Hva vet du om radesyke?

(Bildet viser Flekkefjord radesykehus, grunnlagt i 1775 og i kontinuerlig drift frem til 1992, da bygningen ble revet.)

Trolig vet du ingen ting om radesyke – sykdommen som endret våre begreper om sykdom og sykeomsorg, om kirkelig diakoni og om det offentliges ansvar for sykepleie og sykdomsbekjempelse. Medisinalhistorisk, sosialhistorisk og kirkehistorisk er radesyken både en av de verste og nest etter Svartedauden den viktigste sykdom som har grassert i Norge. Viktigere enn tuberkulose, polio, syfilis, hiv og aids.

Ennå vet ingen sikkert hva radesyken, eller saltflod som den også ble kalt, egentlig var. I de 150 årene da sykdommen herjet (1709 til ut på 1850-tallet), hersket det stor uenighet i vårt den gang beskjedne medisinske miljø om hva slags sykdom det var. Noe kunne man imidlertid slutte seg til ut fra enkel observasjon: Det var en armodssykdom og den var sterkt smittsom. Men hvorfor sykdommen slo særlig sterkt til på Sør-Vestlandet i byer som Stavanger, Egersund, Flekkefjord, Mandal og Kristiansand – og hvorfor det var i de om­kringliggende bygdene og ikke i byene selv den tok hardest for seg – forblir til denne dag en gåte. Epidemiske sykdommer hjelpes vanligvis frem i tette, urbane befolkninger. Radesyken, derimot, var en landsbygdssykdom. Foruten Sør-Vestlandet var også Trøndelag og Namdal hardt rammet.

Tertiær syfilis eller lepra? Den mest utbredte oppfatning i samtidens medisinske miljø var at radesyken var et sykdomsfenomen forbundet med tertiærstadiet av syfilis. Sykdommen var imidlertid overførbar ved vanlig kontaktsmitte og var ingen vanlig kjønnssykdom.

Basert på sykdommens symptomata var det imidlertid like nærliggende å se den som en variant av lepra.  Betegnelsen radesyke skriver seg fra et gammelt dialektord i Flekkefjord – rata/raten – som betyr råtten, ussel, ond - en beskrivelse som også ofte gikk igjen om lepra. Igjen var det sykdommens symptomata som lå til grunn. De fleste med radesyke hadde ondartede sår på kroppen, knuter på armer og bein, innsynkning av neseroten, gjennombrudd av ganen, deformasjoner av ledd og nesens ytre deler samt kjønnsorganer kunne bli "oppspist" av sårdannelser. Sykdommen var kronisk og utviklet seg langsomt og ondartet.

Radesyken var en sykdom det fulgte stor vanære med, den rammet de fra før svakeste i samfunnet med et synlig og sterkt vansirende kroppslig stigma. Ikke minst bidrog den utbredte oppfatning av at det var en kjønnssykdom i særlig ondartet form til at sykdommen ikke bare var sosialt, men også moralsk skambelagt.

Hvorfor så viktig? Radesyken er i historisk perspektiv viktig fordi den førte til en ny forståelse av sammenhengene mellom sykdom og samfunnsforhold. Våre fremste medikuser hadde sin utdannelse fra Københavns Universitet, som var internasjonalt anerkjent for sitt høye nivå innen medisin. Radesyken ble den første store utfordring for en ny generasjon norske leger som etter datidens målestokk var usedvanlig godt kompetente. Tross innbyrdes faglig uenighet om sykdommens art, var de fleste i det medisinske miljøet samstemte om at sykdommens epidemiologi hadde sammenheng med de hygieniske forhold på landsbygda. Radesykens hissige utbredelse utover på 1700-tallet etter at den første gang ble registrert i Stavanger i 1709, utløste voldsom frykt og førte til at det offentlige for første gang i norsk historie igangsatte organiserte tiltak for sykdomsbekjempelse. Den store oppmerksomheten radesyken resulterte i en rekke vitenskapelige publikasjoner og som er de første medisinske forskningspublikasjoner vi kjenner fra norsk historie. Den første doktorgrad som ble tildelt i Norge gikk i 1817 til vår første samfunnsmedisiner, Fredrik Holst, på en avhandling om nettopp radesyken.  

Dette fikk flere viktige konsekvenser. For det første førte medisinske fremskritt til at man klarte å utvikle symptomdempende behandling for radesyken som viste seg ganske effektiv. For det andre førte det til en forståelse av hygienens betydning som utover på 1800-tallet førte til store forbedringer på den norske landsbygda. Rundt 1850 hadde radesyken forsunnet i Norge nærmest av seg selv. For det tredje – og ikke minst viktig – førte radesyken til en massiv sykehusutbygging over hele landet, som begynte rundt 1750 og fortsatte med stigende intensitet utover hele 1800-tallet. I småby etter småby ble det bygget radesykehus – sykehus som etter hvert gikk over til ordinære sykehus og som i mange tilfeller fortsatt består. Farsund, Flekkefjord, Mandal, Namsos – de kan alle takke radesyken for sine sykehus.

Guds venner – sykt og friskt, normalt og abnormt. Vel så viktig var det moralske aspektet ved radesyken. Den vekket til bevissthet om at det heller ikke stod så bra til med seksualmoralen på landsbygda. Dette var med på å forme en ny og moderne forståelse av sykeomsorg. Sykdom var ikke lenger en abstrakt abnormalitet, den hadde en konkret årsak som kunne angripes både materielt og åndelig. Det tradisjonelle kirkelige syn på diakoni har vært at den skulle være lindring av nød. I kirkelig barmhjertighetstenkning har helbredelse tradisjonelt ikke vært noe sentralt aspekt. I middelalderen ble de syke pleiet nærmest som en egen kaste med særlige rettigheter. De ble sett på som mennesker som stod Gud særlig nær, de var i særskilt forstand Guds venner. Med renessansen kom en ny forståelse av sykt kontra friskt, normalt kontra abnormt, som resulterte i en massiv utskilling av de syke fra samfunnet. De var ikke lenger Guds venner, men samfunnets lavkaste.

Fra frelse til helse til moralsk og sosialt fremskritt. Med medisinens fremskritt på 1700-tallet fulgte en ny forståelse av sykdom som noe som ikke bare skulle lindres, men også helbredes - dvs tilbakeføring av det abnorme til det normale. Helbredelse var imidlertid ikke bare å forstå som medisinsk helbredelse. Like viktig var den moralske helbredelse. Omsorg var mer enn passiv barmhjertighet med sikte på å lindre, det var aktiv handling med sikte på å endre – endre både på individuelt plan og på et samfunnsmessig. Kirkelig diakoni ble dermed del av en større misjonsstrategi med sikte på å løfte de "moralsk laverestående klasser" opp til moralsk og sosial forbedring.

I bunnen ligger det et pietistisk omvendelsesideal til grunn, men på det samfunnsmessige plan var det radesyken som representerte selve utløsermekanismen. Radesyken er helt sentral i utviklingen av en nordisk forståelse av helse og velferd der renhet – både i hygienisk og i moralsk og puritansk forstand – skulle bli et ledemotiv, og som i fortsettelsen skulle bli det enda mer under kampen mot den virkelig store epidemiske sykdommen som truet folkehelsen: tuberkulosen. Fra rundt 1930-tallet å ha vært Europas hardest rammede land klarte Norge i løpet av et par tiår å bli det første land i Europa som helt hadde utryddet tuberkulose fra befolkningen. Samtidig var vi det første land i Europa etter Danmark som innførte en steriliseringslov som muliggjorde tvangssterilisering av tatere og andre som ble sett på som arvemessig tilbakestående. Det skjedde i 1933, samtidig som Hitler vedtok en parallell lov i Tyskland. Renhet har mange sider…

(Ekstrakt fra et bokmanuskript om sykdom og sykdomsforståelse som er under arbeid.)