Er kristen bønn ”bedre” enn mindfullness?!

I et innlegg på verdidebatt beskriver Joachim Grün mindfullness som ”terapeutisk form for nesten sekularisert buddhisme” og advarer mot at det kan føre vil. Som et bedre alternativ trekker han frem kristen bønn. Dette har fått meg til å reflektere litt over mitt eget forhold til bønn og ”mindfullness.”

For to uker siden var jeg i Boston på MIT og hørte Brother David Steindl-Rast snakke om takknemlighet (gratefullness). Brother David Steindl-Rast er sammen med Father Thomas Keatingen av de ledende skikkelsene innenfor katolsk kontemplativ spiritualitet, han har skrevet flere bøker om bønn og takknemlighet og er en av initiativtakerne til ”gratefullness”-bevegelsen som har sin egen internettside gratefullness.org. Father Thomas Keating på sin side er grunnlegger av Centering Prayer bevegelsen, og begge lever et monastisk liv som benediktinermunker.

I sitt foredrag kom Brother David inn på begrepet ”mindfullness,” han sa at det i økende grad nå blir erstattet av begrepet ”gratefullness”, på grunn av at ”mindfullness” nettopp har blitt misforstått som en egoistisk søken etter indre harmoni, som lukker øynene for den ytre verden. Men poenget med ”mindfullness” er nettopp å åpne opp for den ytre verden, å være tilstede i øyeblikket og å ta imot livet som en gave, derfor er kanskje ”gratefullness” et mer egnet begrep. Diskusjonen om takknemlighet er en buddhistisk eller kristen praksis faller på sin egen urimelighet, det er et genuint menneskelig fenomen som krysser grensene mellom konfesjoner og religioner.

Dagen etter gav Brother David sammen med Father Thomas Keating respons på Dalai Lama sitt foredrag “Beyond Religion: Ethics, Values, and Wellbeing,” og deltok i en samtale om interreligiøs sameksistens. Brother David har i flere år levd i et zen-buddhistisk kloster der han deltok i zen-munkenes meditasjon og kontemplative liv, samtidig som han var katolsk benediktinermunk. I likhet med Thomas Merton står han som en av de fremste brobyggerne mellom kristen og buddhistisk spiritualitet.

Mitt enkle spørsmål til Joachim Grün, Espen Ottosen og andre som er skeptiske til mindfullness og buddhistisk spiritualitet, er hva de tenker om menn som Brother David, Father Thomas Keating og Thomas Merton, som har viet seg til et liv i kontemplasjon og bønn, som kjenner den kristne bønnetradisjon bedre enn de fleste, men som likevel lar seg berike og forme av buddhistisk spiritualitet og "mindfullness", er dette menn som er på ville veier?`

Finnes det ikke en fare i all spiritualitet, også i kristen bønn, for at den blir individualistisk og lukker istedenfor å åpne, ved å forholde seg til Gud som en himmelsk garantisk for vår jordiske lykke, en umoden spiritualitet som forholder seg til Gud som et overnaturlig vesen som vi retter våre mer eller mindre egoistiske bønner og ønsker imot?

Som prest i den norske kirke deltar jeg i kirkens liturgi og bønneliv, jeg lar meg forme og berike av fellesskapets bønn i gudstjenesten, og jeg søker til kirkens kontemplative tradisjon for inspirasjon og næring til mitt eget åndelige liv. Samtidig opplever jeg et behov for å legge fra meg alle ordene, å søke bønnens kjerne ved å hvile i Guds nærvær og la han fylle meg med sitt ord, istedenfor å ramse opp ord fra meg selv. For meg handler dette om ”mindfullness” å være fullt tilstede i øyeblikket ”det evige nå” og å ta imot livet som en gave for hvert åndedrett. Ut fra dette opplever jeg at et strengt skille mellom kristen bønn og ”mindfullness” blir kunstig. Jeg tror heller at meditasjon og ”mindfullness” kan være en hjelp og lede mennesker inn i bønnens landskap, et landskap som for mange mennesker er fremmed i dag.