What`s in it for me?

Ifølge Stiftelsen kirkeforsknings (KIFO) undersøkelse ISSP Religion 2008 har andelen med en gudstro i Norge blitt redusert fra 78% til 68% siden 1990. To spørsmål bli aktuelle: Hva er årsaken til dette? Er det noe kirken kan gjøre for å "ta igjen terreng"?

KIFO-forskeren Pål Ketil Botvar mener at utviklingen må forstås som en del av den alminnelige samfunnsutviklingen. For det første nevner Botvar tilflyttingen til byene (urbanisering), deretter utdanningsnivå og innvandring. Urbaniseringen fører til at den lokale kirken, selv om den ligger nærmere, blir fjernere. Med høyere utdanningsnivå følger samtidig svakere kirkesøkning og trostilhørighet. Innvandring fører til at det religiøse bildet endrer seg over tid. Ikke bare kommer det mennesker med muslimsk tilknytning, men også en rekke katolske og kristne mennesker. Den katolske kirke i Norge har for eksempel opplevd en sterk økning på grunn av økt innvandring.

En klassisk modell for hvordan samfunnet blir mindre religiøst finner man i de tidlige skriftene til religionssosiologen Peter Berger (bla The sacred canopy). En såkalt sterk "sekulariseringsteori" går ut fra at når samfunnet blir mer sekularisert (sterkere skille mellom religion og samfunn) vil befolkningen bli mindre religiøse. Senere tar Berger oppgjør med dette ståstedet blant annet ut fra analyser over det amerikanske samfunnet. I USA har sekulariseringen vært tiltagende, men det ser ikke ut til at det påvirker religiøsiteten.

En annen bevegelse som utfordrer de sterke sekularingsteoriene er nyreligiøsiteten. Aftenposten skriver: "Blant unge mennesker er andelen nyåndelige størst. 30 prosent av de spurte mellom 18 og 34 år oppgir at de ser på seg selv som ikke religiøse". På nye dating-kanaler på nett er "åndelig, men ikke religiøs" en vanlig religiøs preferanse. Den høye andelen er et sterkt signal til kirken om at den ikke har lykkes i å fange opp en stor gruppe unge mennesker som er åndelig søkende.

I tillegg til dette nevnes økt individualisering, og at postmoderne mennesker ikke slår seg til ro med de svarene de får gjennom den kristne tro eller av åndelige autoriteter. Jeg vil for egen del legge til en teori. Jeg tror at den vestlige kirke har lagt så avgjørende vekt på den intellektuelle og private siden av troen at fellesskapsaspektet har forsvunnet. Dessuten har opplevelsen og erfaringen blitt nedvurdert til fordel for den kognitive siden av troen. Spørsmålet blir lett: "Er dette relevant?". For den unge generasjonen som spør "what`s in it for me?" vil kirken slite med å finne et troverdig svar så lenge den ikke kan gi representere en positiv identitet som simpelthen fungerer.

Jeg tror at den kristne tro og den kristne kirke har store uforløste ressurser som også det moderne mennesket av 2009 trenger. Den kraftige livstroen - som overgår døden - gir mening og håp også i dag. Det kristne menneskesynet som alltid har den svakeste som et mål er en sterk utfordrer til en forbrukermentalitet som betrakter mennesket som et middel og ikke et mål i seg selv. Det kristne idealet om å elske sin neste som seg selv åpner for å motta og gi omsorg. Troen på Gud gir en grunn til takknemlighet og god grunn til å forvalte skaperverket på en god måte. Den kristne gudstjenesten og høytidene gir rytme og potensielt langsom tid i en hastig verden. Men til syvende og sist er selvsagt spørsmålet om religion et spørsmål om sannhet. En dyp erfaring av at det er noe i dette - nettopp for meg.