Mye sorg, dyp glede

I mitt lille hjemmekontor har jeg liggende en skoleoppgave fra tredje klasse hvor vi skulle skrive om våre tanker og håp for fremtiden. Jeg kom over den for et par år siden blant noen gamle papirer og ble ærlig talt overrasket over hvor lite jeg har forandret meg på alle disse årene; dog er grammatikken blitt bedre. I oppgaven beskriver jeg en bedre verden med økt miljøvern og slike ting. Jeg skriver om Gud og mitt håp om alltid å ha Gud hos meg, for “livet er mye sorg” …

Min normaltilstand har alltid vært tristere enn det som kan regnes for å være vanlig, og jeg har fått en rekke depresjonsdiagnoser, men selv ikke i gode perioder, friske perioder, har denne sorgen jeg skrev om i tredje klasse sluppet taket i meg – og det har heller ikke Gud. Han har vært hos meg, selv om ikke jeg alltid har vært hos ham, som Augustin skriver. Og slik har jeg kunnet oppleve det Tim Keller beskriver som "joy in suffering" – glede midt i lidelsen, takknemlighet midt i lidelsen. Og kanskje også velsignelse av lidelsen, for det er mang en gave jeg kan spore tilbake til min sykdom, og den største av disse gavene er at sykdommen styrte meg unna fallgruben i å gjøre lykke til livets mål. Ikke at ikke jeg også ønsker å ha det godt, men når forgjengelige følelser gjøres til livets mål, går en glipp av livets kompleksitet og nettopp også muligheten for dyp glede midt i (den uunngåelige) lidelsen.

God søndag!