Elin Ørjasæter

26

Sorg over spontanabort - føleri?

Bloggeren Susanne Kaluza har skrevet om sorgen etter en spontanabort. Men hverken hun eller leserne hennes stiller spørsmålstegn ved provoserte aborter. Er et liv bare et liv når det passer oss?

Publisert: 11. okt 2012

Susanne Kaluzas blogginlegg heter Den hemmelige sorgen. Hun forteller om da hun mistet et foster som var litt mer enn to måneder, og at hun faktisk så barnet, som falt ut. Og hun illustrerer med bilder av et slikt lite foster, som viser at det er et lite barn.

Ikke ulikt dukkene til Børre Knudsen, altså. Men konteksten er altså en annen. Dette er barn det er lov å sørge over, i motsetning til sorgen hos de mødrene som stoppet fosterlivet ved eget valg.

Kaluza har, i skrivende stund, flere hundre "likes" på Facebook og hele 46 kommentarer på bloggen. Det underlige er at ikke en eneste av kommentarene, trolig fra unge kvinner, stiller spørsmålstegn ved dagens abortpraksis.

Jeg tar ikke stilling til om abort er drap eller ei. Mitt eneste poeng er at et foster ikke kan defineres som liv når det passer oss selv. Enten er det et liv, uavhengig av om moren ønsker det, eller så er det ikke et liv, og da er det heller ikke noe å sørge over hvis graviditeten ender i abort.

Rent bortsett fra at man kan være lei seg fordi ens egne babyplaner gikk i vasken.

Moderne mennesker vil ha i pose og sekk. Det ene året tar vi en provosert abort fordi det ikke passer å få barn, akkurat nå. Fire-fem år etter blir en spontanabort, for et foster i samme ukealder, gjenstand for en stor og ektefølt sorg. Vi fortrenger sorgen når vi selv utfører aborten, og fremkaller den når vi selv ser fram til fødselen.

Er det da barnet vi sørger over, eller at våre egne forventninger ikke ble oppfylt? Er Kaluzas sorg bare oppkonstuert føleri, fordi hun liker å føle?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det snarere er slik at kvinner fortrenger sorgen over det barnet de mister, når de selv tar valget. Og den konklusjonen er egentlig den tristeste.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Elin Ørjasæter. Gå til den siterte teksten.

Dette er barn det er lov å sørge over, i motsetning til sorgen hos de mødrene som stoppet fosterlivet ved eget valg.

Nå har jeg lest Susanne Kaluzas blogg i sin helhet. Hun skriver at en kvinne som spontanaborterer nettopp IKKE får lov å sørge offentlig. Det er tabu. Hun skriver ”Ved et dødsfall kan du forvente blomster og omtanke. Kollegaene dine tar ekstra hensyn. Ingen synes det er rart om du fortsatt er trist etter en måned. Du har bilder av den avdøde, og venner og kjente som kan hjelpe deg å minnes. Etter en spontanabort skal du bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.”

Inspirert av dronning Sonja som forteller at hun har hatt 2 spontanaborter, gir Kaluza gir også en historisk oversikt over temaet. Jeg blir flau og sint, Elin Ørjasæter at du misbruker hennes anliggende til å fremme din egen agenda. 

 

Et sitat til fra bloggen:

”Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do.

Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Likevel er dette noe vi sjelden hører om. Kvinner oppfordres til å la være å fortelle om graviditet før etter tredje måned, når sjansen for spontanabort avtar. Resultatet er at hun, hvis det går galt, sitter igjen med en sorg over noe som få visste om.”

Kommentar #52

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

HÆ? Det må da være noen merkelige miljøer om der er noen som finner en spontanabort tabubelagt eller skammelig. Sånn har det aldri vært i de kretser jeg har levd i. 

Slikt ble det ofte snakket om der mine ører var. Fra jeg var lita jentunge.

Kommentar #53

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Hyggelig å se en kvinne kommentere her!

Publisert nesten 8 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Skammen og tabuene, ja.

Det var, dengangen man innførte fri abort, viktig å få kvinnen til å slippe denne ekstra belastningen. Husker også hvordan Ingun Yssen strevde med dette da hun var aktiv:

"Du skal ikke ha dårlig samvittighet!".   Nå er det sorgen kvinnene ikke skal ha.

Jeg tror vi kvinner ikke snakker om, eller ønsker å erkjenne, de fysiske kreftene som settes igang i kroppen ved graviditeten. Alle de livsbevarende og livsbyggende funksjoner som overstyrer oss fra alle hormoner og kroppssafter, og som har et overordnet mål: det fullbårne barnet.

Når dette avbrytes, er vi ikke "herrer i eget hus" før disse kropps"kreftene" er trukket helt tilbake.

Vår opplevelse av skyld og skam er ikke bare knyttet til omverdenens syn på oss, men er dypt forsterket og forankret i våre livsbevarende kroppskrefter.

Man kan snakke rent fornuftsmessig, gi forstandige begrunnelser, eller bearbeide klokt de åndelige spørsmål, men man kan ikke tøyle kroppens safter.

Kvinnene opplever at de gråter, sørger, får depresjoner, men det legges den ekstra byrde på dem at de ikke skal : føle skyld, skam eller sorg!

Hvem kan i de første mnd. etter aborten skille mellom dette og kroppens hormonsignaler?

Hvem opplyses om hvordan de virker? Og hvem lege undersøker kvinnen etterpå med henblikk på når alle hormoner og kroppsvesker er helt normale.

Hvor er populariseringen av den forskningen vi trenger for å forstå våre egne fysiske reaksjoner, så vi kan godta hverandres naturlige gråt!

Det er faktisk ikke skammelig å gråte, eller å skamme seg, eller å sørge....når man har "krysset klinge" med sin egen kropp!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere