Verdidebatt

Kravet om å være lykkelig

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ikke nok med at vi må klare livets utfordringer - vi skal være lykkelige også! Det ligger i luften som en forventning og et krav. "Enhver er sin egen lykkes smed" - og er du ikke lykkelig, så har du ikke lyktes her i livet.

Dette blir en ekstra byrde for folk som har sitt å streve med fra før av. Med dette innlegget vil jeg legge noen momenter i den motsatte vektskåla.

For mange år siden snakket jeg med en lege ved Modum bads nervesanatorium, som er et psykiatrisk sykehus. "Her på sykehuset handler det meste om forsoning", sa han. Forsoning med seg selv, med andre mennesker, med Gud. Forsoning med at livet ble som det ble. Forsoning var den store nøkkelen til helbredelse.

En kjent norsk musiker fikk en sykdom som gjorde ham sterkt handicappet. Han ble spurt om hvordan han hadde det. "På en skala fra én til ti ligger jeg på én komma åtte," svarte han. "Men på en skala fra én til to ligger jeg også på én komma åtte."

Dette er både forsoning og visdom i ett. Han erkjente rammene for sitt liv, og på den bakgrunnen hadde han det ganske bra!

I sin lille roman "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg", skildrer Kjersti Annesdatter Skomsvold hovedpersonen Mathea. "Jeg synes ikke dette livet er noe fint," sier Mathea. Men da sier Åge B.: "Det skal ikke være fint." "Skal det ikke være fint?" spør hun. "Nei," sier Åge B. "Det skal være vanskelig." "Men hvorfor det?" spør Mathea. "Det bare er sånn," sier Åge B. "Å," sier Mathea og blir stille. For selv om hun ikke har klart fint, har hun klart vanskelig. Plutselig føler hun seg bedre. "Fint," sier Åge B. "Fint," sier Mathea.
Jeg kan ikke akkurat si at livet "skal være vanskelig". Men lettelsen til Mathea idet hun løses fra lykkekravet synes jeg er rørende. Hun blir forsonet med livet sitt og med seg selv. Plutselig blir det fint allikevel.

Salmedikteren Thomas Kingo levde for mer enn 300 år siden. Han hadde sine prøvelser i livet, han også. Det er vel derfor han kan treffe oss hjemme så lenge etterpå. I en salme om livets store kontraster lar han håpet klinge. Jeg gir det siste ordet til ham.

   Aldri er jeg uten våde, aldri dog foruten nåde,

      alltid har jeg sukk og ve, alltid kan jeg Jesus se.

  Alltid trykker mine synder, alltid Jesus hjelp forkynner,

     alltid står jeg under tvang, alltid er jeg full av sang.

   Snart i sorg, snart vel til mote, snart i fall og snart på fote,

      ofte uten sinnets ro, alltid fylt av Jesu tro.

  Så er sorg til glede lenket, så er drikken for meg skjenket,

     besk og søt i livets skål, dette er mitt levnets mål.

  Jesus, jeg med gråt vil bede: Hjelp du til at troens glede

     fremfor synd og sorger må alltid overvekten få!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt