Svein Nyborg

86

En Drøm

Publisert: 4. nov 2012

De som drømmer har tatt et steg ut av vante omgivelser, de har våknet til en hardere virkelighet, blitt bevisst sin mangel, erkjent at samfunn og sosial gruppe ikke fyller eget behov, de «sliter» med en stor tomhet fordi bakenfor den fortvilelsen de er og har vært i ligger en stor uoppfylt drøm -de har lagt ut på en reise de ikke kjenner målet for. Utbryterne, som ofte blir stemplet som frafalne (av de som ikke går) har, bevisst el ubevisst, en drøm om å oppnå det de trodde, men det livet de levde kunne ikke engang fylle beholderen slik at bunnen ble dekket. Drømmen er stor og livet er forberedt for å motta, det føles rungende tomt, ja ofte så tomt at en lurer på om det er verdt å fortsette et slikt liv -lykkelige du, du har stor plass til drømmen din.De fleste som deltar i diskusjoner er tydelig motstandere av drømmer, de henger seg på ryggen av den som ytrer muligheten for å utvikle et høyere potensial, hengerne forsøker å bremse og trykke ned (mon tro dette er menneskets måte å avsløre at hun egentlig vil opp) både drømmen og den gruppen som ser en større mulighet enn den vi så langt har trodd på.

Josef var sønn med stor S til sin far Jacob. Faderen hadde som ung drømt om en stige som rakk opp til Gud. Denne stigen hadde han gjennom diverse indre nedturer klatret opp, oppe på toppen møtte han Gud, alene tok han opp kampen med sin tafatthet, sine innbilte begrensninger, sin vantro på virkelig store muligheter og nedkjempet Motstanderen -Jacob overvant Gud.

Sønnen drømte vel så stort, Josef så seg selv i en tilstand der Sol, Måne og Stjerner falt på kne og tilbad.

Solen er livgiveren, Månen er alt som mottar liv, Stjernene er gnister, sjeler som stråler av kontakten med Livets Kilde.

Dette fortalte Josef til andre, og selvsagt ble han kastet ned i et stort tomt hull (idiot -svermer, tror du at du er noe), i sitt mørke og mangel holdt gutten fast på drømmen, den var nå så langt borte at den var nesten umulig å se, men heldigvis var livet så mørkt og trist at svake blink fra de som før hadde oppfylt drømmen kunne fortelle Josef viktigheten av å takke for all indre ledig kapasitet.

Slik klatret Josef, fra det dype hull erklært død til fangehull erklært dømt som horebukk fordi han sprang bort fra det folk vanligvis mottar med nytelse, livets vei til topps.

Farao (verdens hersker -egoet) bøyde kne, Faderen (livgiveren -Skaperen = Naturen) kom, falt han om halsen, takket og velsignet sin Sønn som nå hadde tatt over styringen.

Livets Mor, all Jorden, mottok såkorn fra Sønnens hånd og takket for livet, og Stjernene, de som oppmuntrer på mørke steder ved å lyse ned på deg (ovenfra og nedholdninger fra folk er sikre indikasjoner på at du er bærer av noe de misunner), de falt ned for JEG ER sine føtter og bad for sin eksistens. (Er samvittigheten din oppegående kan du være sikker på kritikk for dine valg :-))

Enn du da, festløve, du drømmer vel ikke såå stort, slikt tror du ikke på derfor har du heller ikke plass til storhet. Tror du virkelig verden seiler sin egen sjø og ikke er formbar, ser du ikke at du kan stå opp og delta i jobben med å bygge oss en høyere bevissthet, slik at vi kan flyte oppå verdens korrigerende hendelser, unngå undergang i en tid der naturen, ved store økonomiske-, sosiale- og naturkatastrofer er i ferd med å gjenopprette den ubalansen vi i vår selvopptatthet har påført den.

Registrerer med glede de som har visjoner litt større enn religiøst tillat stadig blir fler, og at de hever stemmen for å fortelle om muligheter vi i vår tro ikke trodde på. De samler, i skjul, korn til de som etter hvert blir skrubb sultne av å tro på sin vantro, de som er de egentlige drømmerne i betydning fantasere, de sover sin dypeste søvn i troen på at en prins skal komme og kysse de til live, eller de sover så tungt at slik er livet kort og godt. De kaller det enten sannhet el. vitenskap, men det er ikke annet enn tillit til et fata morgana, en Drøm å gå etter har du ikke -eller?

Takk til deg som ser forbiJ

 

P.s.; Albert Einstein: «Et menneske er en del av helheten, det vi kaller “universet”, en del begrenset av tid og sted. Det oppfatter seg selv, sine tanker og følelser, som adskilt fra resten – en form for optisk vrangforestilling i bevisstheten. Denne vrangforestillingen er et slags fengsel for oss, som begrenser oss til våre personlige ønsker og hengivenhet overfor noen få mennesker som står oss nærmest. Vår oppgave er å befri oss fra dette fengselet ved å utvide vår omkrets for medfølelse til å gjelde all levende skapning og hele naturen i dens skjønnhet. Ingen er i stand til fullstendig å oppnå det, men å kjempe for å oppnå det er i seg selv en del av frigjøringen og et grunnlag for indre trygghet.»

 

Er det ikke som en drøm? -bli hel og uten begrensning! 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Jo..

Publisert rundt 7 år siden
Svein Nyborg. Gå til den siterte teksten.

Er det ikke som en drøm?

og det forsetter det nok også å være så lenge vi er henvist til denne sansenes verden !

Vi står jo stadig overfor dette monumentale spørsmål , hva består virkeligheten i ? Meget er sagt og mere vil bli sagt om det , før det blir en allmen innsikt og forståelse. Sånn sett vil også det som her følger bare være noen svevende betraktninger om verden og virkeligheten , men de er mine, i min nåværende og høyst foreløbige  utvikling, må jeg håpe .

Jeg vil starte med å skue tilbake , tilbake til det som er beskrevet som paradis-tilstanden. Om jorden , forstått som en sansbar verden , eksisterte på den tid , har jeg ingen klar oppfatning om . Men jeg er rimlig overbevist om at hverken paradiset eller Adam var av den sansbare verden , men det er likefullt Jorden  og Mennesket som er beskrevet , nemlig den ideale Jorden og det ideale Mennesket.

Dette ideale var likefullt virkelig, ikke bare som en tenkt ide, som vi i det daglige oppfatter det som, men realt på et høyere plan . Bærer så dette lukt tilbake til den absolutte dualisme ? Forhåpentligvis ikke , den har vi , iallefall filosofisk gjort oss ferdige med . Det kommer jeg tilbake til , men først et sprang fram til vår egen tid.

Jeg er av den overbevisning, at alle som i en eller annen sammenheng befatter seg med disse spørsmål , det være seg vitenskaperen , filosofen, den religiøst troende, eller vi vanlig dødlige for den del , bestandig vil kunne gripe , og begripe, en flik av denne virkeligheten . Man må bare ikke la seg forlede til å tro at den fliken av veven utgjør hele mønstret , eller mønstret overhode.

Så står de da der, naturviteren i sitt labratorium med sine instrumenter og forsøker etter beste evne og forstand å utsi noe sant og objektivt om verden , mens hjerneforskeren og nevrobiologen og disses gode hjelper, nevrofilosofen, trekker sine konklusjoner ; verden som vi kjenner den , er kun en hjernekonstruksjon, og således også bare en illusjon. Den virkelige verden, den bakenforliggende og reale verden eksisterer nok hevder de , men den kan vi ikke vite noe om.( Her vil nok noen kanskje skimte et gammelt spøkelse fra et par århundrer tilbake ?)

En Tysk hjerneforsker som jeg i farten ikke husker navnet på , skal ha forklart dette omtrent på følgende måte ; den hjernen som jeg forsker på er den virkelige hjernen , den jeg forsker med er den reale hjernen , men den kan jeg ikke vite noe sikkert om , annet enn at den eksisterer i virkeligheten.

Hvordan stiller nå så det religiøse mennesket seg inn i dette bilde , eller mer korrekt , hva slags bilde har denne av virkeligheten ? Det er det jo ikke så enkelt å gi noe eksakt og entydig svar på , men de fleste vil nok ha en tendens til å ville dele verden i to , en dennesidig og matriell verden og en hinsidig åndelig/ sjelelig verden, bekjentgjort gjennom diverse hellige skrifter. Dette vil da klart få et dualistisk preg , som hverken filosofen eller naturforskeren så lett vil akseptere. Nevrobiologen vil vel være i en slags mellomposisjon , da også han står i en form for dualisme , den sansbare verden som illusjon og den tilgrunnliggende reale verden som han ikke kan vite noe om , men som likefullt er å anse som den som ligger til grunn for vår hjernekonstruerte verden. Men i motsetning til den religiøse , her er ikke plass til noen ånd , kun materie og dens medfølgende illusjoner.

Hvordan skal nå jeg , arme menneske , forholde meg til  denne kampen mellom troen på den ene side og all denne viten på den andre , som til synelatende er så umulige å kombinere?

For min del begår jeg den frekkhet å hevder at det eksisterer kun en virkelighet , men den består derimot av flere lag eller kvaliteter. Så, hvordan unngå å havne tilbake i dualismens blindspor ? I min naive enfold synes ikke den oppgaven å være uoverkommelig, man må bare ikke sette en prinsippiellt uoverstigelig barriere mellom disse forskjellige kvaliteter eller værensformer. At vi , på vårt nåværende utviklingstrinn , ikke evner å overskue hele virkeligheten , betyr jo ikke at vi i fremtiden ikke vil kunne utvikle slike evner. Gjennom hele vår kulturhistorie fremstår jo slike personligheter som monumentale vitnesbyrd på nettopp slike evner til å gjennomskue.

Det er så min overbevisning at slike evner i vår videre utvikling vil bli mere og mere vanlige, for så på et tidspunkt å bli allmene. Finnes det så noe grunnlag , så å si noe empiri , for en slik antagelse ? Det kan jo synes som det stadig står fram flere og flere mennesker , ialle fall i vår kulturkrets , som har disse evner til å skue inn i den del av virkeligheten som ligger utenfor den sansbare. Flere av disse hevder også at dette er evner som med en viss skolering kan utvikles av den som vil . I tillegg har vi et noe mere subtilt fenomen som jeg også setter i sammenheng med dette , nemlig det organiserte religiøse liv og dets utvikling i samfunnet. Det ligger jo klart i dagen at institusjonene mister stadig mere grepet om enkeltmennesket i religiøse spørsmål . Betyr så det at religiøsiteten er på veg ut av menneskets bevissthet? Det er det lite som tyder på , om man observerer det som kan betegnes som det alternative trosliv. Det betegnende her er nettopp kun at det trer ut av institusjonen og over i privatsfæren. Vi er i ferd med å bli myndige.....forhåpentlig.

Vil så mitt syn tilsi at tradisjonell trosutøvelse ordnet under kirken og dogmene være gammeldags , utgått på dato , passe....? På ingen måte , så lenge noen finner det meningsfullt, så har det sin absolutte berettigelse . Troslivet kommer uansett til å være organisert , men nedenfra i stedet for ovenfra.

Hvor enige eller uenige vi er Svein, er for meg ikke så lett å bedømme, jeg leser dine innlegg med en viss interesse , men må nok innrømme at jeg forstår heller lite av innholdet, men innimellom får jeg det bestemte inntrykk at du berører noe vesentlig....sammenhengen derimot, der har jeg nok noen anstrengende øvelser foran meg !

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Utfordringene med innsikt er muligheten for å bli seg selv nok

Publisert rundt 7 år siden

Evnen til å se sammenhenger frister til å tro at alt er begripelig og kan kontrolleres, og mennesket står i fare for å bli grandiost.

Blir illusjonen brudt og man ser at Skaperen står bak, så får man en annen opplevelse. Da er det Gud som blir stor.

Kommentar #3

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Kanskje ikke så uenige som ..

Publisert rundt 7 år siden
Laurits Hallum. Gå til den siterte teksten.
Vi står jo stadig overfor dette monumentale

en kan tro ved første blikk.

Om noe så ukjent som det ukjente, det usynlig og sansbare erfares, vil vi ty til de ord og begreper vi har når vi skal forsøke å beskrive en opplevelse av det høye.

Veien dit synes å må oppøves, gåes gjentatte ganger før en sånn noenlunde har etablert et sanseapparat som fungerer på slike høyder.

Bibelen sier vi var i "paradis" -Edens Hage.

Når jeg vrir og vrenger, knuser og splitter ordet Edens Hage (to hebraiske ord satt sammen av flere) så oppdager jeg kunnskap vi sjelden hører om.

Eden: ‛Eden -paradise, or the Garden of Eden, is Malchut of the world of Atzilut that acquired the properties of Bina.
[Malchut; kalles et punkt. Atzilut; kalles nivå 0, der utstrålingenav Lyset (Gud) oppfattes ("Lyset kom ned") og korreksjon av vår tilstand starter når vi mottar lyset.]

‛Eden -"stedet" (det er en tilstand) gir inspirasjon, den veileder deg dersom den følges, ettertankens plass bringer fokus, stol på deg selv når du hører ditt indre høflig veileder deg.

Hage: Gan -den spirituelle genetiske "hage", dvs alle hans ønsker. Gan er et hebraisk ord som best kan oversettes til vårt gen, men det er i Bibelen kun snakk om den spirituelle verden, og verden er i betydningen den tilstanden du er i. Genene i "hagen" forløser/ utvikler vårt indre til å anta likhet i form med den som gir genene. Når spirituell intelligens følges forløses og skapes ett nytt menneske, en som sanser og forstår, ser, er opplyst av, de intelligente genenes veiledning, slike blir identisk med Skaperen.

En kan si litt forenklet; "Edens hage er når du lever mellom trærne i ditt spirituelle indre, din ånd -i Bibelen ofte kalt engel el stemmen bakfra- der er alle muligheter åpne når du fokuserer og følger virkeligheten, hjertets tanker og råd".

Josef som er min favoritt stemme, fulgte det han hørte i sitt indre uansett ytre omstendigheter, de indre omstendigheter ble grunnfestet, utvidet og satt ut i livet. Josef levde lyttende og bøyd på innsiden -han lyttet til mønsterbildet han så og bøyde seg for muligheten for at han stadig kunne oppnå en høyere utgave av seg selv- på utsiden måtte all verden bøye seg for Han, og han presenterte seg som "Jeg Er".

Ikke det at han ble tilbedt som en diktator, emmisær, fotballspillende pastor el pave, men han var giveren av livet vi alle er i behov av. Og! -det er ikke personen Josef det er snakk om, men kvaliteten, egenskapen som gir oss liv av en høyere kvalitet enn bakeren og hans farao kan :-)

"Å bøye seg" er å ha behov -og se det.

Kommentar #4

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Kan du presisere?

Publisert rundt 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Evnen til å se sammenhenger frister til å tro at alt er begripelig og kan kontrolleres, og mennesket står i fare for å bli grandiost. Blir illusjonen brudt og

Den som ser sammenhengen(e) er vel utestengt fra å bli grandios, han ser vel da at vi alle er ett i en velfungerende kropp? -el mener du at en celle som ser hele kroppens behov og underordner seg helheten, blir kreftcelle??

Om illusjonen -denne verden- knuses har vi vel ikke annet valg, om vi ønsker å leve videre, enn å bli stor, større og størst? -el mener du at vi også blir borte i knusningen, at det ikke finnes en farbar utgang, og overgang??

Vennligst presiser :-)

Kommentar #5

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Innsikt eller illusjon ?

Publisert rundt 7 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.

Blir illusjonen brudt og

Jeg har ingen problemer med å forstå dine anførte betenkligheter, ei heller å innse deres berettigelse, faremomentene du påpeker er absolutt tilstede.

Har en egen " tese" i denne sammenheng, min erfaring tilsier også at den er sann, og den er som følger ; allt som er av verdi, har i seg muligheten til å løfte opp, men også dessverre, muligheten til å bryte ned og løse opp.

Derfor er det av største viktighet , at all kunnskap og tilegnelse av innsikt , følges av en tilsvarende moralsk innsikt.

 Den innsikt eller skuen som jeg sikter til i mitt innlegg, vil heller aldri kunne oppnås før den nødvendige moralske  innsikt er etablert. Unntak finnes , men det faller utenfor det jeg antyder som åndelig skuen.

Så til det siterte, hva som er illusjon og hva ikke, er vel til hver tid umulig å vite helt sikkert, vi må bare feste lit til at den blir avslørt etter som vi utvikles.

At Skaperen er, bakenfor, over , gjennom og i allt , er også i min forestilling. Men hva eller hvordan eller hvilke egenskaper denne har, forsøker jeg å ikke skape meg noe konkret bilde av, til det er det for stort, på mitt nåværende trinn. Jeg har foreløbig mer enn nok med å forsøke å vinne innsikt i de lavere hierarkier, de som står oss mennesker nærmere, så å si i hverdagen.

Jeg tror på kristusvesnet som kom inn i verden som noe helt nytt for to millennier siden, men er også overbevist om motmaktenes realitet. De har også en høyst interessant side ved seg, sett i lys av menneskehetens evolusjonshistorie.

Antar at du kanskje har en mer tradisjonell religiøs  praktisering, hold på den så lenge den gir det du trenger, den er også helt sikker ...tror jeg.

 

Svein ! Kommer tilbake med kommentar i morgen....

 

Kommentar #6

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

God morgen.

Publisert rundt 7 år siden
Laurits Hallum. Gå til den siterte teksten.

Svein ! Kommer tilbake med kommentar i morgen....

Tenkte at Lilli skulle få presisere før jeg kommenterte :-), men siden tesen din også har i seg en antitese ser jeg konturene av en syntese,

Et mindre bilde;
Abraham arbeidet hardt på sin sjels frelse og fant stor visdom, han oppnådde storhet og ble stor -Far til mange.

Isak er hans enbårne sønn, sønnen var hans Alt, alt Abraham hadde ble innskrenket til denne ene, storheten ble satset på en "hest", en som skulle arve alt. Denne sønnen drømte han om og i mangel av en (?? hva i all verden er dette, han hadde jo Ismael som elsker sin far) bad han om å få en arving til alt.
Det store Abraham oppnådde, det som løftet han til himmels gjennomgikk en innskrenking og krympet til ett punkt -Sønnen.

Jacob kom ut av ofringen av sønnen, storheten i Faderen tok han fra Sønnen, måtte flykte for sitt liv, men klatret opp til Gud, kjempet og (over)vant.

Jacob hadde en intensjon om å oppnå farens og farfarens egenskaper, han søkte det opphøyde og oppnådde likhet i form med Skaperen -"han kjempet med gud og vant".
Jakob er satt sammen av to egenskaper, jah -“se potensialet” og aqab -“svelle ut for å forstå/ gi plass til et høyere ferdig utviklet potensial”. Jacob så de muligheter vi naturlige mennesker har til å utvikle messiasbevissthet. Han så storheten oppnådd gjennom litenhet, han utviklet en evne til å snappe tak i storheten i det øyeblikk den ble "korsfestet" i et krysningspunkt.
"Å streve rett mot-Skaperen" er oversatt til isra-el, og det går ikke uten velsignelsen, den velsignelsen det er å drømme stort for så å måtte gi fra seg alt -gang etter gang, inntil en bevisst kan holde på drømmen og den er virkelig.

Abraham -tesen om Lyset som er visdommen, Isak -antitesen, storhet må ofres for åpenbare hvilken egenskap en må ha og hvilken tilstand en må være i, for å holde på storheten.

Syntesen: En høyere realitet er skapt når en evner å holde på, gi rom for storhet når Den Store som både gir og fratar en alt en har oppnådd, gjennom "død" virkeliggjøres store drømmer.

Passer dette inn i bildet ditt?

---

Kanskje vi klarer å tegne et større bilde, en tese om tiden før Jesu død, en om tiden etter som forenet vil gi et godt resultat.

 

Kommentar #7

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Min innfallsport...

Publisert rundt 7 år siden
Svein Nyborg. Gå til den siterte teksten.

Passer dette inn i bildet ditt

til den oversanselige verden er nok en annen en din. Min inspirasjon er hentet fra antroposofien, din fra kabbalismen, om disse har noen felles kryssningspunkter vet jeg ikke. Mine kunnskaper om kabbala er praktisk talt ikke-eksisterende. Så svaret på det siterte må foreløbig bli...jeg vet ikke, har aldri tenkt på den måten.

Sett i lys av det ovenstående, vil jo et forsøk fra min side på å bedømme din vei og din metode være basert på rent føleri , og må også betraktes som det.

Min følelse blir da at kabbalismen henger  igjen i det gammel-testamentlige, den kommer på en måte ikke ut av dette landskapet. Peker den overhode fremover, kan den utsi noe, gi noen mening for vår tid....og videre frem ? For en med de kunnskaper om bla. språket, som du åpenbart har, fortoner det hele seg ganske sikkert annerledes. For meg blir det for mange abstraksjoner.

Du undres videre om muligheten for å tegne et større bilde, og antyder, som jeg oppfatter det, noe som peker lengre fram i historien, og også kanskje en mere dyptgripende endring av historien; Jordens og menneskehetens historie. Det kan muligens bli interessant.

I den sammenheng må vi atter , etter min mening, ta utgangspunkt i begynnelsen, det som er beskrevet som paradis-tilstanden. Hva bestod det beskrevne fallet i, hvorfor og på hvilken måte skjedde det. Hvilke makter er i virksomhet, hvorfor og hvordan kunne de slippe til. Hadde de noen bakenforliggende oppgave eller funksjon, og hva gikk galt ? Og hva var meningen i utgangspunktet ?

