Nye bukser og kroppslig forfall

I dag har jeg kjøpt meg to nye bukser! En rask titt i klesskapet i morges fortalte meg at tiden var moden for å fornye kleskolleksjonen litt. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte bukser da det er noe jeg i det lengste venter med. Det er noe med Pedersen og prøverom som ikke går helt sammen. Hvorfor er alle prøverom så trange, og hvorfor er alle prøverom utstyrt med et grelt lys som gjør at et allerede fra før vinterblekt ansikt antar en heller grå-gusten farge hvor alle lyter synes mer enn vanlig? Min merkelige nese – som ellers likner forbløffende på hoppbakken i Garmisch - blir stor som en potet. Og ørene mine kunne gjerne ha sittet på elefanten Dumbo. I tillegg får jeg et merkelig fårete ansiktsuttrykk a-la en sau som ser cockpiten i et middels stort passasjerfly for første gang.

Men åkke som; bukser stod altså på dagens agenda. Har jeg vokst siden i sommer? Utvilsomt! I bredden. Og noen bukser kasseres da de må ha blitt innkjøpt i et heller krampaktig forsøk på å fremstå som langt yngre enn det jeg er. Lappete jeans med hull på knærne tar seg slettes ikke godt ut på en middelaldrende og etterhvert litt lubben mann!

Et kjøpesenter ble oppsøkt og jeg smøg meg forbi de trendy butikkene med høy musikk og ansatte med kroppsfasong som et kosteskaft. Dressmann var tingen! Dagens tilbud: 2 for 499,-! Størrelse? 32/32 eller 32/30, alt ettersom. Bukser ble hentet og prøverommet inntatt. Knagger til å henge fra seg vinterøyet på? Nei. Ingen. Det er tydeligvis noen som tror vi oppsøker butikkene i Adams drakt? Nåja, jeg var i usedvanlig godt humør denne lørdags formiddagen og fikk etterhvert vrengt av meg både jakke og benklær. Så skulle buksene prøves. Mistenkelig. Her måtte noe være riv ruskende galt. Var det ikke størrelse 32 i livet? Joda, det var det. Men allerede med buksene halvveis oppe på lårene forstod jeg at noe var ikke stemte. Sterkt transpirerende og med rå muskelkraft fikk jeg dratt buksene helt opp. Men min muskelkraft strakk ikke til for å få kneppet igjen. Buksa sprikte som byens løse damer nederst i Tollbugata. Magen ble forsøkt trukket inn. Men nei, til ingen nytte. Ok, så var vel buksa heller liten størrelsen da? Slik man sier i skobutikken når damene motvillig må innrømme at både 38 og 39 var heller trangt og kapitulerer når ekspeditøren forsiktig foreslår str. 40. Javel, nye bukser med livvidde 33 ble hentet og prøvd. Se så – dette var bedre, tenkte Pedersen mens han holdt pusten og forsøkte å gjenskape fordums magemuskler. «De går seg til» sa ekspeditrisen trøstende. Ja, det håper jeg da og tenker at det kanskje ikke var så dumt om jeg begynte å bevege meg litt mer enn akkurat bort til heisen som fører meg rett ned i garasjen. Men iallefall; det ble to for kr. 499,-. Og potetgull, sjokolade og peanøtter er bannlyst! Iallefall i januar. Men Pedersen blir neppe å observere sammen med alle andre som i nyinnkjøpt joggeutstyr frekventerer fortau og gangstier på nyåret. Ultimo februar er antallet på disse joggende menneskene allikevel redusert med ca 90%...... Dog livvidde 28 (som jeg brukte så sent som i 1998) er forlengst historie.

Og dagens historie avsluttes med et utdrag fra Kjell Arild Pollestad's «På feil klode? Dagbok 2004-2008»:

«Livet har lært meg at også mannen har sin panikkalder, eller kanskje den heller bør anses som en mannlig variant av kvinnens overgangsalder: Den kommer senere og gjør seg sterkest gjeldende når han er rundt femogfemti (eller 49 – Pedersens anmerkning). Da kan han ikke lenger lukke øynene for at kroppen er i forfall. Han har forlengst måttet venne seg til at de hårene som faller av, vokser ut igjen i nese og ører og andre uvedkommende steder (eller midt på nesetippen – Pedersens anmerkning igjen). Det skjer en kroppslig nedgang i bokstavelig forstand; alt flytter seg lenger ned. Slapp og overflødig hud fra ansiktet blir hengende under haken, og brystkassen siger langsomt nedover og finner varig hvile i en økt livvidde som hverken kan trimmes eller slankes bort; den vil i beste fall visne med årene. Enda litt lenger ned faller det en ro over tingene som neppe oppskaker de få sølibatære, men som er til bekymring for de mange som ikke har noe kall i den retning.»