Verdidebatt

Et samfunn kun for de vellykkede?

Er vi i ferd med å skape flere tapere i dagens samfunn? Magefølelsen min er dårlig når jeg hører om mennesker som faller utenfor og trekker seg vekk, mens andre strever for å henge med eller helst klatre høyere på rangstigen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er det noen som vet om et billig sted å bo, spurte en venn om, på Facebook, i sin fortvilelse.  Vedkommende hadde fått sin inntekt kraftig redusert, i møte med sykdom og NAV. Det var ikke fysisk mulig for han å beholde hjemmet som familien bor i, på den nye inntekten. Vi er flere som har fått føle på kroppen at syk bør man helst ikke tillate seg å bli. Det straffes - hardt!

Som om det ikke er nok å bli rammet av sykdom eller annet som reduserer arbeidsevnen, skal man ydmykes på det kraftigste i sitt ofte ganske brutale møte med det offentlige "hjelpeapparatet". Det høres så flott ut med "arbeidsavklaring" i attføringsbedrift. ALLE skal gjennom dette i dag. Det har staten bestemt.  Joda, men problemet er bare at det er en kraftig knekk i selvtilliten for et arbeidsmenneske å skulle bli tildels mistrodd, vurdert, testet ut av mennesker som slett ikke kjenner til hva en står i. I det uendelige.  Det gjør noe med en å oppleve sånt. I tillegg til sykdommen eller det man sliter med, føler man sterkt på "taper"-stempelet. Ikke minst fordi man har sterkt redusert økonomi og utgiftene er nøyaktig de samme.

Noen ganger ender dommen med at man blir erklært ufør. Og da havner man i gruppen som slett ikke er vel ansett i samfunnet. Man er forsåvidt vant til å være akkurat der, fra en ofte lang periode som syk, men nå er det fastslått at man er en som har tapt. En som ikke fikk det til. Selv om det ikke stod på viljen. Og i tillegg kommer altså den enda mer reduserte inntekten. Særlig for dem som i utgangspunktet ikke hadde råd til gode forsikringsordninger.

Det medfører utvilsomt tapt anseelse, i et samfunn der man fokuserer på hva du er, fremfor hvem du er. Det første vi spør hverandre om er: hva jobber du med da? Hva gjør du? Og jobber du ikke, vel da er vel sjansen stor for at du heller ikke gjør noe, i andres øyne.

Så er du blitt en taper.

Det er så lett å skape tapere og så vanskelig å gjenopprette tapt selvfølelse. Selv de som burde vite bedre, går i fella og lar seg rive med av vellykkethetskravene.

Trimdronninen, Kari Jaquesson, har nylig kommet med en uttalelse til "de feite": Du har ikke fedme, du er feit! (fritt gjengitt) Sikkert også i utgangspunktet ment som en oppvekker.

Men hvordan reagerer en som allerede føler seg som en taper på slike utspill? Det er ikke så vanskelig å forstå. Man føler seg mistrodd, vurdert og bedømt. Igjen av mennesker som slett ikke har kunnskap nok om hva en står i. De færreste har mot til å ta til motmæle eller forsvare seg. Forfriskende å se at ikke alle lar seg diktere av forståsegpåere. Den såkalte "charter-Hilde" er en av disse. Hun gir Jaquesson svar på tiltale i denne kommentaren. Der forteller hun sin egen historie og litt om sin erfaring med andre som strever. Hun gir også uttrykk for sin skuffelse over at mennesker uttaler seg så kategorisk om noe som er såpass sammensatt.

Hva ønsker vi å oppnå, tenker jeg. Et samfunn som består av mennesker som er like? Hvorfor er det tilsynelatende så viktig å få alle til å passe inn i samme form? Og hvis man ikke passer der, skal man straffes, hånes?

Hvorfor tar ikke flere til motmæle? Av de som er bivånere til urettferdighet og som ikke selv strever med sykdom og annet? Hvorfor sier ikke flere som jobber innenfor hjelpeapparatet fra - om hvor mange som faktisk mister motet og går dukken? For de jo vite om at slikt skjer?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt