Verdidebatt

Bondeviks ambivalente syn på ytringsfrihet

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik leder som kjent «Oslo-senteret for fred og menneskerettigheter». Dagens uttalelser til Søndagsavisa tyder på at han muligens bør finne seg en annen jobb.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bondevik var i dag gjest i Søndagsavisa på NRK P2, eller mer presist - noe som også ble påpekt - intervjuet med ham var et opptak; ingen skulle være i tvil om at han selvfølgelig er i Kirken på sendetidspunktet!

Nåvel, det var bare en innledende morsomhet, nok om det. Anledningen til at han ble intervjuet var at UD har opprettet en eller annen slags ordning som skal holde oppsyn med hvilke forhold religionsfriheten i det enkelte land lever i og virker under, spesielt da med sterkt fokus på minoriteter. Sikkert et respektabelt og ideelt tiltak, men da blir det jo desto mer ironisk at Bondevik, høyst ufrivillig riktignok, plumper ut i det med uttalelser som innebærer det stikk motsatte, både av religionsfrihet og ytringsfrihet, og som dermed også står i kontrast til de menneskerettighetene hans Oslo-senter på sin fane hevder å holde så høyt.

Det var jo kun et tidsspørsmål. For selvfølgelig måtte det skje. Selvfølgelig måtte Bondevik på et tidspunkt komme innom «de siste dagers krenkelser av folks tro», og litt inn i intervjuet med Joar Hoel Larsen kom han med den smått utrolige uttalelsen at «ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre»(!)

Kjell Magne Bondevik mener åpenbart at ytringsfriheten ikke skal brukes dersom det som uttrykkes kan komme til å krenke noens følelser.

Tenk det du. Intet mindre. Hva han her mener å si, men bevisst prøver å skjule gjennom en dose generalisering, er jo åpenbart. La oss derfor dekonstruere denne teksten og sette den sammen til det den åpenbart egentlig representerer. Det første som slår oss er at Bondevik like gjerne kunne sagt rett ut at «man skal ikke komme med uttalelser eller gjøre noe som kan krenke folks religiøse følelser», for det er vel knapt noen som vil tro at han reelt sett mener at folk ikke skal kunne komme med politiske meninger som kan «provosere andre»? Eller at folk ikke skal «provosere andre» med sin kunst? Eller «krenke» noens usmakelige valg av klesstil, eller dårlige valg av bil?

Skal ulike kunstuttrykk kunne begrenses av at noen føler seg krenket, for eksempel av nakenhet?

Imidlertid har hans generelle uttalelse - hvis den skulle gjøres til noe universelt gyldig (noe det vel må antas at han mener, gitt at han formulerer seg slik?) - konsekvenser som er langt mer vidtrekkende enn den åpenbart lett naive Bondevik har evnet å overskue. For hva vil den sies å ikke kunne ramme? Hva vil det innebære at den som rent subjektivt føler seg krenket eller provosert skal ha definisjonsmakten for hva som reelt sett er å anse som overgrep og diskriminering, og benytte det som grunnlag for hva som kan sies og gjøres? Betyr ikke det at vi ville befinne oss i et samfunn så autoritært, totalitært og ufritt, at dets like aldri har sett dagens lys i noe land i verden? Selvfølgelig ville det bety det. Et slikt samfunn ville enkelt og greit vært et fullstendig uutholdelig sted å tilbringe sitt liv.

Bondevik er jo medlem på dette forumet; kanskje vil han derfor på et tidspunkt komme til å sneie innom dette innlegget. La oss derfor ta et eksempel som kanskje vil kunne få ham til å forstå hvilke alvorlige implikasjoner hans utilslørte uttalelser om at folks «krenkede følelser» skal bestemme hva andre skal kunne hevde muntlig, skriftlige eller på annen måte uttrykke seg om. Og som kanskje kan virke klargjørende for hans eget syn på hva som bør ligge til grunn for Oslo-senterets definisjon av begrepet «menneskerettigheter».

I mange av de land der deler av befolkningen, på grunn av sine erfarte «provokasjoner» og «krenkede følelser», gjennom den siste tid har stått i sentrum for medienes oppmerksomhet, forholder det seg slik at mange av de samme menneskene ser det som en krenkelse og provokasjon i seg selv at andre for eksempel har en kristen tro og uttrykker den, at noen skifter tro, eventuelt mister den, eller aldri har hatt noen. Ifølge vår x-statsminister og hans uttalelse om at man ikke skal bruke ytringsfriheten «til å komme med ytringer som provoserer andre» er dette altså «provokasjoner» og «krenkelser» som disse menneskene har full rett til å bli forskånet for. Konklusjon: Religiøse grupper og alle som har et annet syn på sin eksistens enn det som er den rådende oppfatning blant flertallet i befolkningen, skal helst holde dette for seg selv. Altså det stikk motsatte av det som er UD´s uttrykte mål med sin satsning på å holde et fokus på nettopp minoritetenes rettigheter i ulike land.

Så kan man selvfølgelig anføre at det jo ikke er dette Bondevik egentlig mener. Og nei, selvfølgelig er det ikke det. Men samtidig er det unektelig nettopp dette hans uttallte meninger om hvordan folk skal forholde seg ytringsfriheten for ikke å «krenke folks tro», betyr og innebærer. Og det er etter min mening svært alvorlige signaler, særlig når de blir sendt fra en leder for et senter som har som sin viktigste oppgave å holde menneskerettighetene i hevd, og som er så sterkt knyttet til moral og etikk.

En hvilken som helst islamist eller annen rabiat religiøs hysteriker fra en annen trosretning, kan altså langt på vei bruke lederen av et senter for menneskerettigheters uttalelser for å forsvare, om ikke voldelige reaksjoner, så i hvertfall de opplevde «krenkende provokasjonene» som alltid ligger til grunn for slike handlinger.

Bondevik kan nok ikke regnes som autoritær, men hans uttalelser har unektelig et preg av en totalitær tenkning, i det minste får de et slikt utslag. En person som besitter en rolle der vedkommende skal fremme menneskerettigheter, bør kunne avkreves en noe større evne til refleksjon i moralske og etiske spørsmål en det Bondevik her viser.

Forøvrig sa Bondevik også at «Mange av landene i verden har en blasfemi-paragraf, og det har jo vi også stor forståelse for; vi hadde jo det her i landet også, inntil for noen år siden.»

Hvem han henviser til med dette litt udefinerte «vi» er litt usikkert, men jeg hadde et klart inntrykk av at han nærmest inkluderte hele landet som blasfemi-paragraf-tilhengere. I såfall melder jeg meg umiddelbart ut av dette «vi», på dette punkt.

Kanskje bør Bondevik finne seg en jobb der hans uttalelser ikke i så stor grad står i kontrast til de frihetsidealer vi er så stolte av her i vesten? Eventuelt bør styret i den stiftelsen han har sitt virke i gi ham en innføring i hva den samme stiftelsen er ment å holde på med, og hva den legger i begrep som «menneskerettigheter» og «ytringsfrihet».

******

PS! Hvis noen skulle lure: NRK´s Joar Hoel Larsen gjorde null, niks og nada forsøk på å konfrontere eller på noen måte problematisere Bondeviks uttalelser, det til tross for at han (Larsen) tilhører en profesjon der ytringsfriheten utgjør selve fundamentet og er en ufravikelig forutsetning for utøvelsen av faget journalistikk.

Betegnende nok er ikke akkurat det lenger egnet til å overraske...

«If all printers were determined not to print anything till they were sure it would offend nobody, there would be very little printed.» Benjamin Franklin

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt