mens Lysetsøl og Finn Sjue dro på treningsopphold i Fatah-leire i Jordan i 1970, forsvant Trond Lindstad helt samtidig inn i en enda mer skjermet leir som ble administrert av PFLP-fraksjonen i PLO. (Omtalt bl.a. i fotnote i Tarjei Vågstøls hovedoppgave) . Midt i gravitasjonsfeltet for denne trafikken finner vi den sentrale lederen for spesialoperasjoner i PLO, Wadi Haddad. Han var også arkitekten bak PLOs mange flykapringer, i følge Arafat-kjenneren, Said K. Aburish. Dette operative designet skjøt fart etter at Wadi Haddad ble KGBs mest påaktede agent i Midtøsten. Haddad (må ikke forveksles med den kristne lederen, Saad Haddad i Sør-Libanon) ble omtalt som "Mesteren" internt i PLO. Dette i følge palestineren Said K. Aburish sin kritiske Arafat-biografi, Arafat – from Defender to Dictator.

Som om dette ikke var nok: Tysklands klart største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann, samt Freigruppe Adolf Hitler i samme leirstrukturer, i samme områder over samme områder som da nordmenn fikk sin trening og praksis i Libanon, Syria og Jordan. (Kilde: Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).

Norsk sikkerhetstjeneste samarbeidet med svensk, britisk, tysk og israelsk sikkerhetstjeneste for å avdekke det stadig mer blodstenkte miljøet som fant sin form etter treningsopphold fra og med 1970 i leire til ulike PLO-fraksjoner i Midtøsten. Opphold som i ettertid viser seg å ha blitt samkjørt med russiske KGB, og med felles interesser speilet i samtidige, nynazistiske miljø i Tyskland.

Hvor mange nordmenn fikk egentlig terrortrening i Midtøsten, og hvor mange av dem har sørget for oppfølgere og etterfølgere? Lund-kommisjonen, som kritisk sett synes å være et resultat av en velregisert, massiv politisk kampanje under vignetten «ulovlig overvåking», konluderte med at det var ulovlig å overvåke Trond Ali Lindstad og hans våpenbrødre. Dersom vi tar arkivene på alvor er dette rent tøv. Det ville etter gjeldende politi-instrukser ha vært en grov tjenesteforsømmelse å ikke overvåke disse miljøene, som etter hvert drev omfattende våpentrening også i Norge, og som også lokaliserte våpenlagre i det norske forsvaret.

Forutsettes det at man nå skal tro at alle har blitt veldig snille, samtidig som de har kvittet seg med all våpeninteresse? Vi behøver nødvendigvis ikke bekymre oss over alle de 300 svenskene som Kristelig Dagblad i København avslørte reiseopplegg for, 15. august i 1969. Disse skulle nemlig alle til skjermede treningsleire for PLO i Algerie. Kritisk sett kan dette selvsagt bli litt overveldende sånn i starten, så la oss dvele litt med den ikke helt ukjente svensken Jan Guillou. Han oppdragsgiver fra 1967 og flere år fremover var KGB. Guillou, som ble avslørt offisielt av den svenske avisen Expressen i oktober 2009, har på sin side ikke har fått seg til å skrive en eneste linje om de reelle kommandolinjene i denne dramatiske trafikken over landgrensene. Enda så spenningsmettet som det ville ha vært. Tidlig i sin karriere reiste Guiollou til Egypt, på linje med vår hjemlige, ulovlige overvåkede Peder Martin Lysestøl. Guillou forteller i sin biografi at han blant annet møtte den egyptiske innenriksministeren under sitt opphold i Kairo. Det skulle nødvendigvis mer enn litt sjarm til for at daværende innenriksminister i Egypt skulle invitere Guillou til et besøk i sin palass? Nok om det.

”Hva Dahoud Khaloti så i meg og Marina, er imidlertid mer gåtefullt. Så vidt jeg husker var jeg neppe kjent utenfor en snever journalistkrets”. Dette skriver Jan Guillou i en refleksjon over seg selv i sin biografi, som maskerer de mange gåtene enda mer, stadig ved å fortrenge det mangeårige arbeidet for KGB i det Guillou endelig skulle skrive om seg selv. Nevnte Khaloti var PLOs mann i Skandinavia ved inngangen til 1970-årene, og turnerte også til Oslo og omland, på mer eller mindre hemmelige møter med Die Hard-miljøet i AKP. Khaloti var direkte ansvarlig bak terrorforberedelser, bla. på flere flyplasser. Mens den ene flykapringen avløste den andre i PLOs regi i og utenfor Europa, reiste den harde kjernen i AKP inn og ut av treningsleire i Midtøsten. Midt inne i dette befant det seg en herre ved navn Trond Lindstad, som i dag, 13. november 2012, altså får Kongens fortjenestemedalje i sølv.

Ulovlig overvåking var lovlig

Jeg tilhører dem som stadig mener at de angivelig ulovlig overvåkede, som har jamret seg sammenhengende i våre medier siden inngangen til 1970-årene, ble høyst lovlig overvåket, ut fra det arkivene faktisk avslører nå i ettertid. Utdelingen av Kongens fortjenestemedalje til Trond Ali Lindstad aktualiserer problemstillingen. Dersom vi fortsatt mener at det var ulovlig å overvåke disse miljøene, og opprettholder dette som «ulovlighet» i dag, hvordan skal vi så kunne fange nye Breivik’inger med ulik ideologisk ballast før de når frem til stadig like tilgjengelige bygninger for regjeringen i vår hovedstad? I sikkerhetsperspektiv er potensialet for skadeverk like stort om det er en Breivik-variabel, andre nordmenn eller Al Qaida som ordner tennsatsen til eksplosivene. Bare ved å bli kvitt en farlig kultivert naivitet kunne vi kommet mye lenger i å møte slike utfordringer. Og da gjelder det bl.a. å ikke ble helt historieløs. Jeg er redd dagens utdeling av Kongens fortjenestemedalje i sølv bare bekrefter status i dagens Norge.

Respektive politimyndighet ble nylig kritisert for ikke å ha registrert Breiviks innkjøp av en meter med lunte, som kan kjøpes åpent flere steder. Hvordan er det man nå kritisk sett egentlig ser for seg overvåkning av ekstremistmiljø, samtidig som det var så moralsk forkastelig å overvåke Trond Ali Lindstad, Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Sigurd Allern? Vi står her overfor en av de mange moralske kortslutningene i vår tid, i et temafelt som av en eller annen grunn er nesten umulig å bringe til overflaten i en offentlig prinsippdiskusjon. Det enste som virkelig synes å gode vektsvilkår i dette landet for tiden er naiviteten.

Utdelingen av Kongens fortjenestemedalje i sølv til Trond Ali Lindstad er beklagelig, samtidig som det avslører at naiviteten som rir dette landet har gått helt til topps.

Roy Vega

13.11. 2012

roynorvega@gmail.com