Muhammedfilm, terror og kjærlighet

Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til dette?

Min umiddelbare reaksjon er fortvilelse og harme over en – unnskyld generaliseringen – muslimsk verden som møter en ytring med vold, terror og drap. Det finnes ingen unnskylding for de overgrepene som blir gjort i Allahs navn, og ansvaret for dette ligger hos dem som utfører handlingene. Ikke filmskaperen. Ikke USA. Ikke Vesten. Og aller minst kristendommen.

Det finnes ingen unnskyldning. Men kanskje en forklaring? For hvem er jeg til å dømme, en kristen fra vesten, vokst opp med sølvskje i munnen og med full frihet til å ytre det jeg ønsker om livssyn, politikk eller andre viktige samfunnsspørsmål? Hvordan kan jeg sette meg på min høye hest, langt hevet over deres hverdag, og uttale meg om hvordan de skulle ha reagert? Skal ikke jeg som kristen forsøke å forstå, lytte og elske? Ikke at vi skal lukke øynene for urett som blir begått eller unnlate å spørre om det er noe i den islamske tro som legger til rette for slike overgrep. Men kan det være at disse reaksjonene bare er symptomer på noe dypere og mer komplekst enn en følelse av at deres profet blir spottet?

Shabana Rehman Gaarder skriver i en kommentar på nrk.no at «mennesker som er underernært på frihet, demokrati og rettferdighet blir blinde, stumme, døve. De trenger omverdenens støtte. For hvordan skal en som er blind vise vei? Hvordan skal en som er stum heve stemmen? Hvordan skal en som er døv høre vår utfordring?»

Ordene til Gaarder er kloke. Men hvordan kan vi være mennesker som gir dem den støtten de trenger? Som kristen er det ingen tvil om at jeg må se til kirkens Herre, Jesus, som ba oss om å elske våre fiender, be for dem som forfølger oss og velsigne dem som forbanner. Hvis vi som kirke begynner å gå denne veien, er jeg overbevist om at voldsspiralen kan bli en fredsspiral. Da kan blinde få syn, stumme få snakke og døve få høre. Og fanger få sin frihet.