Fattigdom er ingen dyd

Hvorfor romantiserer man fattigdom i dagens Norge?

Det kan sannelig virke sånn. I flere av de seneste innleggene her på VL, så snakkes det så flott om å leve med møysomhet og eie lite og at lykken ligger i det å leve slik.

Det kan jo godt være at det finnes en del som lever møysomt og er lykkelige, men det finnes sikkert noen rike også som er lykkelig nettopp fordi de er rike. Poenget mitt er at lykken er forkjellig fra menneske til menneske, og vi må ta høyde for dette. Derfor trenger vil mest mulig frihet slik at flest mulig  kan leve ut sitt gudgitte potensiale og tilføre seg selv og verden mest mulig. Dette skaper rikdom og velstand, og rikdom og velstand er bra.

Veldig ofte hører man kristne lovprise fattigdommen, nærmest som en verdi i seg selv, men det er selsvagt ikke noen kristen tanke. Bibelen advarer aldri mot rikdom, men mot kjærlighet til penger. Rikdom og produksjon henger uløselig sammen...er det noen som vil si at produksjon er ondt?

Rikdom har gjort at vesten lever godt, slipper å sulte og har muligheter for livsutfoldelse som mangler i fattige land. Jo flere rike det er i et land, jo flere arbeidsplasser vil vi ha og hjulene vil virkelig svive i økonomien. Dette er noe alle er tjent med.

Til motsetning ser vi hva Kina gjorde når de innførte kommunismen. De drepte, fengslet og torturerte de rike, bedrifseierene...all dem som var med å holde landets økonomiske hjul i gang...og resultatet var hungersnød og tomme varehyller.

Rikdom er bra. Vi trenger å verdsette alle dem som skaper ting og bygger både rikdom for seg selv og andre. Vi trenger å dyrke frem ressursene i folk. La de flinke bli flinkere, og legg forholdene til rette for at det kan skje. Ingen, selv ikke de svake og fattige i vårt land, er tjent med at velferdsstaten til slutt kollapser under sin egen vekt fordi at industrien er borte, produksjonen er borte og alt vi har er forbrukere, men ingen kapital og ingen reell verdiskapning.

Vi må bort fra den meningsløse tankegangen om at det nærmest er kriminelt å lykkes og ha suksess. Det er nettopp denne tankegangen som er så kvelende for alt som heter skapertrang og kreativitet, og den viser oss veldig godt hvorfor kollektivistiske systemer før eller siden kollapser nettopp pga de har forsømt og drevet bort de rike, entrepenørene, enerene...

Jeg avslutter innlegget med å anbefale boken Atlas Shrugged, eller Dem som beveger verden av Ayn Rand. Det er en meget tankevekkende bok som tar for seg nettopp dette.