Opplysningstidens verdier er universelle

Det synes for tiden å herske stor forvirring om ytringsfrihetens grenser og menneskerettighetenes moralske grunnlag rent generelt. Talende i så måte er stipendiat i retorikk Trygve Svenssons essay i Klassekampen 10. oktober. Med utgangspunkt i Ludvig Holberg berører han spørsmål knyttet til naturrett og opplysningsfilosofi, for så å ta for seg forholdet mellom toleranse og ytringsfrihet. Alle disse begrepene er intimt forbundet, og det er på sin plass å avklare hvilket innbyrdes forhold de står i – spesielt fordi Svenssons tekst svikter på sentrale punkter.

Som Holbergs moralfilosofi tydelig viser, sto naturrettstenkningen sterkt i opplysningstiden. Svensson gjengir Den Store Danskes artikkel om naturrett: "den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social innstilling". Denne "definisjonen" sier ikke leseren mye. Det dreier seg da også om en løsrevet setning (om Samuel Pufendorfs naturrettsteori som var en viktig inspirasjonskilde for Holberg), fra en ellers god leksikonartikkel. Spørsmålet som Svensson på ingen måte besvarer, er: Hva er egentlig naturrett?

Teorien om "naturrett" postulerer eksistensen av en "lov" som er "naturlig" – ikke-skapt og tidløs. Denne "loven" er opphav til visse allmenngyldige prinsipper for rett og galt som er mer moralsk forpliktende enn tidsbetingede, menneskeskapte rettsbestemmelser. Naturrettsteorien har dype røtter i vestlig kultur, helt tilbake til gresk-romersk oldtid - spesielt  stoikernes lære om moralens kilde i selve "verdensfornuften". I tidligmoderne tid, på 1600- og 1700-tallet, står såkalt rasjonalistisk naturrett sterkt. Denne typen tenkning impliserer at mennesket gjennom sin fornuft kan få innsikt i visse universelle rettsprinsipper som samfunnet bør reguleres etter. Denne naturrettstenkningen kombinerer på tilsynelatende paradoksalt vis elementer fra to ulike etiske tenkemåter, nemlig det man kan kalle "førmoderne" objektivisme og "moderne" subjektivisme.

Med ”objektivisme” mener jeg tanken om at det finnes en objektivt eksisterende moralsk orden, som liksom resten av verden eksisterer uavhengig av menneskets erkjennelse av den. Menneskets fornuft kan fatte den moralske orden som selvstendig ”objekt”, en del av den ytre virkelighet, og derved avdekke objektivt gyldige verdier eller handlingsnormer. Med ”subjektivisme” sikter jeg derimot til tanken om at hvert menneske som erkjennende og handlende ”subjekt” er bærer av visse subjektive verdier eller rent personlige verdipreferanser som ligger til grunn for den enkeltes handlemåte.

I tidligmoderne naturrettsteori gjennomgår begrepet moral både en "objektivering" og en "subjektivering". Det dreier seg på den ene side om allmenngyldige verdier, forankret i en objektiv virkelighet, og på den annen side om individspesifikke verdier, fundert i menneskets subjektivitet eller individualitet. Det finnes altså en objektiv moral, men denne spiller kun en overordnet rolle for enkeltmenneskets handlemåte ved å legge til rette for ulike individuelle verdivalg. I alle situasjoner hvor et moralsk valg ikke på noe vis skader andre, må hvert menneske selv få foreta sine vurderinger ut fra sine individuelle verdipreferanser – og alle slike vurderinger har samme naturrettslige legitimitet. Et godt eksempel er det store spørsmålet om hva som er det gode liv: Her bør hver enkelt stå fritt til å stake ut sin egen unike kurs. Alt i alt varierer den subjektive moralen fra person til person og blir således noe helt omskiftelig, i motsetning til de uforanderlige objektive rettsprinsippene som muliggjør individets mange subjektive valg.

"Objektivismen" stammer fra den klassisk greske filosofis oppfatning av menneskets fornuft  som en del av den rasjonelle verdensorden som er basis for den universelle moral. "Subjektivismen" vokser på sin side frem med den moderne individualismen, særlig fra renessansen av, som betoner enkeltmenneskets unike egenart og særpregede "indre liv" som er grunnlaget for en rent individuell moral. Syntesen av forestillingene om en ytre, objektiv virkelighet og en indre, subjektiv verden muliggjør følgelig det rasjonelt funderte og utpreget tolerante idealet om individets moralske autonomi. Den enkeltes selvbestemmelse skal kun begrenses av hensyn til andres grunnleggende frihet.

Et av de beste eksemplene på den naturrettslige forening av allmenngyldig og individspesifikk moral er den amerikanske uavhengighetserklæring. Her artikuleres den utpreget liberale naturrettsdoktrine som er så karakteristisk for opplysningstiden: Det eksisterer visse grunnleggende, "naturlige" rettigheter som sikrer hvert menneskes mulighet til å leve slik det selv ønsker. Det overordnede samfunnsideal er enkeltmenneskets frihet, og de naturlige rettighetene kan defineres som nødvendige betingelser for individets frie livsutfoldelse.

Etter opplysningstiden kommer naturrettsteorien under angrep fra flere hold. Likevel er det viktig å huske at de grunnleggende individrettighetene som kommer til uttrykk i de amerikanske og franske revolusjonsdokumentene sent på 1700-tallet, får stor betydning på 1800-tallet for både liberalismens utvikling og den gradvise frigjøring av undertrykte samfunnsgrupper. Etter annen verdenskrig, i kjølvannet av nazismens massive sivilisasjonssammenbrudd, får naturretten en kortvarig renessanse, noe som sterkt bidrar til at individrettighetene institusjonaliseres som universelle menneskerettigheter slik vi kjenner dem i dag. Det er således riktig som Svensson påpeker, at ”Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også for Nürnberg-domstolen.” Selv mener jeg at menneskerettighetene representerer allmenngyldige verdier som er fundert i naturrettens fundamentale prinsipp om hvert menneskes rett til fri livsutfoldelse.

Ytringsfriheter en sentral menneskerettighet og en nødvendig forutsetning for flere andre rettigheter. Som Svensson forsåvidt riktig påpeker, ”Ytringsfrihet er uten tvil et av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden”. Han fortsetter: ”Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. Like viktig er hva vi kaller toleranse.” Overraskende nok gir retorikkstipendiaten inntrykk av det er et motsetningsforhold mellom toleranse og ytringsfrihet. Han synes ikke å forstå hva opplysningsidealet om toleranse faktisk innebærer. Toleranse er nemlig en viktig forutsetning for ytringsfrihet. I dagens samfunnsklima, hvor ”krenkelser” av religiøse følelser ofte fremstilles som utslag av ”intoleranse”, er det viktig å rydde av veien den forvrengte oppfatningen av toleransebegrepet som har bredt om seg og som Svensson her gir uttrykk for.

Toleranse kan defineres som evnen til å holde ut eller leve med at andre opptrer på en måte man selv misliker, kanskje finner direkte forkastelig. Hvert menneske må få leve som vil, så lenge det ikke hindrer andre mennesker i å utfolde seg like fritt. Det å utvise toleranse vil altså si å anerkjenne at andre har de samme grunnleggende rettigheter som en selv. La oss ta ytringsfrihetsom eksempel. Ytringsfrihet kan defineres som menneskets rett til å uttrykke alle meninger, i form av tanker eller følelser, såfremt dette ikke skader andre, det vil si ikke innskrenker deres grunnleggende rettigheter. Retten til å fremsette enhver ytring som ikke begrenser andres fundamentale frihet, må aksepteres. Dette er idealet om toleranse. Det jeg har argumentert for, kan oppsummeres slik: Liksom andre menneskerettigheter er ytringsfrihet basert på naturrettens allmenngyldige verdier, og enhver naturrettskompatibel bruk av ytringsfriheten, eller annen form for livsutfoldelse, bør tolereres.

Svensson gir også et skjevt bilde av opplysningsfilosofien som han hevder foretar en moralsk sondring mellom kritikk av ens eget samfunn og kritikk av et fremmed samfunn. Han godtar vestlig kristendomskritikk, eksemplifisert ved Arnulf Øverland og Finn Graff, fordi denne typen kritikk rammer kulturen  kritikerne selv er en del av. "Det er en del av den liberale tradisjon i Europa å kritisere det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om", skriver Svensson. Dette er historisk misvisende. Opplysningstidens naturrettstenkning er universalistisk: De liberale rettsprinsippene er allmenngyldige og gjelder dermed også i ikke-vestlige samfunn og kulturer. Derfor er kritikk av andre samfunn enn man selv lever i, helt legitimt.

Når Svensson et par avsnitt senere tar til orde for å forsvare ytringer av typen Salman Rushdies ”Sataniske vers”, er han selvmotsigende. Et forsvar for Rushdie forutsetter en kritikk av Khomeinis fatwa som i realiteten er en kritikk av en fremmed type samfunn og kultur. Det er i det hele tatt meningsløst å frata seg selv og sine medborgere retten til moralsk å vurdere en fremmed kultur. At visse typer helt legitime ytringer skal være tabuisert, som vestlig islamkritikk, er ødeleggende for det liberale samfunn.

Svensson synes faktisk å akseptere visse former for vestlig islamkritikk, som profetkarikaturene. Det han derimot tar tydelig avstand fra, er en ytring som filmen ”Innocence of Muslims” som ifølge ham ”ikke har annen hensikt enn å fornærme og provosere”. Av prinsipp bør man avstå fra å tillegge andre mennesker bestemte motiver. Hvordan vet Svensson at filmen kun er ment som en provokasjon? Kunne det ikke tenkes at den kristne kopteren (som forøvrig må sies å ha ”intimt kjennskap” til et islamdominert samfunn, nemlig Egypt!) som står bak filmen, har hatt en annen intensjon med den? Uansett er dette irrelevant for filmens moralske status som ytring. Ingen grunnleggende rettigheter settes på spill av denne bruken av ytringsfrihet – noe som synes å ha gått såvel den amerikanske president og utenriksminister som Svensson hus forbi.

Svensson sammenligner filmen med de antisemittiske ytringene i det nazistiske ukemagasinet ”Der Stürmer”, uten at jeg helt ser relevansen i en slik analogi. Han bør imidlertid vite at slike karikaturer sannsynligvis ikke ville bli tillatt i dagens Norge, siden de fremstår som rasistiske og dermed bryter med straffelovens paragraf 135 a (”rasismeparagrafen”) – en paragraf som riktignok i et naturrettsperspektiv mangler moralsk legitimitet. Det er naturlig nok psykologisk krevende å vurdere helt uhildet jødekarikaturene i ”Der Stürmer”, siden de er tett forbundet med naziregimet og dets groteske overgrep. Likevel må man i liberalitetens navn forsøke å tenke strengt prinsipielt, og da er det vanskelig å se at ikke ytringsfriheten også må innbefatte slike karikaturer. Slike ytringer, som mange i dag vil kalle ”hatefulle” liksom ”Innocence of Muslims”, er isolert sett ikke skadelige, siden de ikke krenker noen menneskerettighet.

Deretter ønsker Svensson tydeligvis å forsikre oss om sin liberale innstilling: ”Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden.” Her er det mye å ta tak i. Først vil jeg påpeke at det her slås inn åpne, for ikke å si demonterte, dører. Selvfølgelig må enhver ytring kunne møtes med en meningssterk motytring - dette er en del av ytringsfrihetens natur.

Dernest vil jeg spørre: Kan ikke all kunst tenkes å være ”krenkende”, med tanke på at menneskenes følelsesreaksjoner er forskjellige? Det å føle seg krenket, er noe rent subjektivt og derfor ingen tungtveiende innvending mot andres bruk av ytringsfriheten. Hva som oppfattes som ”dumt” og ”ustrategisk”, er også helt subjektivt, kun uttrykk for personlige verdipreferanser.

Det er heller ikke slik at helt legitime ytringer, av typen alt nevnt, på noe vis gjør skam på den liberale opplysningsarven. Det Svensson her synes å fordømme, er i praksis en fullt naturrettskompatibel bruk av ytringsfriheten, som ikke representerer noen form for intoleranse. Han burde snarere gå til felts mot den virkelige intoleransen i vår tid, eksempelvis den senere tids islamistiske voldsbruken som respons på dypest sett helt harmløse ytringer som ovennevnte film.

Svensson har åpenbart misforstått vesentlige sider av opplysningstidens moralfilosofi – naturrettstenkningens universalisme, den liberale sondringen mellom subjektive og objektive verdier, og den intime forbindelsen mellom toleranse og ytringsfrihet. I dagens verden er det viktigere enn på lenge å stå opp for klassisk toleranse og ytringsfrihet, grunnverdier med naturrettslig basis. Selve liberaliteten er under press fra fremvoksende politisk-religiøs, til dels voldelig fanatisme. Det frie samfunn forankret i opplysningstidens verdier trenger et utvetydig og kraftfullt forsvar – altså noe helt annet enn Trygve Svensson tilbyr.