Hele Kristus-tildragelsen peker direkte tilbake til denne tilstand og de hendelser, som jeg ser det. I mellom disse ligger ganske sikkert et veldig langt tidsrom. Det er i dette tidsrom jeg føler at dine forestillinger utspiller seg. Men det skal du ikke ta deg nær av, det kan godt skyldes min kunnskapsløse forestilling !

Da overlater jeg til deg å starte tegningen av det neste , større bilde.

Kommentar #8

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Der er kansje flere kryss/kors enn vi ser.

Publisert rundt 7 år siden
Laurits Hallum. Gå til den siterte teksten.

Min inspirasjon er hentet fra antroposofien, din fra kabbalismen, om disse har noen felles kryssningspunkter vet jeg ikke.

Sitat fra Wikip: Steiner gjennomgikk flere livsfaser. I den første, mer filosofisk orienterte fasen som varte frem til 1902, forsøkte han å finne en syntese mellomnaturvitenskap og åndelig opplevelse.

Abraham som nevnt ovenfor, var en vitenskapsmann (astronom) og religiøs leder (prest i Babylon), han fant ikke tilfredsstillende svar i dette og gjorde som andre både før og etter (bla R.Steiner), han gikk ut av det etablerte for å lete etter en virkelighet som gav tilfredsstillende svar.

Han etablerte en tese som sa at det er mulig å utvikle seg til en tilstand høyere enn den nåværende, den vi fysiske, intelligente -og "åndelige" mennesker vi av i dag (2012) er i.

[Alt som omtales i Bibelen er i nåtid -det spirituelle. Vår naturlige tilstand i denne verden er vi følelsesmessig og intelligente nok til å sjekke selv, det er jo "denne verden" alle Bibelske personligheter går ut av for å finne sitt egentlige Jeg Er.]

Abraham gransket skaperkraften, som i bunn og grunn er Lyset. Han gransket med seg selv som forsøkskanin (mer enn jeg gjorde i mitt kristne liv) og fant at den som vil oppnå komplett tilfredsstillelse -ubevegelig og dynamisk ro, uavhengig av hendelser glede- må finne balansen og opprette en tilstand av væren på et nivå over liv og død. I balansepunktet mellom godt og ondt, over pluss og minus, fant han et "sted" hvorfra livet utgår, kalt Skaperen el. Naturen. Balansen der energiutveksling ikke oppleves som opp og nedturer, høyre og venstre, vart bevist som en tilstand oppnåelig for mennesket, en kvalitetstilstand som omslutter all skapning, en Enhet som i sitt ytre uttrykker seg som delskapninger.

I kroppen var Abram en mottakerdel av enheten, i den øvre tilstanden var Abraham en integrert del -helt og fullt "Jeg Er", han var da en giver. Han kjente det lave på kroppen, han mottok de påvirkninger som materie mottar, men var i konstant nåtid villig til i lydighet til den han virkelig var, å se bort fra sitt resultat ("ofre Isak") for å være i en skapertilstand der han kunne observere og skape sitt/vårt/alles liv.

R.Steiners ettermæle viser at det han fant var virkelig -det har overlevd Rudolf- men hvor mye av dét han fant etterfølgerne finner vet jeg ikke.

Hva Abraham fant har flere funnet en del av ved å motta (kabbala betyr å motta for å gi nytelse til den øvre) gjennom å ønske livet så sterkt at de ga fra seg det lave. Dette kan gjøres i større og mindre grad, i liten, bare deg og meg, og i større, vi og en to tre el. tusen til, og i stor grad. Hele menneskeheten kan, om vi er utslitt nok av kravet om å nyte verden, tomme uansett hva vi kan kjøpe, erobre og undersøke, dø for å oppnå et Liv.

Hittil har vi helst strevd for å oppnå liv, å dø for så å finne det er liksom litt uprøvd i det store og hele, religioner fremsetter teorien, men drømmen har kanskje vært for liten og langt borte til at vi har vært villig til å klatre så høyt opp. 

Tipper R.Steiner fant sin fred (om ikke arbeider han fortsatt), det har jeg også og nyter den de øyeblikkene jeg evner å administrere de kreftene som skjuler seg i den, men at det alltid er et utviklingspotensial er greit å vite.  

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere