Den ytre og den indre frihet

Marcus Aurel (121-180) ble meget uvillig keiser av Romeriket.  Han ønsket ikke å bli keiser.  Han uttalte om grunnen til at han var så nedslått da han ble pålagt å flytte over i palasset, var de onder  som nødvendigvis fulgte med den keiserlige makt.

"Vi vil bli fri i vårt indre; vi vil oppnå herredømme over oss selv.  Hva består så denne friheten i?  Og hvor er denne friheten fra?  Spurte han seg selv om.

Ordet frihet fremkaller nok hos de fleste mennesker umiddelbart forestillingen om en eller annen form for uavhengighet, ubundenhet eller uhemmhet - først og fremst da det gjelder bevegelser og handlinger.  Fritt er det mennesket som kan gjøre hva det vil, som uhemmet av ytre omstendigheter kan utfolde seg og tilfredstille sine ønsker og behov.  La oss kalle denne frihet for den ytre frihet.

Men Mark Aurel mener vi må gjøre oss fri i vårt indre.  Det dreier seg ikke om en ytre frihet.

For å oppnå den indre frihet, kreves det ikke minst innsikt og vilje; innsikt i målet, hva denne frihetsskjenkende karakter består i; vilje til utrettelig å danne denne karakter i seg.

Den indre frihet er åpenbart ikke en frihet som består i å kunne tilfredsstillelse alle sine lyster; i såfall ville rikets enehersker være friest av alle.

Det er en sterk motsetning mellom oppfatningen av hva ytre og indre frihet er, og Mark Aurels frihetsbegrep om at selv om han var rikets enehersker ikke var den frieste av alle.

I Brødrene Karamasov har Dostjevskij satt disse to frihetsidealer opp mot hverandre - den ytre og den indre frihet - opp mot hverandre i følgende ord som han legger munken Sosima i munnen:

"Verden har i særlig i det siste, erklært frihetens herredømme.  Men hva ser vi i denne friheten deres?  Intet annet enn slaveri og selvutslettelse.  For verden sier:  du har behov.  Tilfredstill dem, for du har samme behov som de rikeste og mektigste.  Øk dine behov.  Dette er den nye lære.  I dette ser de friheten.  Men, fortsetter Sosima, jeg sier dere at veien til friheten går bare gjennom lydighet, faste og bønn."

I motsetning til den frihet som består i å tilfredsstille sine behov, og som derfor er avhengig av gunstige og ytre omstendigheter, kan Mark Aurelse indre frihet bare oppnås gjennom lydighet, faste og bønn.

Den må vinnes - vi blir ikke født inn i den.  Den må erverves - den kan ikke arves.

Den friheten som vinnes på denne måten, er ikke et resultat i menneskets omgivelser.  Friheten finnes inne i oss.  Denne friheten er altså avhengig av en forvandling eller utvikling i mennesket.