Dag Øivind Vincent Østereng

34

Ekteskapet i Bibelen

Her på Verdidebatt dreier mange debatter seg om samliv, ekteskap, skilsmisse etc. I dette innlegget fokuserer jeg på hva Bibelen sier om saken.

Publisert: 5. okt 2012  /  2503 visninger.

Innledning

Ekteskapet i Bibelen er et omfattende og mangfoldig tema. Særlig fordi vi i Bibelen selv møter flere ulike ekteskapsskikker basert på ulikt normgrunnlag for inngåelse, men også oppløsning av ekteskap. Kulturgrunnlaget og normgrunnlaget for ekteskapspraksis er skiftende gjennom Bibelen, og dette gjenspeiler seg på en usminket måte i Bibelen selv. Dersom vi tilnærmer oss dette tema ut fra en ren deskriptiv metode, slik at vi avleser Bibelens budskap om ekteskapet basert på bibelfortellingenes usminkede innhold, da ville vi opplagt komme til å slite alvorlig med å finne et normativt feste for en bibelsk lære om ekteskapet. Vi vil fort og med all tydelighet oppdage at det er et permanent problem knyttet til ekteskapets normative karakter på den ene side, og livet slik det faktisk utfolder seg på den annen side. Bibelen selv fremviser et mangfold som ikke gir oss noe entydig bilde, og lar heller ikke de bibelske personlighetene framstå som entydige forbilder på dette området. I flere tilfeller tvert om. Jeg vil komme grundig tilbake til dette, men for kort å konkretisere hva jeg sikter til vil jeg innledningsvis peke på noen av de mest åpenbare bibelske personlighetene som Abraham, Jakob og David som sammen med en lang rekke andre personligheter i GT kommer til kort i forhold til den helbibelske ekteskapsnormen. Ikke minst dersom vi må hevde monogamiet som en bibelsk norm, men også når det gjelder grensedragningen i forhold til hor. Vi ser også at mosebøkene sin lovgivning, den sosiale jussen, som springer ut av det sjette budet (”du skal ikke drive hor”), blir kraftig revidert i Skriften selv. Budet (som bud) blir aldri revidert, men den jussen som springer ut av budet blir revidert i Skriften selv. Ikke minst i NT der Jesus på den ene side strammer inn 5 Mos. 24 sin liberale ekteskapsjus i forhold til skilsmisse, samtidig som han på den annen side retter kritikk mot den juridiske straffeutmålingen knyttet til hor (jfr. 3 Mos 20), som etter gammeltestamentlig jus var forbundet med dødsstraff. Jesus strammer på den ene side inn den grunnleggende ekteskapsforståelsen, mens han på den andre side endrer synet på måten samfunnet skal reagere mot ekteskapsbrudd på (jfr. Joh 8,7).

Ekteskapet i Bibelen er derfor i utgangspunktet et mangfoldig og flertydig tema fra perm til perm, både når det gjelder liv så vel som lære. Dette mangfoldet er et perspektiv som Bibelen selv aldri forsøker å tilsløre, men tvert om åpenbarer som menneskelige og sosiale livsvilkår og utfordringer. Derfor vil det være en forfeilet måte å tilnærme seg dette tema ut fra en ren deskriptiv metode, dersom vi er ute etter å forstå ekteskapets normative karakter i Bibelen. Og det er dette som er mitt sikte i dette innlegget her på Verdidebatt, nemlig å forsøke å legge ut hva som definerer og konstituerer et ekteskap ut fra Bibelen og grunngi en helbibelsk forståelse av ekteskapet.

Dette at vi prøver å finne et slikt fokus er ikke desto mindre viktig, fordi det lett påviselige bibelske mangfoldet ofte blir misbrukt i den teologiske og samfunnsmessige debatten. Bibelens egen flertydighet blir brukt til å slå bena bort under en bibelsk norm som sådan. Man henviser gjerne da til polygamiet og det vi vil oppfatte som grotesk lovgivning i GT om ulik seksuell praksis. Dette blir så brukt som argument i ekteskapsdebatten som diskvalifiserende for bruk av Skriften overhodet. Når for eksempel dødsstraffen for et homoseksuelt samleie blir uttrykt i 3 Mos. 20,13, da står det som kjent i en kontekst der også heterofil utroskap, og samleie med en menstruerende kvinne rammes av den samme dommen. Og med bakgrunn i slike bibelske kjensgjerninger er det derfor fristende å falle tilbake på en hermeneutikk, en fortolkning som ser bort fra hele komplekset, og benytte en deskriptiv metode for å slå det normative i hjel. Fristelsen er svært stor til å la enhver ny tid få legge sin egen norm for reguleringen av samliv, ekteskapsdefinisjon og slik innholdsbestemme hva som kan betegnes som ekteskap, når vi i Bibelen selv – i hvert fall et godt stykke på vei – finner et slikt mangfold. Den utfordringen dette representerer må vi forsøke å forholde oss til.

For å drøfte dette må vi bevege oss noe inn i den bibelske begrepsverden, og jeg vil komme til å gjennomgå noen få sentrale og viktig begreper som kan hjelpe oss til å forstå det overordnede og samlede budskapet i Bibelen om denne saken.

Ekteskap

Før vi ser på bibelske begreper, kan det være opplysende å se litt kritisk på det norske ordet ekteskap. Ordet ekteskap er nemlig ikke noe gammeltestamentlig eller bibelsk begrep. Vi finner ikke noe ord i Bibelen på hebraisk som direkte kan oversettes med ekteskap. Begrepet er ikke der. Og på gresk har vi dette ordet ”gamos” som vi kjenner igjen fra våre fremmedord monogami, polygami, endogami osv. ”Gamos” sin grunnbetydning har sin ekvivalent i det hebraiske (misjteh)og som først og fremst handler om en fest, en feiring, et gjestebud, og som derfor også blir et ord for bryllup og bryllupsfesten, og igjen kan stå (indirekte) som et ord om resultatet av en bryllupsfest, nemlig et ekteskap. Med andre ord, noe særegent ord for ekteskap finnes heller ikke på gresk, man bruker et ganske vidt og alminnelig ord for fest (bryllup) for å omtale saken.

Det samme fenomenet har vi på fransk der ordet for ekteskap og bryllup er det samme ordet, mariage. Og det engelske ordet for ekteskap er det samme, marriage. Både det engelske og franske ordet har felles rot i det latiske verbet maritio, som betyr omslynge. Og når det brukes om dyr kan oversettes med å parre. Det avtegner et bilde av ekteskapet som en fysisk enhet, av to som omslynger hverandre.

Samme ord for ekteskap og bryllup finner vi også på Italiensk, matrimoni. Ordet betegner begge deler også på Italiensk. Og også dette finner vi igjen i litt arkaisk engelsk, matrimony. Som vel betyr noe slikt som å komme i posisjon til å bli mor, av latin mater. Og det vanligste ordet for ekteskap på latin er matrimonium, som betegner en kvinnes sivile status som gift. Dette ofte i motsetning til en konkubine som var en kvinne man kunne ligge med, av latin concubitus som betyr samleie, og ble brukt om elskerinner og friller, i motsetning til en ekte gift kvinne. En som hadde sivil status i et matrimonium. En institusjon.

Det norske ordet ekteskap består av de to ordene ekte og skap. Ifølge norsk riksmålsordbok stammer dette fra gammelnedertysk echten schop, uten at vi blir så mye klokere av det. Men det er ordet ekte som er grunnordet, og vi forstår dette ordet som synonymt med det som er sant, opprinnelig, ekte, i motsetning til det som er en forvrengning, falskt, uekte. Og ordet skap er en substantivering av ordet ekte, på samme måten som mange andre ord substantiveres, som preste-skap, regn-skap, felles-skap, nabo-skap, lat-skap, tro-skap osv. Slik er ordet ekteskap en substantivert form av det som er opprinnelig, ekte. Ordet ekteskap i seg selv sier derfor ikke alle verden.

Vi finner ikke ordet ekteskap i Bibelen, og i vår omkringliggende språkverden ser vi et ulikt mangfold av begreper om samme sak. Den mest juridiske termen i vår språkkultur er kanskje den tyske termen Ehe, som er det tyske ordet for ekteskap. Det går tilbake til middelhøytysk ewe, og betyr en sed, skikk, tradisjon, en rett. De to ordene som i dag best gjengir det gamle tyske ordet er ordene ”sitte” (sed, skikk) og ”recht” (rett). Ehe på tysk bærer derfor i seg grunnbetydningen, den rette skikk, og vi hører kanskje et ekko om ekteskapet som institusjon når vi i vårt språk taler om ”å få alt i rette skikk.”

Igjen, vi finner ikke en bibelsk term for ekteskap. Så hva er det vi da finner i Bibelen som har relevans for det som kalles ekteskap? Går det an å skrive et innlegg om ekteskapet i Bibelen, når begrepet er så fraværende og utydelig tilstede? Det er det jeg vil bruke resten av plassen til å se på. Derfor er jeg i fortsettelsen ikke på jakt etter en etymologisk ordboksdefinisjon av ekteskapet, da leter vi forgjeves i de bibelske skriftene. Men jeg er mer på jakt etter en semantisk forståelse av det bibelske meningsinnhold som knytter seg til dette skandinaviske ordet ekteskap.

Det bibelske utgangspunktet

Siden Skriften framviser et visst problematisk mangfold i det som har med ekteskap å gjøre, kan det være nyttig av oss først å spørre om det i Skriften finnes noe grunnleggende som står som en varig fellesnevner, og som på den måten åpenbarer seg som normativt. Kan vi finne et slikt normativt utgangspunkt?

Det jeg finner som selve Skriftens kjerne i det vi her taler om, er det teosentriske utgangspunktet for antropologien (læren om mennesket). Og dette teosentriske utgangspunktet for antropologien, og den meningsbærende dialektikken det skaper, får i Skriften en gjennomgående betydning for alle menneskelige forhold, synet på ekteskapet, på samfunnet, på etikken, på ekklesiologien (læren om kirken) og til slutt også på eskatologien. Når vi i Skriften ser at ekteskapet ofte gjenspeiler den tiden tekstene har blitt til i med tanke på ekteskapsetikk og samlivsskikk, så er Skriftens teosentriske utgangspunkt for antropologien en viktig nøkkel til å se Skriftens egen indre polemikk mot avvikende normgrunnlag. Vi ser dette som gradvis tiltakende polemikk i GT, men det blir særlig tydelig i NT og de første kristne sitt møte med hellenistisk hedenskap, der kristen etikk på grunnleggende måte kommer i opposisjon til dette.

Hva mener jeg så med antropologiens teosentriske utgangspunkt? Svaret på det finner vi i fortellingene om skapelsen av mennesket, med en så innholdsmettet pregnans at det aller meste ligger ivaretatt i disse tekstene. Og Jesus selv tar dette utgangspunktet i sin ekteskapsundervisning og sin kritikk av tidligere ekteskapspraksis (jfr. Mark 10; Matt 19). Derfor må vi også begynne her i skapelsestekstene.

Skapelsen av mennesket (adam) begynner med en himmelsk rådslutning der vi hører om en relasjon i Gud. ”La oss gjøre mennesket i vårt bilde (hebr.: tselem), etter vår liknelse (hebr.: demot)” (1Mos 1,26). Dette teosentriske relasjonsperspektivet i den guddommelige rådslutningssamtalen kan vi i første omgang bare registrere uten å tolke. I selve grammatikken ligger det uttrykt en mysteriøs relasjon i Gud. Der Gud taler med seg selv. Videre uttrykker teksten at det som nå skal skapes, det skal gjenspeile Gud, som bilde og som liknelse. Og siden det som skal gjenspeiles uttrykkes i relasjonens pluralis (vårt bilde, vår liknelse), ligger det i sakens natur at det er i sin relasjon at mennesket skal avbilde Gud, likne Gud. Ikke først og fremst som enkeltindivid bærer mennesket gudbilledligheten, men i relasjon.

Så kommer selve skapelsen: ”Og Gud skapte mennesket (adam) i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til zachar (hebr. betyr:hannkjønn) og neqvah (hebr. betyr: hunnkjønn) skapte han dem.” Her brukes ikke de to vanlige ordene for mann (hebr.: ish) og kvinne(hebr.: isah), men to ord som uttrykker det kjønnsspesifikke forskjellen mellom kjønnene, zachar(hannkjønn) og neqvah (hunnkjønn).

Det er dette kjønnsspesifikke ordet som brukes for å avvise homoseksuell praksis i GT når det i står i 3 Mos. 18,22 ”Du skal ikke ligge med en zachar (hannkjønn) slik som en ligger med en kvinne (hebr.: isah).” Og i 3 Mos 20,13 ”Når en mann(hebr.: ish)ligger hos en zachar(hannkjønn), som en ligger hos en kvinne(hebr.: isah),da har de begge gjort en motbydelig gjerning.”

I skapelsesfortellingen uttrykkes derfor kjønnspolariteten som det som bærer gudbilledligheten i seg, og denne gudbilledligheten uttrykkes i relasjonen mellom kjønnene. Dessverre er det et underutviklet perspektiv i det meste av teologisk litteratur dette vesentlige poenget at det er zacharog neqvah som sammen utgjør Guds bilde i mennesket.

At dette teosentriske utgangspunktet også får betydning for forståelsen av ekteskapet skal vi se når vi nå vender oss til den andre teksten i skapelsesfortellingen med direkte relevans for vårt emne. Det er 1Mos 2,24: ”Derfor skal mannen (hebr.: ish) forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru(hebr.: isah), og de skal være ett kjød.”

Denne teksten er interessant med tanke på ekteskapet, fordi den avspeiler en kontekst, der familier eksisterer jamsides. Vi må huske at vi er i skapelsesfortellingen, og de to eneste menneskene vi får høre om er prototypene på menneskeslekten, nemlig Adam og Eva. Men her forutsettes i selve skapelsesteksten en kontekst der familier eksisterer jamsides med far, mor og barn. Og det som skal skje mellom kjønnene er alt i skapelsen uttrykt i form av brudd og nyetablering. En mann skal bryte opp i form av dette å forlate sitt opphav og etablere en ny relasjon til en kvinne, og de to skal utgjøre en fysisk enhet.

Hva er det vi er vitne til i denne teksten? – Vi er vitne til en paktsinngåelse. En offentlig erklæring om at noe nytt skapes gjennom oppbrudd fra fars- og morshuset, og nyetablering i egen familie, som sier at mannen ordrett skal klebeseg til sin kvinne. Denne terminologien med å bryte opp og klebe seg til finner vi i samforståelse med paktstanken flere steder i GT. I forbindelse med Sinaipakten sies det blant annet i 5Mos 10,20: ”Herren din Gud … han skal du holde deg til/klebe deg til.” I Josva 23, 6 og utover formanes Israelsfolket til å holde fast ved pakten Gud ga Moses, og så kommer det i vers 8: ”Men Herren deres Gud skal dere holde fast ved/klebe dere til.” Det er det samme ordet. Vi finner det også i samme mening i 5Mos 11,22. Og hos profeten Jeremia og hos profeten Hosea brukes ordet forlate/bryte i forbindelse med at Israelsfolket veder seg bort fra Guds pakt (jfr. Jer 1,16 og Hos 4,10).

Hva har så dette med et teosentrisk utgangspunkt for antropologien å gjøre? – Svaret på det bør være klart. Overalt hvor Gud handler, med Noah, med Abraham, med Moses, med David, med Israelsfolket, med Kristus, med Kirken, så gjør Gud det i form av pakter. Gud er paktens Gud. Han forholder seg til oss mennesker gjennom pakter. Og relasjonen mellom kvinne og mann skal avspeile paktens Gud, med alt hva det innebærer av løfte, forpliktelse, troskap, kjærlighet, offer, og også varighet. Ekteskapet er på en måte alle pakters mor og skal være et bilde på Gud, slik Gud er i sin relasjon til oss. Derfor formanes det så sterkt om at mannen skal elske sin kone, slik som Kristus har elsket menigheten (jfr. Efes 5,25).

Paktsbegrepet (hebr.: berit) knyttet til ekteskapet er ikke noe ofte forekommende fenomen i GT, og jeg trodde nesten jeg måtte gi opp håpet om å finne begrepene i sammenstilling der saken ekteskap og ordet pakt står sammen. Jeg kom helt til GTs siste bok og nest siste kapittel, før jeg fant det jeg lette etter. Det er hos profeten Malakias 2,14 der det står: ”… hun er din ektefelle og din hustru som du har inngått pakt med.” Det ordet som her er oversatt med ordet ”ektefelle” (hebr.: haveret) er et hapax legomenon (et ord forekommende bare en gang i Bibelen) og det er en vel i overkant tolkende oversettelse å oversette det med ordet ”ektefelle”, for ordet betyr ”en som en deler noe sammen med,” ”en partner,” ”en kompanjong.” Ordet uttrykker en nær forbindelse mellom partene, og egner seg slik sett godt som et ord mellom ektefolk, men ordet sier ingen ting om status på denne relasjonen. Det samme ordet kan brukes om kollegaer, brødre, så vel som om ektefolk. Og det andre ordet her, ”hustru,” er bare en oversettelse av ordet ”kvinne” (hebr.: isah). Nøkkelordet som gjør at oversettelsen blir korrekt er nettopp ordet ”pakt.” Vi kunne oversatt det slik: ”… hun er din partner og kvinne, som du har en pakt med.” Det er pakten som gjør partneren til ektefelle og kvinnen til hustru. Pakten er det essensielle mellom de to, og det forkynner profeten Malakias på dette stedet.

Det gamle testamentet begynner i skapelsesfortellingen med å vitne om paktsinngåelsen mellom mann og kvinne, med mannen som bryter opp og kleber seg til, holder seg til sin kvinne. Og GT slutter med profeten Malakias som den første som setter navn på denne forbindelsen som pakt. Det er et vakkert perspektiv at hele GT er rammet inn av denne grunnforståelsen av forholdet mellom kvinne og mann som pakt.

Og når vi leser gjennom GT på langs ser vi at denne paktsrelasjonen som Herren har satt mellom kvinne og mann, er den samme paktsrelasjonen som Gud selv setter seg i - i forhold til sitt utvalgte folk. Paktsforholdet mellom Gud og Israel er som forholdet mellom mann og kvinne. Og aldri er det vel vakrere uttrykt enn hos profeten Jesaja 54,5: ”For din skaper er din ektemann, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.”

All hor er enten uttrykk for brudd på pakten mellom mann og kvinne, eller brudd på pakten med Gud. Slik brukes ordet hor i Skriften.

Vi reiste spørsmålet om det finnes en norm i Skriften som er uforanderlig uavhengig av de skiftende sosiale omstendighetene som ekteskapet ellers opptrer i, og denne grunnleggende normen har vi nå satt ord på ut fra skapelsesfortellingenes teosentriske perspektiv for antropologien. To ting står nemlig uforanderlig fast. Det ene er kjønnspolariteten mellom zachar (hebr.: hannkjønn) og neqvah (hebr.: hunnkjønn), som sammen utgjør Guds bilde (jfr. 1Mos 1,27). Det andre er paktsforståelsen mellom mann og kvinne, som på denne måten skal avspeile paktens Gud i sin relasjon med trofast kjærlighet (jfr. 1Mos 2,24).

Konklusjonen er derfor foreløpig denne; Ekteskap i Bibelen forutsetter disse to forholdene: 1) mann-kvinne, og 2) pakt. Bare innenfor denne konteksten kan det være tale om ekteskap i Bibelsk mening. Og disse to normene forekommer alltidi Skriften uavhengig av øvrige forskjeller.

Ulike forskjeller i GT omkring ekteskap

Det er særlig to forhold i GT som springer oss i øynene når det gjelder forskjellig normgrunnlag for ekteskapet. Det ene er forholdet mellom monogami og polygami, og det andre er forholdet mellom endogami og eksogami, (dvs å gifte seg innenfor sitt folk, folkegruppe, eller utenfor sitt folk, folkegruppe). Alle disse formene for samliv finner vi godt representert i GT, og det er disse formene for ulikt normgrunnlag som ofte brukes i ekteskapsdebatten for å oppløse kirkens tradisjonelle normer omkring ekteskapet.

Abraham levde i et polygamt forhold med Sara og Hagar. Det var Sara som hadde Hagar som tjenestekvinne, og som ga Hagar til Abraham, og slik oppjusterte Hagar sin status fra tjenestekvinne til medhustru. Da kunne hun føde Abraham rette arvinger. At det var seksuelle forbindelser mellom disse er noe Bibelen ikke legger skjul på (jfr. 1Mos 16). Men ekteskapsstatusen måtte være i orden.

Og det samme gjelder patriarken Jakob. Han hadde konene Rakel og Lea, og tjenestejentene Bilha og Silpa. Han hadde seksuell omgang med alle fire. Det interessante med disse tekstene er at normen for at Jakob skal kunne ligge med Bilha og Silpa, tjenestejentene til Rakel og Lea, er at Bilha og Silpa får oppjustert sin status som medhustruer. De blir også Jakobs koner, Jakobs kvinner. Med andre ord, det var ikke tale om seksuell utnyttelse av slaver, uten at disse fikk del i ekteskapelig status. Det går helt klart fram av 1Mos 30,4 og 30,9. Selv i denne primitive kulturen var det stor grad av verdighet, der seksuell omgang forutsatte ekteskapelig status.

Eksemplene på polygami i GT er mange, men vi skal ikke ta flere i denne omgang. Men vi kan fastslå at vi ikke finner noe forbud mot polygami i den ekteskapsskikken som var på patriarkenes tid. Vi må også huske på at dette var lenge før skriftliggjøringen av den Bibelske kanon hadde begynt. Men vi finner alt i historien om Abraham ett viktig ekteskapskriterium, en norm som siden ble ulikt vektlagt i Israel. Og det er kravet om endogami. Det er kravet om å gifte seg innenfor sin egen folkegruppe. Når Abraham skal finne en kone til Isak må det ikke bli en kanaaneerkvinne, men en av deres eget folk.

I 1Mos 24,3f møter vi dette for første gang. Der står det: ”Så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, at du ikke skal ta en hustru til min sønn blant døtrene til kana'aneerne, som jeg bor iblant. Men til mitt eget land og til min slekt skal du dra og hente en hustru til min sønn Isak.” Det samme gjentas i versene 37 og 38 i samme kapittel.

I forholdet mellom Esau og Jakob ser vi at Esau forderves, fordi han tok seg koner fra andre slekter. Han giftet seg først med to hettit-jenter (1Mos 26,34), senere ble det litt blandet drops i haremet til Esau da han blandet seg med slektslinjen etter Ismael (jfr. 1Mos 28,9). Her har vi nok den egentlige grunnen til at Abrahams-løftet ble ført videre gjennom Jakob og ikke gjennom Esau. Vi må ikke la oss blende for mye av linsesuppen som Jakob solgte til sin sultne bror. Når vi kommer til 1Mos 28 gjentar historien med Isak seg igjen med Jakob, slik historiene om patriarkene ofte gjentar seg. Også Jakob skal til Mesopotamia for å finne seg kone blant sitt eget folk. Og vi kjenner den lange kampen for å nå fram til kjærligheten til Rakel. Poenget nå er at vi kan konstatere normen endogami som ble grunnleggende vektlagt i historien om patriarkene. Polygamiet, flerkoneriet ble derimot ikke problematisert.

Vi skal gå med syvmilssteg og se på en annen viktig teks som også viser til endogamiet som foretrukket norm. For det er blandingsekteskap (eksogami) som blir vektlagt som grunnen til kong Salomo sitt frafall. Ikke polygamiet, det at han hadde tusen koner i sitt harem. I 1Kong 11 leser vi: ”Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk som Herren hadde talt om og sagt til Israels barn: Dere skal ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de for visst til å vende hjertene deres til sine guder. - Disse kvinnene holdt Salomo seg til, og dem elsket han. Han hadde sju hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer. Disse hustruene hans bøyde hans sinn” osv. Det er forbudet mot blandingsekteskap som det her vises til, slik vi finner det i 5Mos 7,3 og 4, og som også blir gjentatt bl.a. i Esras bok 9,14.

Men vi har også motsatte eksempler på at blandingsekteskap har blitt til velsignelse. Det ser vi blant annet i historiene om Josef i Egypt som gifter seg med avgudsprestens datter, Asnat. Vi ser det med Boas som gifter seg med moabitterkvinnen Rut, og historien om dronning Ester som redder sitt folk gjennom sitt blandingsekteskap med perserkongen Ahasverus. Så bildet av denne normen er ikke helt entydig i Skriften, men nettopp flertydig.

Vårt spørsmål blir likevel; forsvarer GT polygamiet? Og svaret på det er at inntil en viss tid forblir polygamiet en uproblematisert samlivsform. Men som jeg hevdet helt innledningsvis, så kan vi ikke skape en Bibelsk ekteskapsetikk ved en ren deskriptiv lesning av Skriften. Polygamiet blir nemlig ingen norm på grunn av praksis, utover det vi kan kalle for sedvanerett. Polygamiet påbys aldri noe sted. Men det polemiseres heller ikke mot det, inntil en viss tid.

Vi må sette polygamiet inn i en kontekst av åpenbaringsøkonomisk karakter. Og det vi ser er at profettiden kommer med relativt sterk kritikk av polygamiet, ut fra en forståelse av monoteismen. Profettiden tar opp i seg et budskap som på en ny måte åpenbarer Guds vilje for ekteskapet. Nettopp budskapet om Herren som Israels ene ektemann, og Israel som Herrens ene brud er utgangspunktet for dette. Dette er budskap vi finner hos Jeremia, Esekiel, Amos, Jesaja og ikke minst hos profeten Hosea som i egen person skal illustrere Israels forhold til Herren. Hosea skulle som kjent gifte seg med en hore og kalle henne for Lo-ishti{, (hebr. og betyr: ikke-min-kone.) (jfr. Hos 2,2).

I Israel ser vi derfor i profettiden en økende kritikk av polygamiet som uttrykk for hedenskap og en dreining mot monogamiet som gjeldende norm. Denne dreiningen har nettopp et teologisk, teosentrisk og monoteistisk utgangspunkt i relasjonen mellom Gud og hans folk.

I denne sammenhengen er det interessant å se på det ordet på hebraisk som i våre oversettelser av og til oversettes med ordet ektemann. På samme måte som det ikke er noe eget ord for ekteskap, er det heller ikke noe eget ord for ektemann. Man kan bruke det vanlige ordet for mann(henr.: ish), eller som vi ser noen ganger ordet (henr.: ba’al);. Den vanligste betydningen av ordet ba’aler herre eller eier, men vi vet også at dette var navnet på den kanaaneiske storm- og fruktbarhetsguden. Vi vet også at Ba’al-dyrkelsen i Israel var den avgudsdyrkelsen som profetene refset, blant annet på grunn av den religiøse prostitusjonen den førte med seg. Ba’al dyrkelsen blir særlig kritisert av profetene Jeremia og Hosea. Poenget med å nevne navnet Ba’alher, handler om den tredoble betydningen den får i ørene på Skriftens folk. Den ene betydningen er avguden og avgudsdyrkelsen i kanaaneisk religion. Den andre er ordet for ektemann. Og det tredje er ordet, der dette brukes om Herren. I monoteistisk og derfor også monogam retning trekker dette ordet når det hos profeten Jeremia i 31,31f: ”Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann (hebr.: ba’al), sier Herren.” Her blir ordet for ektemann stående som et ord i brytningen mellom en polyteistisk avgudsdyrkelse av Ba’al på den ene siden, og en monoteistisk kultus av den jødiske tro på den andre siden. Dette fikk da også betydning for synet på ekteskapets monogame karakter.

Mye mer kunne vært sagt om ekteskapet i GT. Blant annet hvordan dekalogen (de ti bud) setter vern om familielivets grenser mot inngrep utenfra, særlig i det som i katekismens form utgjør niende og tiende budet (jfr. 2Mos 20,17). Eller dette med de forpliktelser en ugift bror har til å gifte seg med sin brors barnløse enke, dersom han selv er ugift (jfr. 5Mos 25). Og vi kunne tatt fram en del andre forhold. Også dette at en ektefelle er en gave, eller som det egentlig står, en nåde/miskunn fra Gud (jfr. Ordspr. 18,22 og 19,4). Eller selve ekteskapets rolle, å bringe barn til verden og ta del i Guds fortsatte skapelse (jfr. 1Mos 1,28). Bare én ting gjenstår å nevne ved utgangen av GT og det er at Moselovens liberale ekteskapsjus i forhold til skilsmisse, slik det kommer til uttrykk i 5Mos 24, der en mann kan skrive skilsmissebrev dersom han ikke lenger finner sin kone til behag. Den ekteskapsforståelsen får allerede i GT noen, og i særdeleshet hos profeten Malakias en kraftig kritikk. I Malakias 2,16 står det: ”Jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud.” Men vi får stanse her med GT og lage en foreløpig konklusjon.

Normen i GT for ekteskapet er lagt i skapelsesfortellingene med kjønnspolariteten og paktsforståelsen. Dernest ser vi en klar fastholdelse av endogami som påbudt hovednorm, med noen lykkelige unntak (Josef, Boas og Ester som eksempel), og at det skjer en normativ dreining bort fra polygame ekteskap i retning av monogamiet i profettiden, i teologisk polemikk mot polyteisme og avgudsdyrkelsen, særlig fruktbarhetsguden Ba’al. Vi ser også en skjerpelse av troskapsforståelsen i forhold til ekteskapets ubrytelighet, hos profeten Malakias. I alt dette ser vi en dreining der et teosentrisk utgangspunkt for antropologien ligger til grunn. Mennesket skal i sin relasjon ligne Gud.

Jesus og ekteskapet

Vi har nå kommet til NT. For en kristen kirke faller alle normene på plass med NT. Og det er Herren Jesus selv som må få det endelige ordet om disse tingene i kirken. Apostoliske formaninger i brevlitteraturen fører ikke noe normativt nytt til, eller trekker noe fra det som blir fastslått av Jesus.

Det er en lang rekke bryllups- og brudemetaforer i evangeliene. Vi ser det i lignelser og i Jesu liv. Blant annet hans første under som ifølge apostelen Johannes knytter seg til et bryllup, og som i kirkens tolkningstradisjon står som et tegn på Kristi nærvær i det kristne ekteskapet. Og denne bryllups- og brudemetaforikken er en videre utdypning av den mystiske relasjonen mellom Gud og hans folk, som vi ser sporene av i GT, i skapelsestekstene og hos profetene. Samtidig som denne bryllups- og brudemetaforikken har et eskatologisk sikte med henblikk på den store festen i Guds fullendte rike, som i Bibelsk terminologi kalles for Lammets bryllup.

Vi skal ikke fordype oss i denne mystikken, men den hører også med til vår forståelse av relasjonen mellom mann og kvinne i ekteskapet her på jorden. Den relasjonen som oppløses ved døden, og som ikke varer inn i himmelen, skal likevel være et bilde på den store relasjonen til Gud vår skaper og frelser. Ekteskapet som hører tiden til, skal være et bilde på de evige ting.

Ser vi bort fra det omfattende mystiske stoffet i evangeliene og ellers i NT omkring bryllupsmetaforen, så står vi tilbake med særlig to synoptiske tekster i Markus 10 og Matteus 5, samt 8 grunnleggende vers om samme sak i Matteus 19. Vi kan si at Jesus klargjør kirkens ekteskapsforståelse med omkring ti vers i Bibelen, fordi de versene vi her nevner overlapper hverandre i innhold og mening. Med ti vers slår Jesus kristen ekteskapsetikk fast, og han gjør det i hovedsak med å peke på GT.

Vi trenger ikke en gang slå opp alle stedene, men holde oss til Matteus 19,5-9: ”Han svarte: Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: ' Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.'  Så er de ikke lenger to; men ett kjød. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi hustruen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?»  Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.   Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.”

Forutsetningen for det Jesus sier her er spørsmålet om skilsmisse, der Jesus polemiserer mot Moses. I tillegg skjerper Jesus litt inn på skapelsesfortellingen ved å bruke et umissforståelig tallord som finnes i Septuaginta, men ikke i den Hebraiske masoretteksten, når han sier at ”… de to skal være ett kjød.” Tallordet to står ikke i den hebraiske grunnteksten, bare tallordet ett. Men ved å sitere Septuaginta, bekrefter Jesus den læreutviklingen som skjedde allerede i GT fram mot monogamiet. Og i Jesu munn er det ikke lenger noen tvil. Ekteskapet er mellom to, én mann og én kvinne. Det er med andre ord utvetydig monogamt.

Jesus siterer jo GT her og har derfor med seg ordene om å forlate … og holde/klebe seg til …, som uttrykk for paktsinngåelsen. Og så føyer han til de genuine ordene som bærer mesterens eget stempel: ”Det som Gud har bundet sammen, skal ikke mennesker skille” (Matt 19,6; Mark 10,9). Her forstår vi at Jesus ikke ser på ekteskapet alene som en sosial, menneskelig anordning av sosialt liv, men som innstiftet av Gud i skapelsen som noe ubrytelig, fordi Gud har føyd mann og kvinne sammen. Gud er vigselsmann. Ingen har noen gang vært så kategorisk som Jesus på dette punktet. Men slik har han gitt kirken den normen som vi kan kalle for den heterofile, monogame, livslange ektepakten. Det er den grunnleggende ekteskapsnormen i NT. Jesus har ikke gitt noen annen norm enn denne. Og gjengifte kommer ikke på tale så lenge ektefellen lever.

NT sitt syn på skilsmisse er prinsipielt knyttet til hva som konstituerer ekteskapet, nemlig pakten og den seksuelle foreningen mellom én mann og én kvinne. Hor, det vil si seksuell utroskap, er derfor i seg selv et reelt ekteskapsbrudd, fordi det krenker den enhet som skal være trofast forenende mellom ektefolk. Hor er i seg selv et paktsbrudd og ekteskapet er krenket i sin intensjon. Derfor tillater Jesus skilsmisse, som bekreftelse av paktsbruddet, for hors skyld. Men han tillater ikke gjengifte om man er kommet i denne situasjonen. De som har kommet i en slik situasjon har en bibelsk rett til å leve alene, adskilt fra sin troløse ektefelle, eller forsones og fornye pakten gjennom boten (jfr 1Kor 7,11).

Paulus er den som i størst grad underviser om ekteskapet. Han er helt på linje med Jesu undervisning om forholdet skilsmisse og ekteskap. Men han går også noe lenger i sin veiledning. Paulus nevner én skilsmissegrunn til som er interessant. Han taler om retten til å skilles der ektefellene ikke deler tro (1Kor12,7-17). Det er en slags variant av endogamiet som sier at det beste er at ektefellene er av samme tro, samme slag. Men her må vi legge nøye merke til hva Paulus skriver. Den kristne parten i ekteskapet gis ingen rett til å ta ut skilsmisse. Det er den vantro parten som innrømmes en rett til å forlate sin kristne ektefelle. Da skal den kristne passivt tillate det.

Legger ikke Paulus her en tilleggsnorm inn som ikke er godkjent av Jesus? Nei, vi behøver ikke se det slik. For Paulus har en Kristus-forankret norm i dette han her skriver. Hovednormen ligger nemlig fast, den kristne skal ikke skille seg, selv om den andre er vantro. Det vil være galt. Tvert om skal den kristne kjempe for å ta vare på også sin vantro ektemann eller kone, fordi dette på en måte også helliger den vantro parten. Det er ufattelig sterke ord om hvilken fordel en vantro har av å være gift med en kristen. Vedkommende helliges. Men – det som møter oss her er der en kristen står overfor en ektefelle som er vantro og vil bryte ektepakten, da bærer den vantro parten ansvaret for bruddet, og den kristne kan ikke klandres for det.

Paulus innfører med denne veiledningen ingen ny norm i kirken, han fastholder normen om at skillsmisse er brudd på Guds vilje. Men han gjør det som kirken alltid må våge i møte med livet, nemlig å anvende normen. Paulus sin apostoliske veiledning på dette feltet er derfor å anses som anvendt og avledet norm ut fra Jesu lære om ekteskapet.

I NT finner vi mange advarsler mot hor og ekteskapsbrudd (jfr. 1Kor 6,15ff og Heb 13,4 m.fl.). Ikke minst vises det til dekalogen (de ti bud) i evangeliene (Mark 10,19 m.fl.) Og det samme ser vi i brevlitteraturen, der hor gjentas stadig i lastekatalogene sammen med andre synder. (jfr. Gal 5,19f m.fl.)

Tekstene som omhandler homoseksuelle forhold føyer seg inn i den samme generelle avvisningen med bakgrunn i det normgrunnlaget vi alt har sett. I forhold til homoseksuelle forhold er det interessant at Paulus i Rom 1,27, 1Kor 6,9 og 1Tim 1,10 der dette er nevnt, at han terminologisk bruker ekvivalente begreper på gresk som svarer til det hebraiske ordparet zachar (hebr.: hannkjønn) og neqvah hebr.: hunnkjønn). Paulus bruker ikke de vanligste ordene for mann (på gresk: anær/andros), og kvinne (på gresk: gynæ/gynaika) når han formaner mot homoseksuell adferd, men han bruker begrepene arsæn (gresk: mannlig/hannkjønn) og thælys(gresk: kvinnlig/hunnkjønn) for å sette forbudet inn i sin skapelsesteologiske kontekst. Dette er påfallende tydelig. Og dersom vi oversetter dette ut fra terminologien vil Rom 1,27 lyde slik: ”På samme vis forlot også de mannlige den naturlige omgang med hunnkjønnet og brant i sitt begjær etter hverandre. Hannkjønn drev skammelig utukt med hannkjønn, …” Poenget er at dette kommer i konflikt med skapelsesnormen, noe Paulus mener alle kan avlese av naturen, og derfor også holder hendinger ansvarlige på dette området ut fra naturretten (jfr. Rom 1,20).

Ekteskapet i NT er langt fra uttømt med det vi har sagt til nå, men jeg må avrunde også dette ved kort å nevne det kristne ekteskapet som et tegn på forholdet mellom Kristus og Kirken (Efes 5,32). Et sakrament, leser vi i den latinske utgaven, Vulgata. Et mysterium leser vi i den greske grunnteksten. Og dette legger et særskilt ansvar på den kristne kirke i å virkeliggjøre og forkynne kjærligheten som skal – ideelt sett – fullbyrdes etter Kristi eget eksempel i ekteskapet. Derfor skal en kristen heller ikke oppgi ekteskapet når det kan være en byrde, men også i korset se kjærligheten i tilgivelsen og fellesskapet omkring byrder i gode og vonde dager.

Avslutning

Det blir stadig hevdet at Bibelen taler inn i en annen kultur og kontekst enn den vi lever i nå, og likedan gjenspeiler andre tider og kulturer som vi ikke så lett kan sammenligne oss med. Dette må få betydning for vår forståelse for, og ikke minst bruken av disse tekstene i vår tid, blir det hevdet. Vi kan si oss delvis enig i et slikt argument, men ikke som en generell diskvalifisering av Bibelen som normgiver for ekteskapet.

Bibelens syn på samlivet mellom mann og kvinne bygger på permanente størrelser, som zachar (hebr.: hannkjønn) og neqvah (hebr.: hunnkjønn)ogpakt (hebr.: berit). Bibelens åpenbaringshusholdning utvikler forståelsen av dette til å være et gjenskinn av relasjonen mellom Gud og hans folk, og gir ekteskapet og menneskets egen etos en teologisk forankring i Gud. Bibelen beveger seg i langsomme skritt bort fra en stilltiende aksept for polygame ekteskap, fram mot monogamiet som det opprinnelige uttrykk for Guds vilje, og Kristus forplikter sin kirke på dette. Samtidig understreker Jesus ekteskapets ubrytelige og livslange karakter. På bakgrunn av denne normen avvises alle andre samlivsformer som brudd på Guds bud og fordømmes i NT som hor.

Ekteskapet ble til i paradis og Jesus legger normen for kirkens lære om ekteskapet på paradisnivå. Er ikke Jesus da utopisk? Selv disiplene til Jesus mente dette var for krevende (jfr. Matt 19,10). Vel, vi kan tenke og føle hva vi vil om det. Jesus har sagt sitt. Han som kaller sitt folk til å bli fornyet etter sin skapers bilde (jfr. Kol 3,10).

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rudi Wara

91 innlegg  3720 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Dag Øivind Vincent Østereng. Gå til den siterte teksten.

NT sitt syn på skilsmisse er prinsipielt knyttet til hva som konstituerer ekteskapet, nemlig pakten og den seksuelle foreningen mellom én mann og én kvinne. Hor, det vil si seksuell utroskap, er derfor i seg selv et reelt ekteskapsbrudd, fordi det krenker den enhet som skal være trofast forenende mellom ektefolk. Hor er i seg selv et paktsbrudd og ekteskapet er krenket i sin intensjon. Derfor tillater Jesus skilsmisse, som bekreftelse av paktsbruddet, for hors skyld. Men han tillater ikke gjengifte om man er kommet i denne situasjonen. De som har kommet i en slik situasjon har en bibelsk rett til å leve alene, adskilt fra sin troløse ektefelle, eller forsones og fornye pakten gjennom boten (jfr 1Kor 7,11).

Det er riktig som Jesus sier i klartekst - Det er synd og skille seg og det er synd og gifte seg på nytt.

da vil jeg stille to spørsmål knyttet til dette.

1.Er det noen steder i bibelen som sier at den ene synden er verre enn den andre?

2.Får en tilgivelse for den synden det er og skille seg? Hvist tilgivelsen er gitt i det å synde - er dapersonen fri stillt.

Kommentar #2

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Litt flisespikkeri Rudi

Publisert over 7 år siden
Rudi Wara. Gå til den siterte teksten.

Det er riktig som Jesus sier i klartekst - Det er synd og skille seg og det er synd og gifte seg på nytt.

Hvis en skiller seg og skulle bli så "uheldig" å bli frelst. Da blir han tilgitt synden men han får da ikke lov til å gifte seg igjen.

Hvis han blir frelst etter han har giftet seg igjen er alt greit. Det er slik det må forståes ut i fra hva du har skrevet.

Hva mener du?

Mvh Petter

Kommentar #3

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Rudi Wara. Gå til den siterte teksten.

2.Får en tilgivelse for den synden det er og skille seg? Hvist tilgivelsen er gitt i det å synde - er dapersonen fri stillt.

Mange ganger bare en som vil skille segog den andre vil ikke. Og om den ene av dem vil gjenforenes med ektefellen slik bibelen anbefaller om de vil gifte seg igjen, og den andfre har funnet seg en ny å giftet seg med. Da har ikke den som ikke skilte seg men ble stående som den som ikke ønsket skillsmisse og samtidig ønsket å bli forenet med ektefellen igjen som toalt uten en perosn som har gjort noe ektekaprsbrudd.(såklart dersom ekteskapet også var skjedd som følge av "så godt som ingen grunn")

I slike tilfeller har ikke den ene av dem gjort noe ekteskapsbrudd. 

Kommentar #4

Rudi Wara

91 innlegg  3720 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Jeg har svart utfyllende på dette om tilgivelse i tråden - Religiøst Galskap.

De religiøse prøvde å sette Jesus fast, vedrørende skilsmissse problematikken. Når Jesus snakket til dem da snakket Han til dem som måtte følge loven i DGT. Han snakket ikke slik til dem som er født på ny.

Grunnen er klar - Alt skal dere få tilgivelse for - det er bare en synd som ikke en får tilgivelse for - det er å spotte DHÅ.

Det står ikke noen plasser i bibelen at du ikke får tilgivelse for å ha giftet deg på nytt etter en skilsmisse, eller tilgivesle for skilsmisse - men derimot står det at det er synd å skille seg og å gifte seg på nytt.

En liten presisering på tilgivelse av synd. Når Herren har tilgitt deg for en synd – så er det som om at du aldri har begått den synden – den er totalt borte fra Herrens øyne. Du er ren fra den synden – dette gjelder for de som er født på ny.

Jegpåstår at det er menneskeskap regel å hevde at du ikke kan få tilgivelse for å gifte deg på nytt.

En som har drept et annet menneske får tilgivelse for det å drepe et anna menneske. Når den som har drept angrer sin synd og ber Herren om tilgivelse - da tilgir Herren.

Herren sier ikke da at personen må gå og gjøre opp for den synden - fordi han aldri kan gjøre opp for den synden det er å drepe et annet menneske.

Når Herren har tilgitt personen for denne synden da er det oppe og avgjort - den er borte fra Herren øyne.

Du får ikke tilgivelse for din synd med å gjøre gjerninger – du får tilgivelse for din synd fordi du har omvendt deg fra synden og bet Herren om tilgivelse.

Påstanden fra noen om at når du gifter deg på nytt - da lever du i hor er riktig når du holder deg under loven i DGT - men det er ikke riktig når du har tatt imot Jesus i ditt hjerte. Altså den nye loven (loven om ånd og liv) - den nye pakten.

Syndens opphavsmann er djevelen - og djevelen vet når menneske har syndet – da har han råderett over den ånden.

Men de som har religiøse nykker – vil hevde at du lever i hor etter at du har fått tilgivelse for den synden det var å gifte seg på nytt. De religiøse vil ha kontroll. En religiøs vil ikke ha direkte tale – men vil dekke seg bak noen vers og prater om disse versene – men mener noe annet. Tanken bak det som blir skrevet er noe annet en kjærlighet og tilgivelse. Jesus kalte dem hyklere. 

Kommentar #5

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

Normen

Publisert over 7 år siden
Først takk til DØØ for en meget grundige gjennomgang av dette tema. Så er det da klart, etter min menig, at normen er god, og Guds plan med mennesket er det beste. Men mennesket har alltid hatt problem normen, som altså er på paradisnivå. Hvem kan med hånden på hjerte si at man lever på det nivået, og da mener jeg på all livets områder?
Kommentar #6

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Ja:)

Publisert over 7 år siden

Gjennomgangen var så  grundig at jeg mistet motivasjonen ca. halveis....

Jeg har ikke skjønt at all den dritten kristne mennesker kan få seg til, både mot andre, sine nærmeste og seg selv skal være av et annet kaliber enn det som kalles fysisk utroskap. Da hadde jammen verden og troen vært enkel dersom det er Guds intensjon.

Vi er feilbarlige mennesker - og Gud husker at vi er "støv"!

Kommentar #7

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

@kersti

Publisert over 7 år siden
Kristne mennesker er stort sett som alle mennesker er. Du finner flotte mennesker i alle religioner, og du finner dritten også. Det gjelder grunnen de gudløse også, vi er skrøpelige og mangler evnen til å se helheten alle sammen.
Kommentar #8

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Hei Rune:)

Publisert over 7 år siden

Siden trådstarter brukte innlegget til å gjøre rede for Bibelens syn på ekteskapet, er det ganske naturlig å ha oppmerksomheten  vendt den veien, altså på oss kristne. På ingen måte har det gått meg hus forbi at det er brodne kar i alle land!

Kommentar #9

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Llitt om ortodoks forståelse av ekteskapet

Publisert over 7 år siden

Som vanlig har Dag Øyvind skrevet et flott og godt innlegg, og god gjennomgang av hvordan det egentlig skal være. Nå lever vi i den falne verden hvor ikke alt er som det skal være, og dette har enkelte ortodokse kirkesamfunn tatt konsekvensen av. Jeg kan selvsagt ikke uttale meg på vegne av alle ortodokse, men som ortodoks vil jeg likevel uttale meg om det som er en vanlig forståelse av ekteskapets sakrament. 

Vi ser på ekteskapet som et sakrament, og som speilbilde på det store bryllup som skal komme da Herren Jesus Kristus, brudgommen som henter sin brud, Kirken. Ekteskapet er innstiftet av Gud og Gud velsigner og handler i ekteskapet og gjør oss til ett. Denne pakt mellom to likeverdige parter kan i utgangspunktet ikke brytes, men på grunn av vår skrøpelige natur og våre hårde hjerter hender det, dessverre ganske vanlig, at pakten brytes av en eller ofte begge parter. Grunnene til dette kan selvsagt være mange og begrunnelsene forskjellige, noe som også har kommet fram i samtaler med enkeltmennesker eller par hvor ekteskapet har gått i oppløsning. Slik er virkeligheten dessverre.

Derfor aksepteres gjengifte med henvisning til hva St. Matteus sier i Evangeliet kapittel 19: 

 7 De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» 8 Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. 9 Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»  

Men vi skiller mellom første ekteskap og eventuelt de to neste både gjennom Liturgien og gjennom forståelsen av gyldigheten av ekteskapet.  Det første ekteskapet er det virkelige og viktigiste. Men siden vi lever i denne ufullkomne verden og har harde hjerter og vi lever i en verden av harde hjerter skal ikke vi nekte mennesker som blir glad i hverandre å gifte seg igjen. For det er bedre å gifte seg igjen enn å leve i lyst og last, det er bedre å være gift å leve sammen i ordnende forhold hvor den svakeste part beskyttes.

Det tillates aldri mer enn tre ekteskapsinngåelser, men det viktigste ekteskapet er det første. Dog ønsker ikke Kirken som sådan å pålegge mennesker noe de ikke makter, derfor tillates gjengifte, selv om det ikke er ønskelig og rett at det første ekteskap skal oppløses. For i en ideell verden skal ikke mennesker oppløse det Gud har sammenføyd.

Kun en liten orientering om hva som er et relativt vanlig syn i den ortodokse tradisjon

Fredrik+ 

Kommentar #10

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Svar til Rudi Wara!

Publisert over 7 år siden
1.Er det noen steder i bibelen som sier at den ene synden er verre enn den andre? 1Kor6,18 Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet; men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. 19 Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til? 20 for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme! Hvordan vil du holde dette opp mot å gifte seg med en skilt kvinne?
Kommentar #11

Rudi Wara

91 innlegg  3720 kommentarer

Svar til kom. #10

Publisert over 7 år siden

Sitat funksjonen virker ikke..

Jeg vil ta det siste først – bor da Gud i deres legeme. Kravet for at Gud skal kunne bo i deg er at du er født på ny – dvs frelst.

Jeg har noen grunnsannheter som jeg går utefra. Det er at menneske er kropp sjel og ånd. Der hvor bibelen snakker om hjerte – da snakker den om din ånd.

Neste grunnsannhet er at vi må bli født på ny for å kunne komme til himmelen – dvs motta Jesus i vårt hjerte. I Esekiel kan vi lese.

Esekiel 36:25.  Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder.

26.  Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort stenhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte.

27.  Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at I følger mine bud og holder mine lover og gjør efter dem.

Neste sannhet er at når Herren har flyttet inn så er det Herren som renser deg fra alle dine urenheter (synd). Så ser vi i Esekiel 36:26 Det er Herren som gir oss et NYTT HJERTE en Ny ånd. Det neste er at det er Han som er i deg som sørger for at du kan holde hans lover og bud. Ikke nok med det – når du trår feil, så kan du be om tilgivelse og får det etter at du er frelst. (Dette er hva frelsen er)

Da er spørsmålet, når Gud gir deg en ny ånd i deg – dvs. Han tar bort den gamle – er ikke du da en ny skapning. Vi kan se Herren sier se jeg gjør alt nytt.  2Ko 5:17 Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!

Hvist denne frelsen skjer etter at du har giftet deg på nytt – er du da ikke en ny skapning. Og har en ny skapning en fortid – nei selvfølgelig ikke – derfor ser han ikke på deg som en gjengift mer – Han ser på deg som en ny skapning – som er ren.

Han har frigjort deg fra syndens opphavsmann. Du er ikke lengre under den loven – loven om synd og død – du er kommet inn i loven om Liv og ånd.

Det er bare de religiøse som kan hevde at en ikke får tilgivelse for synden det er å gifte seg på nytt. Det er bare lovryttere som kan hevde noe slikt. Frelsen snakker om finhet fra tyrannens lenker – syndens opphavsmann. 

Kommentar #12

Geir Rune Larsen

2 innlegg  3811 kommentarer

Takk

Publisert over 7 år siden

For ett meget innformativt innlegg, sjelden kost..

Når det kommer til paktinngåelsen mellom mann og kvinne, så kommer man ikke utenom dette bildet mht til forholdet mellom Jesus og han brud som er de frelste.

Ergo så vil avgudsdyrkelse være som å drive hor mot kristus..og  synd vil være å skitne til denne pakts-enhet.

Derfor finner man stadige advarsler, mellom det å sammenblande rent og urent som bla. Paulus er inne på her..

2,kor.6.18 Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket? 15 Hvordan kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro? 16 Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt.

Den nye pakten som innleggets forfatter utrykker så klart, er av en høyere standard enn den som kom med loven, det ser man uttrykt når jesus i bergpreknen oppgraderer og strammer opp lovens bud for en som har fått en ny ånd og blitt kristi "ektefelle".

På mange måter ser man også dette med eksempelet om  kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, hvor Jesus fremhever tilgivelsen fremfor straffen..altså en annen standard enn den ble uttrykt i loven..

Dette må også ses mot forholdet vi har i kristus, hvor han er nådefull og tilgivende mot den angrende synder, dette igjen rettferdigjør ikke på noen måte retten å synde, for som Jesus sier..gå bort og synd ikke mer.

Der hvor loven la vekt på straffen som den ultimate løsning for synderen, legger den nye ektepakt med kristus vekt på tilgivelsen som den ultimate løsning for synderen.

Men denne tilgivelsen skal på ingen måte misbrukes..

rom.6.1 Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?  2 Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?

Så om en i ly av denne nåde argumenterer for at det er lov å skille seg for så å leve i ett gjengifte forhold, har man da i hele tatt fattet hva det vil være å være gift med kristus?

kan man gifte og skille se med Jesus slik det passer oss fordi vi har nåden??

Like lite kan man gifte og skille seg fra sin ektefelle om en skal forholde seg til Jesu ord. Om man begår synd mot ektefellen er ikke løsningen å skille seg, og finne en ny ektefelle under nådens etterhvert alt for omfangsrike paraply,  men å søke tilgivelse og forsoning gjennom anger og  oppriktighet..

slikt sett støtter man opp Jesu eksempel hvor han fremfor straff gav kvinnen som var grepet i hor tilgivelse..DETTE er kjernen i den nye pakt., som bygger på ånd frefor bokstaven.


Kommentar #13

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Hei igjen Rudi!

Publisert over 7 år siden
Slik du fremlegger det i din kommentar er vel det helt riktig men det er vel bare en del av tråden her? Hva med dem som allerede er troende, født av ånd skiller seg bevist for å gifte seg med en annen som attpåtil er skilt, skal vi da bare annulere Jesu egne formaninger og likeså apostlenes ? Jeg vil ikke det da er jeg heller en paragrafrytter.
Kommentar #14

Rudi Wara

91 innlegg  3720 kommentarer

Kom #13

Publisert over 7 år siden

Det er slik at det er forskjellige modninger i ånden – Vi har babystadiet, så baren stadiet så voksne stadiet i ånden. Jeg snakker her ikke om alder – verken fysisk eller åndelig alder. Jeg snakker om modenheten. Modenheten i din ånd som følge av din lydighet til Herren og ordet.

Derfor stilles det høyere krav til den som er gitt mer – dvs. har fått mye fra Herren. Bilde er enkelt, når du elsker Herren da vil du ikke leve etter det som sansene dine forteller deg, men hva ånden sier. Når du lever detter det ånden sier, da vil du også modernes åndelige, og du vil følge kjærligheten. 

Det er derfor vi ikke kan stille de samme krav til en ny frelst som du kan til en som er moden i ånden. En som har vært frelst i 5 år kan være mye mer moden i ånden enn en som har vært frelst i 30 år. Det er Herren som endrer deg fra innside og ut. 

Derfor når en hevder du ikke får tilgivelse for en som er umoden i ånden – som ikke skjønner og de skiller seg da er det tilgivelse. Det er også tilgivelse for skillsmisse i moden åndelighet – men enn moden i ånden vil handle etter den modenheten som vedkommende har.

Det blir derfor galt å legge byrder på de som er frelst, men som av en eller annen grunn par skilt seg – og si du lever i synd. Fordi du får også i den nye pakten når du er frelst tilgivelse for all synd. 

Du må se hvem som er opphavsmannen til synden – Jesus brøt båndet mellom opphavsmannen til synden og menneske med sitt verk på korset. Så når en synder – da gjør en opphavsmannens vilje – men når du er frelst da vil ikke opphavsmanne ha noe krav på deg – fordi om du synder. Er det slik og forstå at vi da kan synde, nei for hvist vi synder da vil vi sakte men sikker forlate kjærligheten – fordi syndens opphavsmannens vilje er å drepe, lyge og ødelegge. 

Derfor er det visdom med hvordan du veilder en som er nyfødt og en som er moden.

Det er tilgivelse for all synd – fordi Jesus har betalt for all synd på korset.

Kommentar #15

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Svar til # 14!

Publisert over 7 år siden
Må jo bare si jeg er både lei meg og skuffe for du vil jo fremstår som et hederlig sannhetsvitne men dette er jo bare sprøyt, skulle jeg ta feil vil jeg ha det godt begrunnet med tekster ifra NT som støtter under din teori og på en kortfattet måte så alle kan forstå det. Skulle jeg ta feil er ingen skade skjedd, tar du feil sender du mange inn den galne døren.
Kommentar #16

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Gjengifte?

Publisert over 7 år siden

Takk for en fin gjennomgang.

Du begrunner godt de konklusjonene du trekker, men når det gjelder gjengifte forstår jeg ikke helt begrunnelsen. Når Jesus sier:

"Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»

Så kan man ikke, i alle fall ut fra den norske teksten, slutte at en som skiller seg på grunn av hor, han begår ekteskapsbrudd. Er det en dårlig oversettelse, eller finnes det andre grunner for å forby gjengifte når skilsmissegrunnen er legitim?

Kommentar #17

Torhild Pettersen

1 innlegg  191 kommentarer

En ny skapning i Kristus ?

Publisert over 7 år siden

Her er jeg ikke enig med deg Wara , her synes jeg du er ullen og utydelig .

 Når du har omvendt deg til ett nytt liv i Jesus Kristus kan du ikke synde på Guds nåde som du har motatt ufortjent i forlikelsen med Gud .

Hva du har erfart før du tok imot Jesus er forlatt , men at det går an å forhandle  med synd for å leve slik man selv vil , det er å leve i bedrag mener jeg.

Det er klart vi alle synder og trør feil , men da vi bekjenner våre synder for Herren får vi forlatelse det har Han sagt i sitt Ord .

Men det å synde bevist når vi lever med Kristus i Gud det blir i mine øyne feil.

Takker trådstarter for opplysende og tankevekkende  innlegg.

Men her R. Wara er jeg enig med Sandvik og Østereng.

Ikke det at jeg har alle svarene ....... vi forstår stykkevis og delt, slik Ånden utvikler oss , jeg er på vandring og Guds Ord renser bort egne oppfattninger, tankebyggninger , ja alt vårt eget som ikke står seg i Guds lys.

Når vi er i Kristus står vi på Hellig grunn..... Se alt er blitt nytt.

Guds fred til dere alle i Jesu navn.

Med vennlig hilsen Torhild.

 

Kommentar #18

Rudi Wara

91 innlegg  3720 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Torhild Pettersen. Gå til den siterte teksten.

Hva du har erfart før du tok imot Jesus er forlatt , men at det går an å forhandle

Det er to sider på å se på Guds ord. Den første er å se på Guds ord uten og ha forstått hva Jesus har gjort på korset. Den andre er måten å se på Guds ord er når enn skjønner hva Jesus har gjort - da vil også forståelsen av hva det betyr å bli tilgitt synd endre seg.

Jesus kjøpte oss fri fra den gamle loven som sa - når du syndet da var du fortapt. Syndens opphavsmann hadde krav på å eie deg når du syndet. Uten Jesus så hadde vi alle vært fortapte.

Så hva var det Jesus gjorde på for oss, som resulterte i at syndens opphavsmann ikke lengre kan gjøre hevd på deg og meg lengre når vi har syndet.

Jesus oppfylte loven. Dvs. Han kjøpte oss fri fra loven om synd og død. I den gamle pakten så var kravet for å slippe inn i Himmelen du måtte være syndsfri.

I den gamle pakten så hadde syndens opphavsmann juridisk rett på deg som menneske – når du hadde syndet en gang, uansett synd.

Men med den nye pakten så ble dette kravet som loven krevde oppfylt. Den gamle loven krevde at du var syndsfri for å komme til Himmelen - men Jesus oppfylte / fullførte den pakten som ble startet av Abraham og som Abraham ikke kunne fullføre i DGT. Derfor blir Jesus også kalt den siste Abraham.

Han tok på seg mine og dine synder – en gang for alle. Jesus har allerede betalt for den synden du og jeg kan komme til å gjøre imorgeneller om en uke. Dette gjelder bare for de som er blitt født på ny, frelst. De som ikke er frelst lever fortsatt under loven om synd og død – da de ikke har tatt imot den nye avtalen som Jesus gjorde for oss.

Hva skjer når du tar imot denne nye avtalen – eller pakten som Jesus gjorde for deg og meg på korset.

Vi kan begynne å se hva Herren sier i Esekiel.

Esekiel 36:25.  Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder.

Hvem er det som skal gjøre oss renne (synd fri) Det er Herren,

Esekiel 36:26.  Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort stenhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte.

Hva skal Herren gjøre med din ånd og hva skal komme inni deg? Et nytt hjerte og en ny ånd vil Han putte inni deg. Hvor er så den gamle ånden som du hadde før du ble frelst, jo når herren fjernet den så fjernet han all den utroskapen, hor etc. som vedkommende hadde gjort. Den ble begravd og er fjernet for alltid.

Esekiel 36:27.  Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at I følger mine bud og holder mine lover og gjør efter dem.

Og Herren sier her at Han skal gi SIN ånd (DHÅ) INNI deg og Han skal sørge for at du følger Hans lover og regler.

Jesus sier følgende

Johannes 3:5.  Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

"Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike."

Det skje en åndelig fødsel før du kan komme til Himmelen.

Johannes 3:6.  Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Joh 3:7 Undre dig ikke over at jeg sa til dig: I må fødes på ny!

Her sier Jesus at det er en åndelig fødsel som må finnes sted – han sammenligner den fysiske fødselen med den åndelige fødsel for å understreke at det er en ny fødsel som finner sted. Du må fødes på ny – en ny, åndelig fødsel.

Med den nye fødselen – da er du en ny skapning.

2Ko 5:17 "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt."

Den engelske Amplified Bibelen sier det tydelig.

2 Corinthians 5:17 AMP
"Therefore if any person is [ingrafted] in Christ (the Messiah) he is a new creation (a new creature altogether); the old [previous moral and spiritual condition] has passed away. Behold, the fresh and new has come!"

Herren sier alt er blitt nytt. Det er ikke noe gammelt liv igjen – det gamle er borte for alltid. En ny skapning har ingen fortid – da en ny skapning nettopp er en ny skapning.

Så tilbake til ekteparet som giftet seg på nytt etter at de har vært skilt – men i det nye ekteskapet så ble de begge født på ny. Ifølge den gamle loven så lever du i synd og hor – men de tilhører ikke lengre den gamle loven. De er blitt født på ny og er nye skapninger og nye skapninger har ingen fortid og ingen fortid – ingen synd. Herren ser på disse to som om de aldri har gjort noen synd.

Ikke bare det – de nye skapningene har også fått med seg den nye loven om ånd og liv – som sier om du synder så har ikke opphavsmannen til synd noen krav på dere – da dere er podet inn på Mitt tre sier Herren.

De er Mine nå og syndens opphavsmann har ingen krav eller mulighet til å gjøre hevd på dem – siden Jesus har gjort opp synden for dem. De er kjøpt fri med Jesus dyrebare blod.

Her er det mange som ikke forsår at når du er tilgitt da er du tilgitt. Som for eksempel når du er født på ny (frelst) i det andre ekteskapet – da er du en ny skapning og den nye skapningen har vært gift før fordi du ikke har noen fortid og av den grunn så lever du ikke i hor.  

 

Dag Øyvind Østereng tar ikke for seg hva det vil si å være født på ny og ikke være født på ny vedrørende ekteskap i bibelen. Uten å vite hva det betyr – vil det bli feiloppfattet hva bibelen sier om ekteskap og synd. Han tar kun utgangspunkt utefra en forståelse av at alle som gifter seg i Kirken er født på ny og at de som har blitt født på ny er moden åndelig sett.

Det er fordi en ikke har åpenbaring om hva som virkelig skjedde på korset – og da behandler enn alle som om at alle tilhører den gamle loven – og handler med en lære som om at de er under loven slik som den var før Jesus gjorde sitt verk på korset. Noe som er totalt feil.

Du sier sitat: Hva du har erfart før du tok imot Jesus er forlatt , men at det går an å forhandle med synd for å leve slik man selv vil , det er å leve i bedrag mener jeg. Sitat slutt.

Selvfølgelig kan du ikke leve med å synde heletiden, eller forhandle med Herren om å få lov til å synde, du skal ikke synde - men du kan få tilgivelse for den synden som du har begått, da er alt borte igjen framfor Herren. En som bevist vet at han synder, dvs. synder med overlegg og ikke omvender seg etter at han eller henne er frelst er i trøbbel – men det er ikke for sent å snu. (NB du vet aldri når din siste dag kommer, så snu med en gang).

Kommentar #19

Dag Øivind Vincent Østereng

34 innlegg  70 kommentarer

Jan Bording og Rudi Wara

Publisert over 7 år siden

Bibelens lære om ekteskapet, slik vi møter den hos Jesus, griper tilbake til "begynnelsen." Jesus sier i polemikk med Moses og den skilsmissepraksis som Moses åpnet for at "... fra begynnelsen var det ikke slik." (Matt 19,8; Mark 10,6). Jesus peker derfor på paradistilstanden (begynnelsen) som normen for det kristne ekteskapet. Jesu etikk er her et kall til fullkommenhet eller det vi også kan kalle for gudsrikeetikk. Innenfor denne gudsrikeetikken er det ikke plass til gjengifte. Derfor skrev jeg i hovedinnlegget mitt at ” … ingen har noen gang vært så kategorisk som Jesus på dette punktet.” For å sitere den katolske nytestamentleren John P. Meier i hans bok A Marginal Jew – Rethinking the historical Jesus (vol. III, s. 502) der han omtaler Jesu syn på skilsmisse: ”In a sense, one could call […] Jesus […] extreme conservative.”

Nå lever vi åpenbart ikke i paradiset, men som kristne er vi likevel borgere av Guds rike, kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i våre liv. Gudsrikeetikken bærer derfor også i seg et kall til forsakelse og selvfornektelse, også der dette oppleves krevende og vanskelig.

Hvordan vi ellers skal håndtere dette i en ikke-ideell og syndig verden, det er et sjelesørgerisk spørsmål, og en annen og viktig debatt. Jeg ønsket med hovedinnlegget å redegjøre for ekteskapet i Bibelen i et helbibelsk perspektiv, og fastholde Bibelens prinsipielle lære. Det er tross alt det vi har å orientere oss ut i fra som kristne og som kirke.

Så er det slik - alltid - at nåden er større enn synden. Som Paulus skriver i Rom 5,20: ”… der synden ble stor, ble nåden enda større.”Å lage en særegen født-på-ny-teologi i denne sammenheng har ingen mening, Rudi. Vi blir født på ny i dåpen til å leve det nye livet i troen. Og siden jeg ikke tror på syndfrihet, så hører det med til Jesu sjelesorg for mennesker som har kommet til kort i samlivets hellige og ukrenkelige pakt, at Jesus sier: ”Den av dere som er uten skyld, han kaste den første steinen. … Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer fra nå av” (Joh 8,7 og 11).

Kommentar #20

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Ekteskapet

Publisert over 7 år siden

Vi vet at ekteskapet er en Gudgitt gave til oss mennesker. Om du er frelst eller ikke så er ekteskapet innstiftet på det grunnlaget at vi ikke skulle drive hor verken hos de troende eller ikke troende. Ekteskapet ut i fra bibelen er monogamt,kvinne og mann skal finne sin make i renhet. Jesus sier det tydlig at de som skiller seg og ekter en fraskilt mann/kvinne, driver hor. Paulus sier videre at de gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille seg fra sin mann, men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike seg med sin mann - og at en mann ikke skal skille seg fra sin hustru. 1.kor.7,10-11. Her uttaler Paulus seg klart at dette var ikke fra ham, men Herren selv som bød ham å si dette.

Nå er det slik at bibelen er jo skrevet til oss troende som er frelst. Dette er ikke en bok til de ufrelste, for bibelen er jo et testamente som alltid trer i kraft når en er død, og etter at Jesus døde for oss tråtte testemante inn med sin kraft til oss. Derfor står disse skriftstedene om ekteskapet til de troende. Jeg vet om flere kristne som har skilt seg og giftet seg flere ganger mens de er troende. Etter bibelen er dette å drive hor og slike har ikke adgang til himmelens rike fordi de lever i en aktiv synd. Denne synden tilgir ikke Gud, ikke før disse har skilt lag.

Nå vet vi at en del før de ble frelst har hatt flere en ett ekteskap bak seg. Når de kommer til troen er det et problem som mange har vanskligheter med, men her tror jeg det ikke er vårt ansvar å støte ut noen etter som de har blitt frelst og reddet ut fra verden. Paulus tar dette opp i samme kapt at i den stand enhver ble kalt i, i den bli han hos Gud. v.24 I den tid som Paulus skrev til Korintierne var menigheten i sin spede begynnelse slik at ekteskapsproblemer før frelsen var nok et ukjent begrep. Jødene hadde vært under loven, men nå var det nådetiden. Derfor begynte etter hvert menighetene å få dette inn i sin midte. Derfor når dette problemet kom var nok Paulus under Herrens ledelse når han skrev til Timoteus da han ville gi Timoteus råd for innsettelse av tillitsmenn, eldste og forstandere. Da sier han at en tjener skal være ulastelig, en kvinnes mann.. osv. Dette vil si at slike som har flere ekteskap bak seg ute i verden skal ikke ha en åndelig oppgave i menigheten som forstander, eldste eller tjenere. Selv om disse er frelst så har de et liv som er destruktivt i sin gjerning ved at de er skilt og gjengift.

Det er sikkert mange som vil tenke slik at det skulle finnes et a eller b kristent liv, men det er det ikke. Når Gud engang skal gi oss lønn for våre gjerninger er jo seiersprisen noe forskjellig. Noe får kranser, andre kroner. Noen vil skinne sterkere enn andre. Gud er ikke urettferdig. Derfor tror jeg at slike som er gift, skilt og gjengift igjen før de ble frelst, vil innfinne seg i dettte uten noe problemer. Det er mange andre ting de kan tjene Gud i menigheten med, men bare ikke de åndelige ting. For det skal være de som skal veilede andre i disse saker i menigheten, og da kan de ikke ha flere ekteskap bak seg. I utgangspunktet lever de ikke etter det mønster menigheten har bygd opp på, men i denne situasjonen tror jeg Gud lar de vokse i menigheten uten å støte de fra seg. Det er vel kanskje dette Wara mener, men som frelste forbyr Herren mennesker å gifte seg etter en skilsmisse.

 

Kommentar #21

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

for noe sprøyt!

Publisert over 7 år siden

Johansen skriver: "Jeg vet om flere kristne som har skilt seg og giftet seg flere ganger mens de er troende. Etter bibelen er dette å drive hor og slike har ikke adgang til himmelens rike fordi de lever i en aktiv synd. Denne synden tilgir ikke Gud, ikke før disse har skilt lag."

Hvor i alle dager henter Johansen sitt grunnlag for å uttale noe slikt fra? Hvordan kan han vite hvilke synder Gud "ikke tilgir"? At han i det hele tatt gidder å gjøre seg til dommer - når han ikke er det!? Han må jo ha en slags syk glede av det. Ellers er det ikke mulig å fatte.

Kommentar #22

Robert Jensen

0 innlegg  350 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Terje Johs. Johansen. Gå til den siterte teksten.

Vi vet at ekteskapet er en Gudgitt gave til oss mennesker.

Det tror du virkelig?

Dette har pågått i årtusener før kristendommens tid, i alle sivilisasjoner. Fleste i monogame forhold, noen ikke.

Ser jo også blant dyr at noen har en partner livet ut (usikker på om de finner ny om partner blir drept/forsvinner).

Kommentar #23

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Sprøyt?

Publisert over 7 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Hvor i alle dager henter Johansen sitt grunnlag for å uttale noe slikt fra? Hvordan kan han vite hvilke synder Gud "ikke tilgir"? At han i det hele tatt gidder å gjøre seg til dommer - når han ikke er det!? Han må jo ha en slags syk glede av det. Ellers er det ikke mulig å fatte.

Hvor har du din kunnskap i fra som kan motsi skriften? Jeg siterer skriften, ikke noe annet enn det. Det er Guds ord og hvis du vil leve som en kristen må du følge ordet.  Prøv å les 1.kor.6,9.

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, IKKE SKAL ARVE GUDS RIKE? FAR IKKE VILL! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller EKTESKAPSBRYTERE eller bløtaktige eller de som synder mot naturen... skal arve Guds rike".  Det er ikke mine ord, men Guds ord. Kanskje på tide å lese bibelen?

Kommentar #24

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Ja, det er riktig.

Publisert over 7 år siden
Robert Jensen. Gå til den siterte teksten.

Dette har pågått i årtusener før kristendommens tid, i alle sivilisasjoner. Fleste i monogame forhold, noen ikke.

Ekteskapet begynte jo ikke på Jesu tid, men startet med Adam og Eva. Ordet kristendom kom ikke til oss før etter Jesus døde på korset. De som var troende ble kalt kristne av navnet Kristus, altså de som etterfølger Kristus.

Kommentar #25

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Johansen - og de andre...

Publisert over 7 år siden
Terje Johs. Johansen. Gå til den siterte teksten.

Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller EKTESKAPSBRYTERE eller bløtaktige eller de som synder mot naturen... skal arve Guds rike

For når Johansen faktisk får seg så lettvint til å dømme andre, ut av Guds rike, kan han umulig gjøre noe form for urett selv? Heller ikke er han bløtaktig (hva nå det måtte innebære...). Nei, hvis uttrykket inneholder spor av mykhet, stemmer nok det. For sjelden møter man på mer steinharde mennesker enn dem av Johansens kaliber, vil jeg påstå. For Johansen selv, er nok det å være steinhard, en slags hedersbetegnelse, sikkert...

Jeg - og andre bløtaktige (?) får bare prise oss lykkelige over at Johansen ikke er Vårherre.

Min Bibel leses, den. Sikkert ikke nok, men dog. I den finner jeg ikke belegg for å si at det å giftes opp igjen, utestenger fra Guds rike. Til noens glede og andres sorg. Tvert imot... Jesus tilga faktisk kvinnen som levde "i hor". Han sa "heller ikke jeg fordømmer deg..." Videre sa han til Johansen m.flere: den som er uten synd... kast den første sten!

Kommentar #26

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Min Bibel leses, den. Sikkert ikke nok, men dog. I den finner jeg ikke belegg for å si at det å giftes opp igjen, utestenger fra Guds rike. Til noens glede og andres sorg. Tvert imot... Jesus tilga faktisk kvinnen som levde

Hei Sissel

 

 

 Den gifte har gitt sitt ektskapløfte til både brugdommen og Gud. Et Helligt innstiftet løfte som ikke kan brytes, men skulle det skje, så gir Jesus oss en mulighet til enten å leve alene heller komme sammen igjen. Men dør den ene parten så kan man få lov til å gifte seg på nytt igjen. dette gjelder for kristne mennesker. som er blitt født på nytt.

 MEN OM DEN ENE SKULLE GIFTE SEG PÅ NYTT IGJEN SÅ LEVER MAN I HOR, DA ER ET EKTESKAPSBRUDD

HVORDAN KAN MAN SKILLE SEG JO HVIS EN AV PARTEN ER UTRO.

Men det jeg er usikker på er om man ikke ikke er født på nytt og har vert skilt og gift på nytt men blir frelst og født på ny begge to om de driver hor heller om de er tilgitt begrunn av at der er født på nytt. alt blir jo renset det gamle blir borte og det nye blir til i kristus. så der er jeg usikker.

Men hellers så er det slik det står om ekteskapet i Bibelen blant kristne. man skal ta Gud ord på alvår. slik det står, for alt for mange har vendt seg bort fra sannheten og godtar mer og mer av det verdslige i denne verden.

 

MVH

Rune

 

 

Kommentar #27

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Dette blir vel noe personlig, vel?

Publisert over 7 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg - og andre bløtaktige (?) får bare prise oss lykkelige over at Johansen ikke er Vårherre.

Jeg får ikke håpe at noen tror de er vårherre. Nå har vel ikke jeg sagt at du er bløtaktig, for bløtaktig har vel noe med homofilt å gjøre, men jeg bare gav deg et skriftsted hvor eketsapsbrytere og de andre nevnet stod, ikke skal arve Guds rike.

Jeg har heller ikke sagt i mot at Jesus ikke kan tilgi hor, men han sier vel noe sånt at hun skulle gå bort og ikke synde mer. Hor kan du gjøre uten å være gift, så det behøver ikke å ha vært ekteskap inne i denne fortellingen.

Jeg tror også du tar helt feil av meg. For meg må mann bare synde så mye mann vil. Jeg står ikke til ansvar for noen andre enn meg selv, men så lenge jeg har denne tjenesten og hvor Gud har gitt meg denne nåden til å formane, så må jeg bare være lydig. Det er helt sikkert at jeg kan si mange ting med feil ord hvor det høres ut som dømmende, kan jeg bare si at vi står i en åndelig kamp hvor krefter ønsker å kneble deg en gang for alle. Ingen liker å bli vekt opp og fortalt hvordan ståa er. Kjøttet strider i mot og den setter klørene fram.

Jeg var ikke ute for å ta noen som helst, så jeg beklager på det sterkeste om du tok det slik. Guds ord er et tveegget sverd, det kløver sjel og ånd og dømmer hjertets tanker og råd.

Paulus sier det tydlig også at vi skal dømme de som er innenfor, altså de troende. De utenfor skal Gud dømme.

Kommentar #28

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Rune Staven. Gå til den siterte teksten.

HVORDAN KAN MAN SKILLE SEG JO HVIS EN AV PARTEN ER UTRO.

Det er ingen tvil om at dette gir for snevert et bilde av Gud.

Det er klart han ikke ser SÅ snevert på tingenes tilstand, som å dømme alt og alle etter en og samme mal.

Det er også mange måter å være utro på. Og mange grunner til å være det, sikkert. Å sette opp en tilsynelatende enkel regel om at "utroskap er eneste godkjente grunn", virker fordummende.

Så dum er ikke en allvitende Gud, rett og slett! Det nekter jeg å tro! Her har nok heller hans medhjelpere bommet litt på målet, ved å dra inn egen kultur og egne holdninger i sine skriverier.

Jesu eksempel er så meget bedre å følge. Også her. Han ber dem som er uten synd om å være de første til å kaste stein, eller dømme. Da blir det nok ikke kastet så mange stein eller dømt fullt så mye. Da får man som oftest nok med å passe sine egne saker.

Kommentar #29

Rune Staven

402 innlegg  12111 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Jesu eksempel er så meget bedre å følge. Også her. Han ber dem som er uten synd om å være de første til å kaste stein, eller dømme. Da blir det nok ikke kastet så mange stein eller dømt fullt så mye. Da får man som oftest nok med å passe sine egne saker.

Hei Sissel

 

 

Hvis du fullføre denne settningen, den som er uten synd om å kaste den første steinen.

MEN HAN SIER NOE SOM ER ENDA VIKTIGERE TIL DENNE DAME SOM BLE GREPET I HOR.

IKKE JEG HELLER FORDØMMER DEG GÅ OG SYND IKKE MER SLIK AT IKKE VERRE TING KAN SKJE DEG.

Du ser her sier Jesus til denne damen at hun skal passe seg for å gjøre det samme igjen slik at hjertet til blir forherdet og til slutt ignonere synden og man synder til døden. så Jesus ber oss vende om fra synden. og når det gjelder ekteskapet så er det et helligt løfte som vi har gitt til Gud. man kan ikke skille seg med kristus slik vi vil. kan vi. gå ut og inn i kristus. det ville vert feil.

 

MVH

Rune

Kommentar #30

Rudi Wara

91 innlegg  3720 kommentarer

Hva skjedde på korset

Publisert over 7 år siden
Dag Øivind Vincent Østereng. Gå til den siterte teksten.

Så er det slik - alltid - at nåden er større enn synden. Som Paulus skriver i Rom 5,20: ”… der synden ble stor, ble nåden enda større.”Å lage en særegen født-på-ny-teologi i denne sammenheng har ingen mening, Rudi. Vi blir født på ny i dåpen til å leve det nye livet i troen. Og siden jeg ikke tror på syndfrihet, så hører det med til Jesu sjelesorg for mennesker som har kommet til kort i samlivets hellige og ukrenkelige pakt, at Jesus sier: ”Den av dere som er uten skyld, han kaste den første steinen. … Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer fra nå av” (Joh 8,7 og 11).

Du sier, sitat - Å lage en særegen født-på-ny-teologi i denne sammenheng har ingen mening, Rudi. 

Jeg har ikke laget en særegen teologi om å bli født på ny – det er Jesus selv som har gitt den til oss i sitt ord.

Det kan vi allerede se i Esekiel.

Esekiel 36:25. Og jeg vil sprenge rent vann på eder, og I skal bli rene; fra alle eders urenheter og fra alle eders motbydelige avguder vil jeg rense eder.

Hvem er det som skal rense oss fra ALLE våres urenheter – Det er Herren.

Esekiel 36:26.  Jeg vil gi eder et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil ta bort stenhjertet av eders kjød og gi eder et kjødhjerte.

Hvem er det som skal gi oss en ny ånd – den vi alerede har blir fjernet og en ny ånd komme ri oss.

Esekiel 36:27.  Min Ånd vil jeg gi inneni eder, og jeg vil gjøre at I følger mine bud og holder mine lover og gjør efter dem.

Hvilken Ånd er det som er Hans Ånd som Han vi gi i oss det er DHÅ. Det er DHÅ som gjør det mulig for oss å følge Hans lover.

Jesus bekrefter dette i Johannes.

Johannes 3:5. Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg dig: Uten at nogen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Her i klartekst sier Jesus til Nikodemus – at du MÅ være født av vann og Ånd.

Johannes 3:6.  Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Johannes 3:7 Undre dig ikke over at jeg sa til dig: I må fødes på ny! 

Her sier Jesus igjen i klartekst at vi MÅ fødes på nytt.

Johannes 3:8. Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser; men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen; således er det med hver den som er født av Ånden.

Jesus sier i klartekst at vi må fødes på nytt. Det er en ny åndelig fødsel som finner sted når vi blir frelst. 

Forståelse av hva som skjedde på korset.

Det å inneha en forståelse hva som finner sted ved en åndelig gjenføding – er helt avgjørende for å kunne forstå frelsesverket på korset. 

Dette er kjernen – når vi får denne åpenbaringen – da åpnes nye dører i bibelen. Da viser DHÅ oss videre i Guds skattekiste, som er Guds ord.

Fordi når du er født av en da tilhører du også den som har født deg.

Du sier Sitat – Vi blir født på ny i dåpen til å leve det nye livet i troen.

Jeg antar du henviser her til vann dåpen, at den frelser. Jeg finner ikke noen steder i bibelen som sier at vi blir frelst ved å utføre vanndåpen - altså født på ny når noen klasker litt vann i hode på barnet. Det finnes ingen teologisk forklaring i bibelen som kan underbygge dette ritualet. Men derimot står det at hver den som bekjenner Jesus som sin Herre og ber om tilgivelse for sine synder skal bli frelst, altså født på ny. 

Kan du vise meg med bibelvers som underbygger at vanndåpen frelser?

-----------------------------------------------------------------------------------

Du sier Sitat - Og siden jeg ikke tror på syndfrihet…

Med den uttalelsen så sier du egentlig at Jesus ikke trengte å komme. Du sier egentlig at vi ikke kan bli fri fra synden – ja at vi fortsatt er slave under syndens opphavsmann. Jesus trengte egentlig ikke å gå på korset.

Fordi Jesus kjøpte oss fri fra syndes opphavsmann legetime rett til å ha hevd på menneske som syndere. 

Synden har ingen krav på oss lengre – syndes opphavsmann kan ikke lengre si, – han eller henne tilhører meg fordi han eller henne har syndet. Jesus betalte all synd på korset. Han satte oss fri fra syndens opphavsmann. De som er født på ny, er ikke en del av syndens opphavsmanns kongedømme mer - når vi er født på ny og blitt en ny skapning.

Her følger en utdypning av dette..

Bibelen er delt i Det Gamle Testamentet blir kalt den første pakten (avtalen) - denne avtalen referer til loven om synd og død. Og i Den Nye Testamentet hvor pakten (avtalen) blir referert som loven om åndelig liv.  

Den første pakten påbegynte Abraham og den andre pakten ble gjort med Jesus. Abraham startet på pakten men fullførte den ikke – det var Jesus som fullførte pakten som ble inngått mellom Abraham og Gud. Det er derfor også Jesus blir referert til som den ”andre Abraham”.

Når Jesus hadde fullført pakten som ble inngått mellom Abraham og Gud – da ble den første pakten endret. Når du er under loven om synd og død da var du under innflytelse av synden. Eller for å si det enkelt – du kan ikke annet enn å synde – du er slave under synden. Da er du også bundet til den første pakten - loven om synd og død – det er det som menes med å være under loven. 

Men Jesus satte oss fri fra den første pakten – Han fullførte avtalen som ble inngått mellom Abraham og Gud. Han begravde den gamle loven om synd og død, Han oppfylte pakten og innstiftet den nye pakten.

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.  Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre. (Johannes 13:34, 35 Norsk Bibel 88/07)

Men den nye avtalen og dens innhold gjelder kun for de som har blitt født på nytt (frelst) de har skrevet seg på den nye avtalen. For alle de som ikke har skrevet seg på denne avtalen – de er i den gamle avtalen – den som gjelder synd og død. Den nye avtalen gjelder ånd og liv.

For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig.  For jødene er jeg blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg blitt som en som er under loven, enda jeg selv ikke er under loven, for å vinne dem som er under loven. (1 Korinter 9:19, 20 Norsk Bibel 88/07)

Paulus sier her at han ikke lengre er under loven, hvilke lov er det han snakker om her?

I Den Gamle Testamentet leser vi om konsekvensene av å synde, ikke bare det – vi hadde ikke noe annet valg enn å synde. Det Gamle Testament viser oss hvem synden er, hvilke vesen synden er. I den gamle loven når vi syndet så var vi fortapte alle mann – fordi syndes opphavsmann hadde krav på de som syndet - de tilhørte ham.

Når du har skrevet deg på den nye avtalen – da er du fri fra synden – om du skulle synde – da har ikke synden noe krav på deg – fordi den gamle pakten ikke gjelder deg mer. Det er dette Jesus har gjort på korset for deg og meg. Vi er kjøpt fri fra loven om synd og død. (det betyr ikke at vi bare kan dure løs og synde)

Ved Guds nåde er vi kommet inni livet med ånden.

Du er en del av Ham som har født deg – du tilhører vedkommende som har født deg. Før denne nye fødselen kunne finnes sted – så var du ikke født av Gud – du er skapt av Gud, men på grunn av avtalebrudd som ble begått mellom Herren og menneske. Så tilhørte ikke menneske mer Gud. De tilhørte en annen. Så kom Jesus og ga oss en ny Kontrakt – for at vi skulle kunne ta del i denne nye kontrakten så må vi tro på Jesus.

Da er vi kjøpt fri fra den avtalen som ble brutt. Den avtalen som tilhører Lucifer - syndens opphavsmann. Vi har fått del i en ny pakt – som gjelder ånd og liv.

Syndens opphavsmann har ikke lengre hevd på oss. Det er på grunn av denne åndelige fødselen vi er nye skapninger. Og en ny skapning har ingen fortid. Den nye skapning tilhører nå et nytt kongerike. Synden har ikke lengre krav på oss. Jesus har betalt for din og min synd som vi kommer til å begå i fremtiden. Derfor er hver morgen en ny dag, hvor Herren fyller oss opp – slik at vi kan vandre i kjærlighet. Vi tilhører ikke lengre synden bånd og lenker.

Misforstått nåde.

Når Jesus kjøpte oss fri da ble vi også fri til å spise ved Herrens bord. Vi har friheten til å komme til Ham uten skam, uten skyldfølelse, fordi Han elsker oss - fordi Hans sønn tok på seg alt dette på korset.

Og hva er da misforstått nåde - Det er å ha en lære og en holdning til at vi ikke er gode nok for Herren. Det er og ikke å se at vi kan komme frimodig til Herren uten skam eller mindreverdighets følelse. 

Kommentar #31

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Hva Jesus sier om saken!

Publisert over 7 år siden
Trekker kommentaren da alt blir i en smørje og lite oversiktlig. Kommer tilbake når jeg kommer til et Program og en maskin som takler mellomrom.
Kommentar #32

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Hva Jesus sa om å skille seg og gifte seg igjen!

Publisert over 7 år siden

Bare noen spørsmål, hva med kvinnen som blei grepet i hor, Jesus tilga henne men sa; Gåi fredåsynd ikke mere.

Sier ikke det oss at Jesus sier at hun må slutte med det hun drev med?

 

Ordet sier oss at enhver som skiller seg fo rå gifte seg med en annen, driver hor.

Ordet sier oss også  at den som gifter seg med en skilt/fraskilte kvinne driver hor med henne.

 

Scenario, en troende gift mann som burde ut ifra Ordet vite at ved å skille seg frå gifte seg med en skilt kvinne ville bli å drive hor med henne. Eller la oss si han viste det for Ordet sier; Menneske du har ingen unnskyldning osv. I slike store avgjørelser er du selv pliktig til å ta rede på hva Ordet sier, hva jeg eller mange andre mener er egentlig likegyldig, det er det skrevne Ord som teller.

Hvorfor står det at horkaller, drankere ekteskapsbrytere osv ikke skal arve Guds Rike, alle hvis de angrer og tar imot Jesus av dem vil det, bare de som konstant lever i synden skal ikke.

Er det virkelig da så enkelt som å slå en strek over alle de skriftstedene Jesus og apostlene skrev ved å hevde at nåden dekker alt. Vi synder daglig å i sin nåde tilgir Gud oss når vi ber om tilgivelse men Jesu ord ringer enno i mineører, gå  iferd å synd ikke mere. Også  Ordet all synd er utenfor kroppen men hor er å vanhelliger Guds tempel for en så lenge er kroppen vår bolig for Jesus og Den HelligeÅnd. Enhver synd er som regel noe en faller i nåog da menåleve i et ekteskapsbrudd som medfølger å konstant leve i synd pga å leve med en kvinne som er skilt nnnnnn. Hvorfor sier Ordet at den som er skilt, gå tilbake om mulig hvis ikke leve som enslig.

Hvor er det blitt av angeren og omvendelsen, slik jeg ser det har ikke troen vært i funksjon i det hele, de bryr seg ikke om hva Ordet sier ei heller Jesus men bare lever etter sin egen lyst og velvære. Jeg er klar over at det er en mulighet for at jeg har oversett noe men jeg mener ærlig  det er Gud som har korrigert meg opp igjennom årene til mitt ståsted nå.

 

Litt om meg selv, jeg giftet meg som 17åring i 1970, skilte oss i 75, i 80 giftet vi oss igjen etter at begge to hadde blitt frelst. Dessverre holt det ikke denne gongen heller, djevelen fikk inn en kile og i 91 vart  det slutt igjen. Et glansbilde av et vitnesbyrd, for mye arbeid, for mye borte ifra kone og barn og sikkert også andre ting. Den måten vi kom sammen på andre gongen, mine bibelstudier om dåpen, bibelskolen og småting jeg lærte av bibellærere sammen med DHÅ lærte De meg å  lese bibelen på en spessiel måte. Når du virkelig begynner å studere et emne er DHÅ rede til å åpenbare deg nye ting når du er rede til å ta imot. For min siste åpenbaring som virkelig satte seg sente DHÅ meg til Bergen. Jørn Strand kom med et Gullkorn på sommerstevntr der; Matt 28,

 

18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord;

 

19 gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den HelligeÅnds navn,

 

20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

OG LÆRER DEMÅHOLDE ALT JEG HAR BEFALT DERE!

 

Hvor mange gonger har vi ikke lest disse versene og bare gått/lest videre, alt Guds ord er nyttig til lærdom men når Jesus sier det slik bør alt som Han sier og er skrevet med RØD skrift få en spessiel oppmerksomhet. Jesus gikk i vel tre år ikring å underviste disippelene og ingenting av det Han lærte dem kan bare viskes ut bare forde mange hevder dette forde dette var forkynt før KORSET.

 

Jesus sier ganske mye om å skille seg i flere forskjellige situasjoner, her i Matt 5,

31 sier Han; Det er sagt: Den som skiller sig fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev.

 

32 Men jeg sier eder at hver den som skiller sig fra sin hustru uten for hors skyld, han volder at hun driver hor, og den som gifter sig med en fraskilt kvinne, han driver hor.

Her i vers 32 nevner Jesus den eneste grunnen som åpner opp for å kunne ta ut skilsmisse. Han volder at hun driver hor skal vi anvende senere.

 

Her i et annet tilfelle i Matt 19,3 osv; Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte:«Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?»  Han svarte:«Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne    og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.      Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»    De spurte ham:«Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi hustruen skilsmissebrev, og så kan han skille seg fra henne?»   

 

Han svarte:«Fordi dere har så harde hjerter, gav Moses dere lov å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.  Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbudd.»

  

Disiplene sa da til ham:«Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikkeågifte seg.»  Men han svarte:«Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt.    For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er ogsånoen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.»(Matteus 19:3-12 BM85)

 

Sålangt kommer det her frem at skiller du deg uten for hors skyld  og gifter seg med en annen begår du ekteskapsbrudd.

 

Markus 10,2 osv sier; Ogsånoen fariseere kom, og foråsette ham påprøve spurte de:«Har en mann lov tilåskille seg fra sin hustru?» «Hva har Moses pålagt dere?»sa han.  De svarte:«Moses har tillatt mannenåskrive skilsmissebrev og skille seg fra henne.»    Da sa han til dem:«Fordi dere har såharde hjerter, har Moses gitt dere dette budet.  Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne.    Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor,    og de to skal være ett. Såer de ikke lenger to; deres liv er ett.  Det som altsåGud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

   Da de var kommet i hus igjen, spurte disiplene ham om dette.  Han sa til dem:«Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første.    Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet.»(Markus 10:2-12 BM85)

 

Lukas 16,15 osv sier; Da sa han til dem:

Dere vil ha folk tilåtro at alt står rett til med dere, men Gud kjenner hjertene deres. Og det som er stort blant mennesker, er avskyelig for Gud.    Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike, og alle trenger seg inn i det med makt.  Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort.

   Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han bryter ekteskapet. (Lukas 16:15-18 BM85)

 

I klarere tekst kan det vel ikke sies, håper jeg med dette innlegget kan åpne noensøyne. Disse skriftstedene jeg har trukket frem her er noen av de befalingene Jesus ville vi skulle bringe/formidle videre.

 

 

 

 

 

 

Kommentar #33

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Dag Øivind Vincent Østereng. Gå til den siterte teksten.

Jesu etikk er her et kall til fullkommenhet eller det vi også kan kalle for gudsrikeetikk. Innenfor denne gudsrikeetikken er det ikke plass til gjengifte.

Takk for klart svar.

Det er et tilleggspresiseringl jeg gjerne skulle få svar på. Jesus nevner jo eksplisitt hor som et untak når han snakker om skilsmisse. Det er mulig dette står i moseloven, jeg skal se om jeg kan finne det ut, men det er tydelig at hvis den ene parten begår hor, er det snakk om et ekteskapsbrudd. Hvis ekteskapet er brutt, er det da fortsatt et ekteskap? Er det slik at hvis den ene part bryter ekteskapet, har den andre lov til å skille seg, men ikke gifte seg igjen?

Så noen ord til debatten om tilgivelse:

Det ideelle er jo selvfølgelig at slike ting ikke skjer, men vi har harde hjerter og det skjer, igjen og igjen. Jeg synes Dag Øyvind formulerte dette forbildelig. Tilgivelsen er jo ikke opphevet fordi om loven er gitt. Skilsmisse er en synd, den bringer mye vondt med seg, men den er ikke den eneste synden. Den er heller ikke en spesiell synd på den måten at den ikke kan tilgis. Skal man føre statistikk over Jesu fordømmelser er det en synd som er større enn andre, og det er de som i Guds navn lager egene lover som andre skal holde (fariseerne). Paulus har også en del oppramsing av synder, sinne og utålmodighet er noe som stadig går igjen.

Jeg må tilstå at jeg på tross av at jeg er kristen lever i en åpenbar synd. Jeg blir både sint og utålmodig om og om igjen. Er jeg da ikke en kristen? Vi ser fra Korinterbrevene historien om mannen som levde sammen med sin fars hustru, til skam for menigheten i og med at dette var en synd som selv hedningene fordømte. I 1,kor 5 vil Paulus ha han dømt til å bli utstøtt av menigheten. For, som han skriver "Da skal dette mennesket overgis til Satan, slik at kroppen hans blir ødelagt, men ånden kan bli frelst på Herrens dag". Selv denne mannen som åpenbart levde i synd til tross for at han var kristen, var altså ikke ved det fortapt. Menigheten i Korint utviste så mannen i et allmøte, men i neste brev har Paulus endret syn. Han oppfordrer menigheten til å ta han tilbake (2.Kor.2) fordi han har lidd nok. Kanskje hadde  han da sluttet å synde, men det står ikke noe om det.

Vi er altså ikke ferdige med synden selv om vi er kristne. Paulus selv gjør ting som man lett kan stille spørsmål om, som for eksempel da han og Barnabas skilte lag etter "en bitter strid" fordi Barnabas ville at de skulle tilgi Markus, men Paulus ville ikke (Apgj. 15.37). Jeg er redd vi ikke er ferdige med synden selv om vi er kristne, Jesus sa vi skulle tilgi vår bror sju ganger sytti ganger. Mon tro om ikke Gud også gjør det. Det håper i alle fall jeg på, for jeg trenger det.

Kommentar #34

Astrid Edel Eikeland

5 innlegg  38 kommentarer

Romerbrevet 1

Publisert rundt 7 år siden

 Gud lar seg ikke spotte.

Hvordan kan Han velsigne noe Han er i mot?

24 De fulgte sitt hjertes lyster, derfor overga Gud dem til urenhet slik at de vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.

Kommentar #35

Morten Skahjem

0 innlegg  32 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Dag Øivind Vincent Østereng. Gå til den siterte teksten.
Jesus har ikke gitt noen annen norm enn denne. Og gjengifte kommer ikke på tale så lenge ektefellen lever.

Du ser ut til å være prest eller pastor, og du har tydeligvis stor kunnskap om det du skriver om, men jeg få på arrestere deg på noe likevel :)

Det ser ut til at du, i likhet med de fleste kristne i dag, trekker den store skillelinjen i skriftene ved det gamle og det nye testamente, grovt sagt i betydningen at GT var til Israel og NT til de kristne. Man tar Jesu undervisning til å være til "de kristne" eller "oss i dag" mens GT ikke tas like "personlig" (bortsett fra noen få utvalgte avsnitt som f.eks de ti bud). Jeg antar at hovedgrunnen til dette er at vi i ettertid har delt skriftene inn i nettopp to forskjellige testamenter uten at det er grunnlag for det.

Skriftene trekker ikke skillet ved Jesu innkomst, men ved hans utgang. Teologisk sett hører alt som er skrevet før korset det gamle testamente. Jesus var tydelig på at han kun var sendt "til de fortapte får av Israels hus" og undervisningen hans var da også rettet til jødene og omhandlet deres lover og skikker osv. Hedninger hadde fint lite med det å gjøre.

En annen ting som skaper misforståelser er at vi kaller de første tekstene i NT evangelier. Så om man skal finne ut hva evangeliet er kommer man fort i skade for å tro at det er Jesu undervisning, påbud, forklaringer osv som er evangeliet. Men evangeliet til hedningene (altså alle som ikke er jøder) er hva Paulus kom med. Det ble åpenbart til Paulus etter Jesu død og oppstandelse, og kunne ikke vært åpenbart før, iflg. både Jesus og Paulus. Det var skjult, en hemmelighet. Man må altså lese Jesu ord i lys av Paulus, ikke omvendt, og få med seg hvem som snakker til hvem - er f.eks Jesu undervisning om ekteskapet i Moseloven en instruks til norske kristne i dag?

Kommentar #36

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Hva med 1Kor 6,12-20 Rudl Wara?

Publisert over 6 år siden

Legemet tilhører Herren
12 Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg. 13 Maten er til for magen, og magen for maten. Ja, men Gud skal gjøre slutt på dem begge! Legemet er ikke til for hor; det er for Herren, og Herren er for legemet. 14 Gud reiste Herren opp fra de døde, og ved sin kraft skal han også reise oss opp. 15 Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Vil du da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer? Det må ikke skje! 16 Eller vet dere ikke at den som holder seg til en skjøge, blir ett legeme med henne? Det er sagt: «De to skal være ett.» 17 Men den som holder seg til Kristus, blir én ånd med ham. 18 Hold dere borte fra hor! All synd som et menneske ellers gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp. 19 Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv: 20 Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære!
  

Kommentar #37

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.
Johansen skriver: "Jeg vet om flere kristne som har skilt seg og giftet seg flere ganger mens de er troende. Etter bibelen er dette å drive hor og slike har ikke adgang til himmelens rike fordi de lever i en aktiv synd. Denne synden tilgir ikke Gud, ikke før disse har skilt lag."

Det er jeg enig i med deg i Sissel! Det vist noen som ikke har fått med seg at den eneste synden Gud ikke tilgir er spott mot DHÅ.

Men her tar vist noen bibelen i egne hender og tilføyer etter eget hode.

Kommentar #38

x x

1 innlegg  138 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Rudi Wara. Gå til den siterte teksten.
1.Er det noen steder i bibelen som sier at den ene synden er verre enn den andre? 2.Får en tilgivelse for den synden det er og skille seg? Hvist tilgivelsen er gitt i det å synde - er dapersonen fri stillt.

1) Det synes som om du her ønsker å redusere alvorligheten av synd.

Denne typen argumentasjon brukes som regel når man ønsker å utfordre rammene - når man ønsker å finne ut hvort langt bort fra Jesu ord og lære man kan komme uten å falle utenfor kanten. Det er lite i dette som søker innover mot Ordet, alt i argumentasjonen din har retningen bort i fra..

Du burde merke deg dette selv, også.

For det sier noe om en grunnholdning vi alle har liggende latent i oss, en grunnholdning Jesus døde for å fri oss bort fra: at kjærligheten til vår synd kan bli så stor at vi gir oss inn i et forhandlingsregime med Gud. Et regime der vi stadig forsøker å fohandle med Ham om tillatelse til og gå bare litt lengre bort fra det vi innerst inne aner at er Hans vilje..

Han svarer aldri ja.

Men stundom ønsker vi gjerne å høre dette, at vi later som om Han gjorde det..

2) Ekteskapet er en pakt, en ubrytelig blodspakt. Og er dypest sett et jordisk avbilde av et himmelsk forbilde: pakten mellom Sønnen og Hans brud.

Og som forbildet i sin natur er hellig og ukrenkelig, er også avbildet hellig og ukrenkelig. Ikke i kraft av seg selv, men basert på hva det er et avbilde . Avbildet er mao helliget og velsignet pga sin forløper, Sønnens evige paktsinngåelse med bruden. Og kan ikke fullt ut forståes uten på bakgrunn av nettopp dette.

Et ikke-kristent ekteskap, f.eks muslimsk eller hedensk, vil derfor være velsignet av samme grunn. For velsignelsen og helliggjørelsen har sin rot i det himmelske, ikke i det jordiske.

En blodspakt brytes ikke annet enn ved død, og det å f.eks bli en kristen eller tilgitt bryter ikke - som i: fritar ikke for forpliktelsene i - en allerede inngått blodspakt, noe mer enn det fritar oss for forpliktelsene overfor et allerede inngått banklån.

Kan man få tilgivelse, da?

Om man er klar over dette, likevel bryter ekteskapet på en eller annen måte, og så ber om tilgivelse etterpå (noen ber tom om tilgivelse på forhånd..)? Som i: at man synder på nåden - at man planlegger med bevisst synd i vissheten om at Faderens kjærlighet til oss er så sterk at Han sikkert kommer til å tilgi oss ennda en gang..

De fleste av oss har nok en eller annen gang kommet i skade for å gjøre noe slikt. Og hadde det å synde på nåden vært ensbetydende med evig fortapelse, hadde det nok ikke vært behov for spesielt god plass i himmelen.

På den annen side står Jesus og spør: Peter, elsker du meg..?

Og holdningen vår til det å synde på nåden, avgjør nok hva vi med noenlunde ærlighet bør tillate oss å svare på dette spørsmålet.

mvh

Kommentar #39

Helge Sundar Loekke

0 innlegg  519 kommentarer

Så mange ord...

Publisert nesten 6 år siden

Og alt står i Markus 10.6-9.

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1223 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1207 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 789 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 586 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere