Eivor Andersen Oftestad

38

Å tro i vår tid

Det er enkelt at troen på Gud blir et tilbud til selvhjelp, som så mye annet der ute på markedet. Men å la seg forme av troen og hengi seg til Gud er en livslang forpliktelse. Kanskje finnes den lengselen og gleden i oss alle.

Publisert: 8. okt 2012

Hva er egentlig tro? Svaret på dette spørsmålet er ikke gitt uten videre. Selv søkte jeg bort fra en kristendomsform hvor fastholdelsen av en bekjennelse og et budskap var det sentrale. Jeg søkte et sted hvor troen kunne leves, hvor menneskenes mål var å forvandles av Gud.
Jeg erfarer at dette på ingen måte skjer automatisk, men at det bør være en daglig kamp. Og for min egen del er jeg langt fra målet. Men jeg vet hvor målet er. I denne sammenhengen er troen er en gave – et guddommelig liv som kan vokse og forme et menneske.

Tidens utfordringer. Hvis vi ser på historien, så endrer forståelsen av tro seg i ulike tider og sammenhenger. Og slik må det nødvendigvis være. Hva tro er, har sammenheng med hva tidens utfordringer består i.

Da den protestantiske forestillingen om «troen alene» ble utformet, var det som svar på en spesiell utfordring i senmiddelalderen. Menneskene var redde for døden, redde for at de ikke hadde nok gode gjerninger, og at de ikke hadde gjort nok bot. Denne situasjonen besvarte reformatorene med at det var tilstrekkelig med troen alene. Man ble frelst, ikke ved menneskelig fortjeneste, men med Jesu fortjeneste alene. Denne fikk man del i ved å tro. I møte med døden var det derfor bekjennelse av denne troen som gjaldt. Beskrivelsene av dødsleier fra denne tiden viser hvordan det kunne foregå. Her fastholdt den døende bekjennelsen av troen med klare ord eller med et fast håndtrykk om talemålet er svunnet hen.

Frelse ved tro. En forestilling om «troen alene» ble meislet ut i reformasjonshundreåret og har preget den protestantiske kultur siden 1500-tallet. Den betyr frelse ved tro, ikke ved gjerning - og er slik sett en motstemme til en katolsk forståelse av et samvirke mellom tro og gjerning - mellom Guds virke og menneskets vilje.
Samtidig ser vi allerede i den tidlige protestantismen at denne forestillingen endrer seg i ulike sammenhenger. Senere i reformasjonsårhundret, når lutherdommen var blitt et trossamfunn, og denne trosforestillingen var institusjonalisert, var det tvilen på om man har nok og riktig tro som kom snikende på dødsleiet. Den rette tro kunne bli et krav på samme måte som tilstrekkelig gjerning kunne bli det tidligere.

Lengsel. Akkurat som på reformasjonstiden, så svarer våre forestillinger om troen i dag på utfordringer i vår egen tid. Biskop Anders Arborelius av Stockholm sa det slik da han ble intervjuet i forbindelse med Troens år, som om få dager innledes i hele den katolske verden: «Det er ikke arkeologi vi bedriver, vi ser fremover ved å løfte frem det som er svaret på tidens utfordringer, på usikkerheten, ustabiliteten – på det som mennesket dypest sett lengter etter».

Så hva lengter vi etter? I vår tid utfordres vi ikke på samme måte av redselen for og konfrontasjonen med døden som i tidlig protestantisk kultur. I mange sammenhenger er det derimot troen som en måte å mestre eller tolke livet på som gjelder. Troen blir nærmest redusert til et av de utallige tilbud til coaching og livssyn som finnes der ute på markedet. Men er det egentlig det vi lengter etter? Nok et tilbud? Jeg tror ikke det. I vår tid er de fleste av oss utpregede individualister. Vi får utallige uforpliktende tilbud og søker å virkeliggjøre oss selv uten å greie å knytte dype og varige relasjoner, verken til mennesker eller Gud.
Å la seg forme av troen som en evig gave og livsvarig forpliktelse virker knapt ønskelig og langt mindre mulig. Men kanskje er lengselen og gleden der likevel, på dypet.

Overgav seg selv. Forrige helg fikk jeg være med på ordinasjonen av en ny prest i bispedømmet vårt. Som en del av det vanlige ritualet når en prest vigsles, eller når en nonne eller munk avgir løfter, la han seg flat på gulvet, med armene utstrakt og ansiktet ned mens han overga seg selv og resten av sitt liv til Gud. For meg ble han et tydelig tegn på tro i vår tid.

I en tid som vår er mennesker som søker å hengi seg fullt og helt til Gud, de sterkeste vitner om troen. For mange av oss betyr det ikke minst nonner, munker og prester som uten forbehold har viet sitt liv til Gud. For meg er det trosstyrkende å komme til Lunden kloster og være sammen med søstrene i tilbedelse av noe som for meg er helt usynlig, og som jeg knapt rekker å tenke på i en ellers hektisk hverdag.
Jeg sier ikke at alle må leve som dem, men at de er tydelige og viktige tegn. Med sine liv hjelper de oss andre å se veien. De viser at det er mulig å ikke å bli innkrøket i seg selv, at det tvert imot er mulig å åpne seg for det usynlige og guddommelige livet som er sådd i oss. De viser at man vokser ved å gi avkall, ja, at det er mulig å la seg lede av Gud og la seg forme.

Å slippe Gud til. For det er dette troen dreier seg om. Å slippe Gud til, og la seg forme av Gud. Troen er ikke et objekt man bare snakker om, fastholder eller synger om. Den er en relasjon man kan velge å hengi seg til eller ikke.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN REFLEKSJONER I VÅRT LAND 5. OKTOBER 2012

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Dag Øivind Vincent Østereng

36 innlegg  70 kommentarer

Våre medkristne

Publisert rundt 8 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.

Å la seg forme av troen som en evig gave og livsvarig forpliktelse virker knapt ønskelig og langt mindre mulig

Her tror jeg du treffer spikeren på hodet når du sier: "Å la seg forme av troen som en evig gave og livsvarig forpliktelse virker knapt ønskelig ...". Slik oppfatter jeg også mentaliteten i vår tid, dessverre. En mentalitet som preger oss alle, særlig vår generasjon, også praktiserende kristne. Individualisme, materialisme er kanskje de fremste kjennetegnene og hindringene for det hengivne gudslivet du etterlyser. Men når du føyer til "... og langt mindre mulig ..." vet jeg ikke om jeg følger deg.

Du viser selv til muligheten som ligger i et vigslet liv som ordenslivet i kloster og prestetjenesten, og du viser til dette som tegn på hellig og hengivent trosliv. Jeg følger deg også i dette. Men da er det jo mulig, både å se og erfare et slikt liv. Vi trenger disse forbildene og tegnene i vår tid. Vi kan takke Gud for dem!

Men jeg synes ikke det er nødvendig i vår norske kontekst å henvise kun til ordenslivet og mennesker som på en særskilt måte har gitt sine liv til Gud gjennom hellige løfter. Jeg har sett, og ser ennå iblant dette hengivne gudslivet som nettopp har latt seg "forme av troen som en evig gave og forpliktelse" hos medkristne, særlig av den eldre garde. De inspirerer de også.

Du skriver: "... det er dette troen dreier seg om. Å slippe Gud til, og la seg forme av Gud. Troen er ikke et objekt man bare snakker om, fastholder eller synger om. Den er en relasjon man kan velge å hengi seg til eller ikke." Nettopp! Jeg blir stadig berørt når jeg møter denne hengivenheten hos mennesker, enten de nå har avgitt hellige løfter, arbeider i Den norske kirke (hvor jeg også har møtt mange av disse), eller hos misjonsfolk som lever og tjener Herren med seg og alt de har.

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

" Pensjonistene tar arven med seg i graven"

Publisert rundt 8 år siden

Overskriften stod i en lokalavis forrige uke. Hva har dette med din artikkel å gjøre?

Jeg tenker at holdningene til livet og døden er endret. Før var det ukristelig og synd å samle skatter på jorden, som man ikke fikk med seg i graven uansett.

Nå er det fullt mulig, og ønskelig blant mange individualister.

De vil oppleve verden, men verden inne i mennesket er borte.

Alt det ytre fenger oss, alt på den andre siden av gjerdet. I et av verdens rikeste land påstår pensjonistene at de skal reise. De låner opp huset sitt og forlater hjemmet.

Er det virkelig alt som er igjen av livet når man blir "gammel".

Mafian utnytter italienere til å skaffe oss tomater. Spanjolene sulter og vi handler opp hjemmene deres.

For meg er tro kunnskap om Gud og Jesus som gir livet mening, praktisk og åndelig.

At noen kan protestere på en liten bønn i skolene, sier litt om vår tids nød. Hvis ikke troen kan være en del av hverdagslivet, blir vi en fattigere nasjon på sikt.

Hvorfor er det slik at banken skal stille garantier for å dekke nykkene våre som ikke er genuine behov ?

Samfunnet må holdes i gang... 

 

Kommentar #3

Maria Elizabeth Fongen

7 innlegg  30 kommentarer

Huskirkens troende fellesskap

Publisert rundt 8 år siden

Tusen takk, Eivor, for en fin og innsiktsfull artikkel! Du skriver at mennesker som velger å vie hele sitt liv til Gud - prester, munker og nonner - er tydelige og viktige tegn på tro for oss andre. Det er de!

Om du tillater, får jeg lyst til å tilføye at vi også finner sterke tegn på tro i Huskirken, i de mange familier der Gud har en plass - der Han blir tilbedt og bedt til, der Hans ord blir forkynt og får virke i hvert familiemedlems sjel, også når det er som mest hektisk. "Gud er i grytene", skrev den hellige Therèse av Lisieux. Som foreldre opplever vi ofte at hverdagen tar helt overhånd, spagaten mellom hjem og arbeid blir smertefull og vi føler oss konstant utilstrekkelige. Likevel kan vi være sikre på at der familier daglig gir ti minutter til Gud, der voksne og barn omgås i gjenkjennelse av Kristus i hverandre, og tidvis får noen minutters ro til å undre seg over Guds vesen, så gjør Gud sakte, men sikkert disse familiene til lysende trostegn folk vil søke til for å lære Kristus å kjenne, finne retning, hente trøst.

Familielivet har ikke den samme orden og regelmessighet som preger et klostersamfunn. Til gjengjeld har den rom for den spontane lovprisning, betraktning, takksigelse og forkynnelse - der mauren som kryper på skoleveien til minsten blir en katalysator for undring over Guds skaperverk, der de mange gjensidige konfrontasjoner og korrekser søsken gir hverandre kan lede til sterke øyeblikk i forsoningens og gavmildhetens tegn, der sykdom og vanskeligheter åpner for intens forbønn og medfølelse, der foreldrenes konstante ansvar for barna blir et sterkt symbol på Guds uopphørlige omsorg for menneskeheten, og der nattaklemmene og aftenbønnens uttrykte tillit til Guds forsyn gir den indre fred vi trenger for å sove godt.

Huskirken, liten, sårbar, men tillitsfull, er et trosfellesskap som gir håp, og som jeg er overbevist om vil få stadig større betydning for å opprettholde den levende relasjonen til Gud i et gjennomsekularisert samfunn.

Varme hilsener og alt godt!

 

Kommentar #4

Sondre Danielsen

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere