Verdidebatt

Psykiske lidelser og tro.

Å se med Kristi blikk. Hvordan ser vi på den lidende og hvordan vi ser på oss selv er to sider av samme mynt. Du skal elske din neste, han er som deg selv: Et menneske underveis.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi ser oss selv, ikke bare gjennom Guds bilde av oss – om vi da gjør det i det hele tatt – men også gjennom vår gitte samfunnsmåte å definere livskvalitet, helse, vellykkethet, materialisme og livsgoder på. Slik ser vi også på vår neste.

Psykiske lidelser og sjelelige utfordringer relatert til tro er et nesten urørt tema fra kirkelig hold. I hvert fall virker det slik i den nære hverdagen for den det gjelder. I seg selv er det å være utsatt for slike utfordringer stigmatiserende og dermed medfører omgivelsenes usikkerhet og uvitenhet i tilbaketrekking og taushet. Noe som igjen fører til ytterligere stigma og lidelser for den som er rammet. Den første lekse den psykisk lidende må lære seg å leve med er den verste: Omgivelsenes uvitenhet. Det er vel ingen som er så lett å ramme og utsette for ufine hersketeknikker som den som er rammet av nettopp slike vanskelige lidelser? Både av samfunnet som av maktpersoner i helsevesenet?

At flere i kirken fremfor å bemøte egne tilkortkommenheter og uvitenhet heller velger å opptre på måter som øker lidelsene er ille nok. Men den aktive tilbaketrekkingen og usynliggjøringen forsterker altså lidelsene for den lidende desto mer. Det finnes vel neppe noe tyngre enn det å føle seg tilsidesatt, usynliggjort, umyndiggjort og det å være til overs? Den som har følt grunnvoldenes sammenbrudd, at grunnen har forsvunnet under seg, den som har opplevet seg redusert til en diagnose og tingligjort vet noe om det. Sperret inne i seg selv, med blikk kun for egne tanker og tankers produkter, blir tilværelsen for noen nødvendigvis som konsekvens nærmest uutholdelig. Ensomhetens, usynliggjøringens desperasjon fører til at selvopptatthetens og desperasjones glefsende ulver står lenket fast hos den angjeldende.

Uvitenheten i kirkelige miljøer rundt slike utfordringer har dessverre ikke sjeldent altså ført til forverrede lidelser. To reaksjonsformer som er like voldsomme oppstår ikke sjeldent fra kirkelig hold: Enten håpløs tilbaketrekking... eller hjelpeløs teologisering av den lidendes liv, hvor selv Jobs venner blir smågutter i forhold til den skade som kan oppstå gjennom slike bjørnetjenester. Flere har fått høre at de er besatt av onde ånder, at de har uoppgjort skyld, har for liten tro, etc. Voldsomme byrder legges m.a.o. ytterligere på den som trenger et øre og tilstedeværelse.

Hvordan skal den som via oss andre har mistet troen på livet, sine omgivelser og seg selv kunne tro på Guds kjærlighet? "Menigheten er Kristi legeme", hører også den psykisk lidende i den forkynnelse de orker å høre på. Men de opplever seg dessverre noen ganger som amputerte ledd, syke deler som ikke hører til.

Og hva gjelder oss andre "normale" og tilpassede: Det er vel ikke sjeldent slik at det er den enkeltes indre skyggeland som er årsaken til at man verken hører eller ser? At det kjærlighetsfulle gehør Kristus har lagt i vårt hjerte nok en gang dempes, og lar den lidende fortsatt ligge i grøften, at man som presten og levitten går forbi? Så slipper vi den vanskelige utfordringen en gang til. Lettere da å hjelpe den fysisk syke og invalide.

Min utfordring går til alle troende, ikke minst til ansatte i kirkene; teologer, diakoner og legfolket: Våg å møt deg selv, strekk ut en hånd og se også dette mennesket. Og ikke minst: Ta utfordringen med å bemøte også dette medmenneskets nødrop med en troverdig og sann teologi.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt