Og barnets rettigheter...?

Foreldreskap angår de aller fleste av oss. Derfor forundrer det meg at så få deltar i debattene om lovforslag som radikalt endrer på forutsetningene for foreldreskap og som på sikt gjør noe med vår forståelse av foreldreansvaret. Hvordan kan vi forbli tause? Nedenfor gjengir jeg med små endringer min kommentar til Venstrepolitiker Guri Melbys innlegg av 24. september:

Det burde ikke være for mye forlangt å etterspørre en grundigere etisk refleksjon ved så dramatiske inngrep i det biologiske foreldreskap som surrogati og eggdonasjon innebærer. Ap hever fanen påmalt ordet 'rettferdighet': alle skal ha lik rett til barn. Rettferdighetsargumentet blir imidlertid misbrukt når det anvendes så ensidig; rettferdighet – justitia – må omfatte alle involverte parter. Rettferdigheten oppfylles dessuten først når den anvendes proporsjonalt med partenes sårbarhet. Den minste og mest sårbare part her er barn, og de er i ferd med å utsettes for det største sosiale eksperiment noensinne, der de allerede planlegges mor- eller farløse, og snart risikerer å bli sine foreldres tantebarn.

Hvordan kan barnets rettigheter så behendig utelates fra regnestykket? Kanskje fordi sannheten som ligger i barns naturgitte, iboende rettigheter så ettertrykkelig demaskerer uretten i ønskeprosjektene de mange parkonstellasjonene og foreldresurrogatene setter i gang.

La oss ta det fra begynnelsen – uten teknologiske hjelpemidler: Det er barnet som skjenker kvinnen og mannen foreldreskapet i det øyeblikk det blir unnfanget med deres kjønnsceller. Barnets rettmessige foreldre er de to personene som har unnfanget det. Og: Foreldrene er til for barnets skyld. De har ansvaret for å gi barnet en best mulig oppvekst. For barnet er det store fordeler forbundet med å vokse opp i egen genetisk familie: Barnet får en optimal identitetsutvikling og tilhørighet, samtidig som den gjensidige genetiske gjenkjennelsen letter oppdragelsen for både barn og foreldre. Foreldre er genetisk ”skreddersydd” for sine barn. Så er jobben deres å leve opp til dette oppdraget.

I vår tid har vi snudd problemstillingen på hodet. Fertilitetsindustrien har postulert at barn er til for foreldrene. De har å innfinne seg, for å sikre foreldrenes livslykke, trøste og bekrefte dem. Teknologiens muligheter, kombinert med en bokstavelig talt kreativ kremmerånd, har fått fritt spillerom, og de sparsomme etiske overbygg som har vært forsøkt reist, har ikke klart å regulere utviklingen. Er det ingen som gjennomskuer profittbegjæret i denne offensiven? Fertilitetsklinikkene tjener store penger på voksnes ønsker om barn.

Barnløshet fremstilles nærmest som en krenkelse, men er det ikke; den er ikke påført noen av noen. Barnløshet er en av livets mange prøvelser, og i singles og likekjønnedes tilfeller bør man i all kunnskaps navn forstå at den er en naturlig biologisk følge av livsstil. Medisinen kan bøte på infertilitet så langt det er etisk forsvarlig. Men ikke alt som er teknologisk mulig kan forsvares etisk.

Den som krenkes, når stat og fertilitetsklinikker tyr til enhver tenkelig metode for unnfangelse av barn, er barnet selv:

• Barnet krenkes på det dypeste når voksne med fullt overlegg fratar det dets rettmessige kjødelige mor eller far, dets aller nærmeste omsorgspersoner.
• Det er en kollektiv krenkelse av barn når lovverket i dag tillater planlagt farløse barn.
• Det er en kollektiv krenkelse av barnet når loven tillater villet forvirring om foreldreskap: Når barnet kan ende opp med å ha en genetisk mor, en surrogatmor og en sosial mor, kanskje også en medmor og ingen far – hvem kan det ha tilhørighet til? Hva skal det tenke og tro etter hvert som det vokser opp og får greie på sannheten om sin flokete tilblivelse, om sitt avhugde slektstre?
• Det er en kollektiv krenkelse av barn når loven tillater at de på embryostadiet kan "gis bort", "re-designes", settes "på vent" i årevis eller overlates til forskning og destruksjon.
• Det er en kollektiv krenkelse av barn når de på embryostadiet tillates utsortert pga utviklingsavvik.

Vi er gått for langt! Vi har glemt at forut for foreldreskapet er det et foreldreansvar å ta stilling til og påta seg, og dette ansvaret bør leves ubetinget så langt råd er. Har vi noensinne rett til å frasi oss det potensielle foreldreansvaret våre kjønnsceller bærer i seg og overføre det til fremmede? Hvor er omtanken for de egne barn man slik fraskriver seg ethvert ansvar for? Hva er stort og altruistisk ved en slik handling? Og om det skjer i egen slekt – gjør man barnet en tjeneste ved å gjøre genetisk tante til ”mor”, mens genetisk mor tar tanterollen? Hvilken pris skal barn betale for at voksne skal få sine drømmer oppfylt?

Ansvar og øye for barnets rettigheter er nøkkelen til å håndtere foreldreskapets besværlige sider. Det gjelder uplanlagte foreldreskap like mye som de overplanlagte. Regjeringens offentlige utredning om ”Farskap og annen morskap” fra 2009 viser tydelig hvilke livsløgner voksne er villige til å lovfeste for å bevare fasader. For barnet er imidlertid det enkleste om de voksne er sanne i sine handlinger, og ikke tilraner seg foreldreskap som ikke er deres og som kan skape vansker for barnet, ei heller fornekter foreldreskap de har ansvar for.

Våre myndigheter er etisk forpliktet til å sørge for at lovverket ikke lar voksnes urimelige ønsker om barn munne ut i ”botemidler” - ulover - som i seg selv krenker ønskebarnet. Foreldreskap handler ikke om "retten til egne valg", men om å ivareta barnets rett. Foreldreskap må leves på barnets premisser og på deres iboende rett til egen mor og far.