Silje Pettersen Holand

51

Be still, and know...

Jeg gjør meg noen refleksjoner nå på starten av en ny uke, som jeg ønsker å dele med alle som er villige til å lytte. Eivor Oftestad skriver på Verdidebatt om "Troen i vår tid".

Publisert: 15. okt 2012

Troen som et tilbud om selvhjelp har jeg erfart. Og jeg ble skuffet.. For selv var jeg ikke sterk nok til å "tro nok", og "kjempe mot åndsmakter og krefter". Og jeg tapte kampen. Men nå begynner jeg å innse at kanskje nettopp det var meningen hele tiden. I flere år kjempet jeg med "nebb og klør", med "troens skjold", for å vinne en kamp jeg nå tror jeg var ment å skulle tape. Det var nemlig der visdommen lå, - det jeg skulle vokse på. At jeg ikke kunne vinne den kampen. Jeg måtte overgi meg. Ved å dø, står vi opp til det evige liv.. Ved å akseptere tornen vi har blitt gitt, vil vi klare å leve med smerten. Og oppleve glede. På en og samme tid.

Så utrolig motsatt av hva jeg først trodde. Gud er smart.. Bare de som blir ydmyket, og lar seg ydmyke, finner skatter skjult i mørke. Ja, for det er i mørket skattene er. Ikke i lyset. Det er ikke gull alt som glimrer. Gjett om livet har lært meg det! Først så jeg utover, og skyldte på alt og alle, - bare ikke meg selv. Typisk oss mennesker, oss syndere, å skylde på de(n) andre. Som Adam gjorde mot Eva i hagen. Men nå ser jeg at også det var en illusjon jeg fullt og fast trodde var sann (med stor S). Egoet har en helt egen evne til å være svært så overbevisende. Det kom til et punkt hvor jeg fikk øynene åpnet. Og så at mørket ikke var rundt meg, men meg. Skammen kunne lett fått innpass i en slik erkjennelse, men ikke når man blir minnet om nåden. Jeg visste at Gud forstod. Han hadde sett at jeg var blind. Og Gud ble så mye større for meg..

I flere år pleide jeg å be Gud om å ta kontroll over dagen, over helgen, over hendelser som skulle skje i nærmeste framtid. Gang på gang ble jeg skuffet. Kvelden ble kanskje ikke så god som jeg hadde håpet på. Jeg begynte å innse betydningen og konsekvensene av menneskers frie vilje. Også min egen. Nå ber jeg ikke lenger om at Gud skal gripe inn, og gjøre framtiden best mulig. Jeg takker Gud før kvelden jeg skal ut med venner, før helgen på reise osv.. Takker, for at uansett hva som skjer, godt og vondt, så vil Han være tilstede. Før kjente jeg på bitterhet over dette. Hva hjelper det om Gud er tilstede, når Han ikke griper inn? Men jeg forstår nå at hvis Gud hadde grepet inn hver gang jeg ropte om hjelp, så ville jeg forblitt et barn. Og veksten med sine frukter ville uteblitt. Og fruktene var så utrolig annerledes enn jeg hadde sett for meg da jeg startet "reisen" min. Da ville jeg ikke sett verdien i dem. Nå er de større enn alt. 

Jeg går ikke i noen menighet lenger. Jeg har prøvd, gang på gang. Men jeg finner ikke Gud der.. Jeg finner Han i mennesker. Og svært ofte er de å finne utenfor menighetens vegger. Hvor livet har fått slippe til. Hvor mennesker har kjempet, - og tapt. Der kan Gud slippe til.. På en måte vi aldri ville forventet. 

Troen min nå handler om, mer enn noe annet, - om å ha tillit. Hver dag møter jeg situasjoner jeg ikke kan kontrollere. Og midt i alt har jeg drømmer, lengsler og håp. Jeg har sluppet kontrollen, og gitt den til den eneste som noen gang virkelig har hatt, og har, kontroll. Hver dag er en ny mulighet til å øve meg i dette. Å stole på Gud, og gi kontrollen til Han. Igjen og igjen. Noen dager er det vanskeligere enn andre. Slik styrkes troen. Slik vokser jeg. Men på en totalt annen måte enn "et tilbud til selvhjelp". Jeg tar Gud med inn i Livet. Istedenfor å flykte fra det. Jeg omfavner livet, helheten, og lar Skaperen puste liv i meg. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

De fleste kristne...

Publisert rundt 7 år siden
Silje Pettersen Holand. Gå til den siterte teksten.

Jeg går ikke i noen menighet lenger. Jeg har prøvd, gang på gang. Men jeg finner ikke Gud der.. Jeg finner Han i mennesker. Og svært ofte er de å finne utenfor menighetens vegger. Hvor livet har fått slippe til. Hvor mennesker har kjempet, - og tapt. Der kan Gud slippe til.. På en måte vi aldri ville forventet.

går ikke lenger i noen lokal menighet, og det er ikke uten grunn, dessverre.

Jeg hadde det slik jeg også, men istedet for å sitte hjemme, så startet jeg en husgruppe, og siden en menighet.  Selv om vi ikke er mange, så har det vært nøkkelen for meg, og så har jeg nettet da, slik som du også har muligheten til.

Men som jeg har sagt mange ganger tidligere, for å tro på Jesus, så må vi alle ha en omvendelse. Vi må bestemme oss for å følge Ham, og stole på at alt Jesus gjorde på korset og i sin  oppstandelse, holder for deg og meg. Som min bibellærer sa en gang: "Hva skal vi gjøre for å bli frest?" Svar: "Minst mulig, fordi Jesus har gjort alt ferdig for oss."

1:Da er det omvendelsen, (som er en bestemmelse,) som er det første vi må gjøre.(Vi må snakke til Jesus!)

2 Dernest KOMMER troen av forkynnelsen.

3:Så er det dåp i vann.

4:Dåp i Den Hellige Ånd.

5: Og så begynner LIVET!

Forøvrig så setter jeg stor pris på stykkene dine, Holand, de leser jeg bestandig!

www.evangeliekirken-arendal.no   

Kommentar #2

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Hei Silje

 

 

Takker for ditt ærlige og oppriktige budskap som bærer preg av en lengsel og et håp i ditt liv. Guds veier er uransakelige. Sannelig sannelig er den ikke det:) Det å miste seg selv er selv kjernen til overgivelsen til Gud, å stole på Ham når det er motstand stole på Han når verden raser i mot deg. Du føler deg alene ingen krefter du har, man sloss og sloss med sine egen kraft og man kommer ingen vei. Mange kjenner seg igjen i ditt bilde Silje. Mange går ikke i en menighet lengere, for mange får ikke det felleskap og den mat som man forventer. Man leter gjerne selv etter det brødet som gir liv til hjerte og sjelen. Jeg selv har stått i den kampen, man må bare gi opp for man har ingen ting å gi selv, i meg selv makter jeg ingen ting men i Ham makter jeg alt, en stor forskjell dette silje. Det å være takknemelig i de små ting. Det gjør takknemeligheten større i store ting. Mange lar seg lede av sine følelser og det bringer ikke godt nytt i hjerte det bringer heller sorg og fortvilelse. Gud forandret mitt liv jeg fikk en ny start på livet, og vokser i den tro og tjeneste, selv om denne tjenesten ikke alltid er grei å stå i der man får stadig negative kommentarer og blir stemplet som ond og fordømmende. men jeg takker Gud når jeg stå inne i stormen, og ber for de menneskene som taler negativt. Det er det beste ved det hele be for de som er negative, det er en sann velsignelse Silje, man vokser i livet, du er enno ung og har mange fine sider, erkjennelsene er viktig et ransakene hjerte er viktig, å leve nær sannheten i dag er vanskelig for veldig mange. men det kommer snart en tid der man må STÅ støtt på muren i sannhet. Jeg ønsker deg og ditt hjerte all velsignelse i ditt liv i din svakhet silje er nådens kraft stor. for erkjenner man sine svakheter så forstår man Nådens kraft, OG DEN VIL HJELPE DEG TIL Å FORSTÅ HVOR AHENIGE MAN ER AV NÅDEN.

 

Guds fred silje

 

mvh

Rune

Kommentar #3

Geir Rune Larsen

2 innlegg  3811 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Silje Pettersen Holand. Gå til den siterte teksten.

Jeg går ikke i noen menighet lenger. Jeg har prøvd, gang på gang. Men jeg finner ikke Gud der.. Jeg finner Han i mennesker. Og svært ofte er de å finne utenfor menighetens vegger.

De er faringer du har gjort Silje er det mange oppriktige som har erfart, og jeg tror at dette er helt nødvendig for at vi skal kunne bli ydmyke nok til å høre Guds stemme.

Når selv Jesus som var syndfri måtte lide for å lære lydighet, så trenger vi det mye mer..

hebr. 5.7 Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide.

Skulle vi oppdras annerledes enn Jesus, Gud faders enbårne sønn?

Nei, vi må om vi skal tro det skriften sier oppdras slik han ble oppdratt, for om vi ikke oppdras slik så er vi uekte barn sier skriften..

hebr.12.5 Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter,  mist ikke motet når han refser.  6  For den Herren elsker, viser han til rette,   og han straffer hver sønn han tar seg av.  7 Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke viser til rette!  8 Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. 

Som du også sier Silje man finner ikke Gud innenfor menighetens vegger, Gud bor ikke lenger i fysiske bygg, han bor i mennesket , dette er hans tempel inntil basunen lyder..

Hold ut silje...det er de som holder ut til enden som mottar seiersprisen..det er disse som har ett håp hvor troen kan strekke seg mot, og som har en himmel i vente..

Kommentar #4

Anne Jensen

36 innlegg  4891 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Silje Pettersen Holand. Gå til den siterte teksten.

Også min egen. Nå ber jeg ikke lenger om at Gud skal gripe inn, og gjøre framtiden best mulig. Jeg

Dette innlegget var godt å lese! Det finnes visst flere av oss som ikke har troen på at "Gud løser alt" :-)

Jeg tenker at en slik forkynnelse lett kan være med på å "kvele" troen, fremfor å "bygge den opp", fordi det skjer ikke som man tror, uansett hvor mye man "proklamerer", "kriger" eller "står i mot".

 Og det er kanskje ikke meningen heller, at Gud skal gripe inn, men at vi heller skal bruke de ressursene (eller "talentene") vi har og gjøre det beste ut av dette livet, både for oss selv og "vår neste".

 

Kommentar #5

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Vår vandring med troen gjennom livet

Publisert rundt 7 år siden

Vi, som har vært på vd en stund, har lest dine åpenhjertige innlegg og gjort våre refleksjoner.  Slik jeg leser dette dagens innlegg - eller gjerne - vandringsrapport - så registerer jeg at det er fritt for mange av de negative følelser og utbrudd mot medkristne som har fulgt med tidligere.

Bare det gledet meg og gjorde at jeg tenkte ... gjennombrudd - at du har kommet ut av tunnelen og blitt moden .... og som du skriver i siste avsnittet ... "troen min" ... du er blitt trygg og uavhengig.

Dette med menighet er en utfordring jeg tror tusener av ... modne kristne.... sliter med i vårt langstrakte land.

Vi er mange som har prøvd ... rimelig helhjertet ... og har gjort våre erfaringer.  En erfaring vi kan slite med er opplevelsen av at mennesker er mennesker - og at - Gud er Gud.  I møte med andre mennesker ... møter min tro ... andres tro... og - som vi ser på vd... så er det ikke mange blåkopier av "min" og "din" tro.  Det å tåle hverandres forskjellighet i en sone der fellesskap søkes som fellesnevner er en utfordring, men- Gud er større.

Noen ganger har jeg levd meg inn i situasjonen til de første kristne og tenkt tanken på hvor vanskelig eller hvor enkelt det hadde vært å bidra med å legge alt en eide av bolig og jordisk gods i fellespotten og siden hente ut - nærmest fra fellesskapet - det en var i behov for seg selv.  Utfordrende, ja... umulig, nei... befriende, ja ... men, så var det ... at folk er folk... igjen da.

Jeg tror at vi lever i en tid da Gud vil samle sine mer uavhengig av hva vi selv tenker og mener - noe vi har på innsida vil dra oss sammen - og noen av de skiller vi tidligere har satt mellom oss som tror - vil rase.  Skal det skje, så må kjærligheten råde - mer enn annet - og Silje - jeg leser innlegget ditt dithen at du er på rett vei på din vandring i troen gjennom livet....

Kommentar #6

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Tusen takk for gode tilbakemeldinger :) Jeg synes det er godt å kjenne på at alt det vonde og vanskelige, tross alt, har gitt vekst. Jeg er ikke den samme personen jeg var da jeg begynte på denne "reisen" for 8 år siden. Og det handler ikke bare om at jeg har blitt eldre. Mange forblir den samme, til tross for at tiden går.. St. Gregory av Nyssa sa at synd oppstår når vi nekter å vokse som mennesker. Jeg tror det er veldig sant. Vi må tørre å se våre feil og svakheter i øynene, akseptere at de er der, og våge å gå en ny retning. Det krever mot å la seg ydmyke på den måten. Man må tørre å kjenne på en slags skam, men det er en skam som er sunn og nødvendig, og som ikke trenger å vare lenge. Bare lenge nok. 

Det kan ta lang tid før man kommer til den selverkjennelsen. Uker, måneder, år, ja, for noen et helt liv. Egoet vårt vil ikke vise seg for det det er, - et falskt jeg, bare en skygge av vår virkelige identitet. Så tiden går mens vi lever i fornektelse, og kommer opp med alle verdens gode grunner for hvorfor vi tenker, føler og handler som vi gjør. 

Spennende greier altså... :) Livet!

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1292 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1270 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
29 dager siden / 1148 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 847 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 810 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere