Verdidebatt

Barna i Oslo øst blir ikke flerkulturelle, men kulturløse

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Dagsrevyen har denne uken tatt frem problemstillingen med de mange flerkulturelle skoler og barnehager i Oslo. Noen ønsker en bedre fordeling av fremmedkulturelle barn enn det er i dag.  Debatten preges av om en skal busse barn eller gjøre andre praktiske grep. Dette kan være aktuelle tema. Det som likevel bør bekymre mest, er hvordan vi i respekt for andres kultur også fjerner oss helt fra vår egen kultur. På den måten blir etnisk norske barn ikke flerkulturelle. De ender opp som kulturfattige barn i et mangfold av fremmede og konstruerte kulturer.
Jeg bor selv på Stovner med barn i barnehage og på skole. Når det gjelder egne barn, er jeg ingen idealist. Jeg eksperimenterer ikke med barna mine, og vil flytte dem om jeg ser at dette ikke fungerer. Foreløpig konstaterer jeg at det i det meste fungerer. Barna er i hverdagen lite opptatt av hudfarge, kulturell eller religiøs bakgrunn. Likevel ser vi stadig hvordan norske ressurssterke familier ikke våger å utsette sine barn for denne kulturelle usikkerheten. Istedenfor å ta ordet i en følelsesmessig diskusjon, flytter de og skaper gjennom det, problemer for oss som velger å bli.
Det er ikke vanskelig å forstå de som flytter. Pedagogene i barnehager og på skoler gjør en imponerende jobb, men skal ta så mange kulturelle hensyn at de blir kulturløse. Skole og barnehage er i ferd med å miste sin plattform. Dette fordi norske politikere kun snakker rosende om det flerkulturelle. Hvor er bevisstheten rundt bygging av det felleskulturelle, nemlig den norske kulturen. Det er mange kulturer, og de aller fleste med fremmedkulturell bakgrunn ønsker at deres barn skal få del i den norske kulturen. Isteden får de en sterkt tilpasset utgave av den. Er vi i Norge, må vi ikke være redde for å bevare norsk kultur. Dette betyr ikke at jeg kaster vrak på andres kultur, den skal vi gjerne gi rom for. Problemet blir at vi ikke en gang tør å snakke om dilemmaet. Jeg har tatt temaet opp på foreldremøte, og blir møtt positivt fra alle kanter. Men unisont konstateres det at denne debatten tør vi ikke å ta av redsel for å bli missforstått. Men hvorfor våger vi ikke den, når vi vet at kun med egen kulturell trygghet, forståelse og fotfeste, kan vi konstruktivt møte fremmede kulturer.
Vi feirer jul, men skolen kan nesten ikke fortelle hvorfor. Konkrete eksempler fra denne julen er at foreldrene som skulle lage til juleavslutning for klassen ble bedt om å kalle det for desemberavslutning istedenfor juleavslutning. De flotte opptrinnene med sang og teater er der fortsatt, men det er kjemisk fritt for Jesusbarn, engler eller sanger som kan antyde noe som helst om det. Stovners førskolebarn hadde en imponerende felles konsert hvor det mest ”vågale” i kristen retning var et vers om julestjerna over huset til Jordmormatja.  Nissene er foreløpig fredet og fremstår således som Groruddalens jule-kulturelle fanebærer. Eksemplene kunne vært mange flere. Det er viktig for meg å understreket at jeg ikke skal presse noen til en kristen tro, men kirkens høytider er likevel en så viktig del av vårt samfunn at de ikke kan fjernes i missforstått snillisme.

La oss ta de viktige debattene om innhold fremfor bare å telle farger på hodene. La oss få en åpen kulturell skole og barnehage som samtidig er trygg på sitt norske kulturelle opphav. Er man trygg på seg selv, vil andre også føle trygghet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt