Krig, pest og kirke og sånn...

Å vise interesse for barnas lekselesning er en av de dyder som skoleverket fremdeles oppfordrer til. Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at jeg slapp. 

Scenen:

Sen ettermiddag. Rundt kaffemaskinen på kjøkkenet. Min datter på 10 (femteklassing) kommer tuslende inn og spør om jeg kan høre hva hun har skrevet i dagens sammenfattende sakprosa-øvelse. (gjenfortell en faktatekst du har lest)

I mitt stille sinn håper jeg på minste motstands vei – et klapp på skulderen og et "godt jobba". Stor var imidlertid forbauselsen da hun tok frem læreboken. Dagens tekster innledes slik:

Say what?

Jeg gjentar: Kort oppsummert er middelalderen altså "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker". Det kommer aldri et

men

eller noen form for nyansering — dette er hva femteklassingene lærer om den rike og komplekse historiske perioden kalt

middelalderen

.

Gi meg et lite øyeblikk.

Sånn.

Etter et ganske mislykket og passivt-aggressivt forsøk på å forklare avkommet

hvorfor

dette avsnittet er så ille, var det først litt senere samme kveld at jeg klarte å stotre frem noe halvfornuftig om middelalderen, som for eksempel at:

* Innføringen av kristenretten fører til en mer human behandling av kvinner og barn

* Kunsten og arkitekturen blomstrer

* Universitetssystemet oppstår i høymiddelalderen, godt hjulpet av Den katolske kirke

* Klostervesenet ivaretar og viderefører kunnskapen fra antikken, pleier de syke og utvikler landbruket

... samt en del andre ikke helt ubetydelige ting.

For all del: Vi kan ikke forvente at 10-åringer helt skal kunne ta inn og forholde seg til disse nyansene. Det er heller ikke deres oppgave.

Men av lærebokforfattere bør og kan vi forvente mer. Det er faktisk ganske mainstream blant dagens historikere å hevde at middelalderen ikke bare var tristesse. Kanskje er det på tide med en faglig oppdatering?

Det mest bekymringsverdige er allikevel at vi sakte men sikkert er i ferd med å få en generasjon unge som er totalt fremmedgjort fra sine kristne røtter, hvor "kritisk tenkning" automatisk forbindes med forslitte anti-religiøse myter.

Menneskerettigheter, menneskeverd, verdien av samvittigheten, demokrati: Dette er ikke størrelser som tilfeldigvis dalte ned fra den sekulære himmel dandert på en seng av økologisk tofu, men en naturlig konsekvens av et kristent verdensbilde hvor enkeltmennesket er unikt, og naturen følger Guds rasjonelle orden og derfor kan erkjennes og studeres gjennom fornuften.

Men hvis noen skulle tro noe annet: mytene er effektive. En klassevenninne av min datter ytret spontant etter møtet med Den mørke middelalder™:  Og jeg som trodde at kristne var snille.

Au da. Og jeg som trodde at barna hadde gode og objektive lærebøker... Det er jo lov å håpe.