Vi rører her ved et demokratisk dilemma, som det sannsynligvis ikke finnes enkle og innlysende løsninger på. For egen del ser jeg religiøse politiske partier som en uting, men jeg må forholde meg til faktum. Vi har i dag tre kristne partier som er godkjente her i landet. I tillegg til Kristelig Folkeparti, finnes minipartiene Kristent Samlingsparti og De kristne – begge dannet i opposisjon til KrFs mer ”sekulære” politiske linje. I tillegg har diskusjonen gått i muslimske miljøer om en mulig dannelse av et ”Islamsk Folkeparti”.
Partier som allerede er etablert og godkjent, kan selvsagt ikke ”miste lisensen” – og bordet fanger. Jeg kan derfor vanskelig se at det vil være mulig å forhindre nydannelser med en annen religiøs basis enn kristendommen.
La oss derfor tenke oss at vi ikke hadde hatt etablerte, religiøse partier her i landet – men at noen ytret ønske om å etablere et slikt. Hva slags debatt hadde det avstedkommet? Hadde det da vært ønskelig å forby politiske partier med en religiøs basis? I så fall: Hvilke argumenter ville vært relevante?
Frankrike er et eksempel på et moderne, vestlig demokrati der det ikke finnes religiøse partier. Er Frankrike dermed på kollisjonskurs med sine egne demokratiske idealer?
La meg avslutningsvis lenke til en fersk sak som viser at problematikken ikke bare gjelder oss her i det ”kristne” Vesten. Debatten har nemlig gått heftig i Libya, der ledende politikere i overgangsstyret har tatt til orde for et totalforbud mot religiøse partier:
[ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Libya-forbyr-religiose-partier-6813989.html ]