Bibelen - en moralsk guide?

Det er nærmest kun blitt et spørsmål om når. I en mengde debatter her på VD dukker påstanden programmessig opp ett eller annet sted underveis i tråden: Uten Gud og hans objektive moral, kan ingen hevde at det er moralsk galt å rane, voldta, drepe eller begå andre mer eller mindre uhyrlige handlinger. Man kan sagtens få både grøssninger på ryggen og ståpels i nakken av mindre, for hva skjer i det øyeblikk et slikt sinn mister troen på at det allestedsnærværende åndelige politihelikopteret virkelig finnes?

Imidlertid er det nok liten grunn til å engste seg, i det minste når det gjelder de aller fleste kristne og dersom en tar i betraktning hvordan disse rent faktisk forholder seg til det de i mer generelle vendinger omtaler som Guds ufeilbarlige ord, «innåndet» i Hans storverk Bibelen. Det finnes riktignok unntak, som for eksempel Magnar Tanem og hans «Norges Kristne»-parti; folk som tar Bibelen mer eller mindre bokstavelig og ikke går av veien for å ville innføre de reneste barbariske tilstander i Norge. Dette innlegget er imidlertid ikke skrevet med dem i tankene.

Representerer Bibelen kristne menneskers moralske fundament?

Men som sagt, kristne liker ofte å påstå nettopp dette, at ateister ikke reelt sett kan ha moral, fordi de mangler noe å knytte den til, noe som de kan bruke som guide til et moralsk liv. Selv hevder kristne at Guds ord, slik de fremkommer Bibelen, utgjør denne guiden. Dette er imidlertid en påstand som er like banal som den er svært enkel å avvise som feilaktig.

For hvis det var slik de påstår, at Gud er den øverste og eneste mulige eksisterende moralske autoritet, og Bibelen hans formulerte manifest for et moralsk liv, så ville det vel naturlig måtte følge at dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den? Slik er det definitivt ikke; de aller fleste kristne - og altså absolutt alle såkalt moderate kristne -bedriver en utstrakt redigering og så kalt "cherry picking"; deplukker ut de gode partiene av Den Hellige Skriften og forkaster det regelrett avskyelige som også finnes der, partier de derfor naturlig nok heller ikke liker.

For å si det litt vulgært og enkelt: Hvis de ønsket å leve i et samfunn der kvinner blir steinet for utroskap og folk blir utsatt for de forferdeligste overgrep for de mest trivielle ting, slik Bibelen, og dermed Gud, rent faktisk gir pålegg om, så kunne de for eksempel bare flytte til Iran. Satt på spissen.

Så hva er så kilden til denne klare prioriteringen mellom ulike tekster? Hva er det som reelt sett er kristnes moralske guide? Bibelen? Nei, den kan det jo ikke være. Det kan ikke være Bibelen, i og med at den krever å bli akseptert som helhet; det finnes intet i Bibelen som sier noe som helst om at noe kan forkastes, og hva dette eventuelt skulle være finnes det ingen brukerveiledning til, og dessuten, hvis noe av dette grusomme som Bibelen er proppfull av, ikke skulle aksepteres på lik linje med de gode partiene, så ville det vel aldri vært der i utgangspunktet, eller hva? Vi snakker da tross alt om den Allvitende, Allmektige og Evig Sanne Gud her?

Ergo må det være noe annet enn Gud og Bibelen som i siste instans er kristnes egentlige moralske guide, noe som setter dem i stand til å redigere Bibelen slik at den passer bedre med egne oppfatninger av det å være et moralsk menneske. Det er åpenbart noe som gjør at mennesker gjenkjenner og forkaster menneskeofring, nedslaktninger og det rene barbari - forhold Det Gamle Testamentet flyter over med - som umoral.

Ta som eksempel en av Bibelens virkelige kjendiser, Abrahams nevø Lot, som på et tidspunkt tilbyr den analsex-fikserte mobben i Sodoma begge sine døtre, og som litt senere - etter at Gud hadde gjort hans kone til en saltstøtte fordi hun ikke kunne styre sin nysgjerrighet, og bare

måtte

se hvordan Skaperen utslettet hele byen med ild og svovel - selv har sex med dem begge to; hvor ofte hører man den historien sitert i norske kirker, eller overhodet? Og Jesu´ mange henvisninger til Helvete og hvem som skal dit, eller for den del hans støtte til slaveri, er åpenbart også forhold ved Bibelen som de kristne ikke ser som særlig sympatisk og derfor heller ikke snakker særlig høyt eller ofte om.

Abrahams nevø Lot hygger seg med sine døtre etter at hans kone har blitt til salt... 

Så dette "noe" de benytter for å gjøre slike vurderinger kan selvsagt ikke befinne seg i den samme teksten som pålegger folk å opptre på en slik primitiv måte. Det er tydeligvis bokstavelig talt sider i og ved disse tekstene som river og sliter i kristne menneskers moralske preferanser, deres instinktive reflekser. Og da sier det seg selv at disse instinktive refleksene ikke kan være forankret i kilden til de samme tekstene. De må ha sitt opphav annetsteds hen. Det kan altså hverken være Gud eller Bibelen som er autoriteten her, det må være noe annet, det er noe annet, noe som er høyst reelt og mye mer høytstående: Det er det enkelte menneske med sin samvittighet. En samvittighet som brutalt kolliderer med, og står i dyp kontrast til, mengder av disse gamle primitive skriftene, og som derfor sørger for at tekstene fratas den legitimitet de likevel påstås å ha når de omtales i generelle vendinger.

Dette er innlysende og enkelt: Kristne velger det gode og forkaster det onde i sine egne skrifter og det er ikke Bibelen eller Gud som er deres guide i dette, tvert imot gjør de det ofte stikk i strid med hva Bibelen, den boken som jo nettopp er skriften, sier om samme sak. Ergo er det hvert enkelt menneske som selv utgjør den moralske autoriteten, en guide som tar utgangspunkt i hva vi i det daglige omtaler som samvittighet.

Mennesker, i det minste de aller fleste, er i stand til å skille mellom godt og ondt, og folks forhold til Bibelen er faktisk et bedre og klarere bevis for det enn mye annet. Det finnes derfor ikke en skygge av tvil i dette: Bibelen er ikke kristnes moralske guide; folks evne til etisk refleksjon, eller hva som utgjør deres “forankringspunkt for moral” om man vil, ligger følgelig ikke i Himmelen. Det ligger i hjernen.

Og godt er det; så kan Magnar Tanem & Co. holde på med sitt.