Sløret er borte

[ LES OGSÅ ANNE SENDERS SVAR I NETTMØTET ETTER DENNE KRONIKKEN ]

Jeg har ikke vært uvitende om eller likegyldig til palestinernes virkelighet, men tidligere var det på avstand. Det å ta det inn over meg var noe annet. Sløret var borte, jeg så fattigdommen, den ulike fordelingen av ressurser, frustrasjonen og håpløsheten som okkupasjonens pris. Ikke alene selvsagt, men Israels håndtering av den forsterket alt.

I hele mitt voksne liv har jeg jobbet for og med Israel, mot antisemittisme. Jeg har kjempet for at Israel-kritikk skal holde seg innenfor den røde streken og for at jødene i Norge skal bli sett og behandlet som en likeverdig minoritet. Min oppfordring har alltid vært at journalister, politikere og kirkefolk skulle se Israel som mer enn konflikten: Lære å kjenne mangfoldet, den kulturelle kreativiteten og respekten for rettsstatens prinsipper. De burde glede seg over at landet er et fristed for jøder fra hele kloden, med religionsfrihet for alle grupper. Det arbeidet skal jeg fortsette med.

Ut av komfortsonen. Etter at jeg gikk av som leder i Det Mosaiske Trossamfunn begynte jeg å skrive bok; om utviklingen jeg har vært med på – som endret Norge fra enfold til mangfold. Jeg kom til et punkt der jeg beskriver vårt forhold til Israel, kampen landet står i og hvordan det påvirker vår egen situasjon. Da måtte jeg erkjenne at jeg selv ikke hadde gjort det jeg utfordret andre til å gjøre; ta skrittet ut av egen komfortsone og se på det palestinske samfunn med alle sine nyanser fra innsiden.

Jeg kom til at jeg ville oppleve hvordan Israel behandler sine minoriteter og sine palestinske naboer midt i sin egen eksistensielle kamp. Ikke minst undret jeg meg over hvor sterk den interne polariseringen mellom ulike kristne grupperinger i Norge er blitt de siste årene. Hva var det de så og hørte - kirkelederne, biskopene, politikere, og journalister når de var i Israel og Palestina, som gjorde at de uttalte seg så følelsesladet ved hjemkomst? Hva var det de ble presentert for som jeg ikke visste nok om? Hvordan skulle jeg finne det ut? Da jeg fortalte rabbiner Joav Melchior hva jeg hadde tenkt å gjøre, svarte han;

«Å innhente ny kunnskap er aldri feil, jeg gleder meg til du kommer hjem og deler din lærdom med oss.»

Pekefinger. Det Mosaiske Trossamfund (DMT) har aldri vært tett på Kirkens Nødhjelp. Vi opplevde organisasjonens hyppige og ensidige pekefinger-uttalelser mot Israel som lite konstruktive. For ti år siden sa vi allikevel ja til å bidra med informasjon om jødene i Norge og vårt forhold til Israel, da Kirkens Nødhjelp inviterte til opplæring for sine deltakere til det nystartede «Ledsagerprogrammet». Kirkelederne i Jerusalem, sammen med flere israelske fredsorganisasjoner, hadde bedt om assistanse fra internasjonale kirker etter den spente og innestengte situasjonen de små palestinske landsbyene befant seg i under den andre Intifadaen. Kirkens Nødhjelp ble sekretariat for den norske delen av programmet.

De siste årene har KNs israelske samarbeidsorganisasjoner kommet til Norge for å informere, og for å møte DMT. Samarbeidet endret både KN som lærte mer om kompleksiteten og dilemmaene Israel møter, og noen av oss fra DMT som fikk presentert uretten begått i Israel-kontrollerte Øst-Jerusalem og på den israelsk-kontrollerte delen av Vestbredden.

Øyne og ører. Jeg visste at Kirkens Nødhjelp kunne hjelpe meg med tilgang til Vestbredden, og jeg fikk delta i programmet som del av arbeidet med boken. Min stilling var fri, men jeg ville selv delta i felt der vi ledsagere bodde sammen med palestinerne. Mitt team ble stasjonert i Øst-Jerusalem, men jeg bodde også på slettene sør for Hebron og deltok i Betlehem. Deltakerne er sekulære, kristne, jøder og muslimer som alle kommer med et ønske om å gi beskyttende tilstedeværelse for palestinere i utsatte situasjoner.

Oppgaven er enkel; være øyne og ører og fortelle hva slags konsekvenser politikken har for enkeltindividet. Menneskerettighetene kom til for å beskytte det enkelte mennesket fra maktovergrep. Glemmes det i jakten på trygghet, landområder, gunstige grenser eller fysiske barrierer - taper alle parter.

Alle dokumenterte informasjoner tas videre av israelske rettighetsorganisasjoner for prøving i rettssystemet. De samarbeider for øvrig med palestinske organisasjoner som overvåker palestineres overgrep mot andre palestinere, uten at de ennå har særlig mulighet for å behandle det i palestinske selvstyrets ansvarsområde. Tradisjonelt har Israel hatt svært høyt nivå som rettsstat, og mange saker har fått medhold i at behandlingen strider både mot internasjonale konvensjoner Israel har signert, og landets egne lover.

Trenerer. De siste årenes høyredreining i Israel har ført til at deler av rettsapparatet trenerer, eller gir overgriperen rett i denne typen saker, fordi politikken styrer mer enn jussen. Det er opprørende. Og nei, det hjelper ikke Israel at vi ikke snakker om det. Kritikkens form er viktig, men innholdet i den må behandles med ærlighet.

De religiøse og politiske bosetter-organisasjonene har tatt styringen på landområder avsatt til en fremtidig palestinsk stat. Uavhengig av i hvor stor grad de palestinske selvstyremyndighetene har seg selv å takke for sin begredelige situasjon, fratar det ikke Israel plikten til å følge moralske og demokratiske spilleregler.

Ledsagerprogrammet underkjenner verken trusselen fra Iran, jihadistenes ideologi eller rakettene fra Gaza. Israel er sårbar, men også den sterkeste av de to. Okkupasjonen, som det i praksis er, påvirker Israel negativt på utallige områder, og øker sårbarheten. Jeg verken kan eller vil legitimere de norske utsenderorganisasjonenes tidligere utsagn eller praksis for sitt Israel-Palestina engasjement. Men jeg kan si hva jeg lærte og opplevde i sommer.

Ulovligheter. Min erfaring er at ledsagerprogrammet er oppriktig i sitt ønske om å bidra konstruktivt, og at ledsagerne først og fremst lærer at ingen er tjent med ensidig å støtte den ene mot den andre. Ulovligheter støttet av enøyde Israel-venner, kristne som jøder, bidrar i realiteten heller til en forlengelse av konflikten og større splittelser. Palestinavenner som delegitimerer Israels tilhørighet til landet forer frykten. Ingen av partene tjener på at venner utenfra pleier egne visjoner - om de er bibelske eller politiske. Partene trenger felles venner. Det var dette jeg så enda tydeligere enn før.

Hverdagen, de ulike lagene av konflikten, historien og religionene gjorde oss heller mer ydmyke. Personlig ble min overbevisning om at de gode kreftene i Israel er sterkere enn de destruktive styrket, men lederne må ikke unnskylde seg med at de andre er verre. Israel-venner kan lære, forbedre og styrke kampen for Israel ved å se med begge øyne. Vi traff utallige mennesker og miljøer som innga håp og forsoning på begge sider. Det er disse som kan finne pragmatiske løsninger, for livet i frihet er viktigere enn alt annet.