Verdidebatt

Bibelhistorie

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av mangel på en bedre kategori skriver jeg dette under ateisme, men det blir kanskje litt feil så ikke legg vekt på det.

Bibelen kan sikkert tolkes på mange måter, og det gjøres også. Men det virker ofte som om kunnskap omkring Bibelen; når, hvor, av hvem den ble skrevet, og ikke minst hvorfor forfatterne skrev som de gjorde, er mangelfull, eller man anser dette for ikke å ha noen betydning.

I 1987 utkom en bok av Richard Friedman, «Who wrote the Bible», som gir en status på hva vi vet per i dag. Boken er gjenutgitt flere ganger, med enkelte mindre endringer og oppdateringer. Den utgaven jeg forholder meg til er HarperOne 1997. Friedman er en respektert autoritet på området og boken, som omhandler Det Gamle Testamentet og hovedsakelig Mosebøkene, er ikke kontroversiell selv om noen detaljer kanskje kan være omdiskutert. Friedman skriver også selv i innledningen at om boken benyttes som et angrep på Bibelen, så har man gått glipp av poenget.

Jeg skal forsøke å gi et lite sammendrag av den viten som Friedman presenterer, men anbefaler selvsagt at alle som er interessert i Bibelen eller i gammel historie å lese hele boken. I sammendraget benytter jeg hovedsakelig engelske person- og stedsnavn, i tråd med Friedmans bok.

Mosebøkene er skrevet av fire hovedkilder kalt J, E, D og P. J er representant for den gruppen som benyttet navnet Yahweh (på tysk Jave) på sin gud. Disse var bosatt i sør i Judah (Judea) etter at det samlede riket ble delt etter kong Solomos død. E er dem som kalte sin gud for Elohim og holdt til i det nordre riket, Israel. D er personen bak 5. Mosebok (Deutoronomy på engelsk), mens P representerer en gruppe prester som anses som etterkommere etter Aron. I tillegg ble disse forskjellige delene satt sammen til en enkelt bok av en redaktør, R.

Friedman forteller litt om den verdenen som skapte bibelen, først i tidsrommet fra 1200 B.C. til Israels fall i 722, deretter fra 722 frem til Judahs fall i 587, og så videre til rundt år 400 B.C. På den tiden var det en rekke folkegrupper i det bibelske området (jeg bruker de engelske navnene), Canaanites, Hittites, Amorites, Perizzites, Hivites, Girgashites, Philistines, Phoenicians, Ammon, Moab, Edom, og selvsagt Israelites. Den dominerende religionen var naturreligion hvor mennesker tilba naturkrefter, himmelen, solen, havet, fruktbarhet, død. Den viktigste guden i det området som skulle bli Israel var El, en mannlig patriarkisk hersker som ikke ble forbundet med en spesiell naturkraft. Israels gud var Yahweh. Han var også partiark og heller ikke forbundet med en naturkraft. I henhold til bibelsk tradisjon var israelittenes liv organisert i tretten stammer, hvorav tolv av stammene hadde sine geografiske territorier, mens den trettende, Levi, var prester som levde i de største byene i territoriene. Friedman forteller om Saul, hans etterfølger David og om Solomon, og hvordan riket ble delt i et nordlig Israel, og et sydlig Judah (Judea). Videre hvordan det Assyriske riket erobret Israel i 722, mens Judah i sør overlevde i mer enn hundre år etter ødeleggelsen av Israel.

Forfatterne av J og E finner vi i den perioden på rundt 200 år (frem til 722) hvor de to kongedømmene, Israel og Judah, levde side om side. Hver på sin måte skriver de historiene som vi nå kjenner fra de fire første Mosebøkene. De to skriver hver ut fra sin situasjon, hva som var viktig for dem, og hvilke politiske, religiøse, territoriale, osv ambisjoner de hadde, E fra Israelsk synspunkt, J fra Judeisk. Friedman skriver at E var en prest fra Shiloh og fra Levi-stammen, og som sannsynligvis tilhørte den gruppen av prester som hevdet å være etterkommere av Moses og som var blitt dårlig behandlet under Solomo. J var også Levite, men tilhørte den gruppen som mente å stamme fra Aron. Når vi ser hvordan de to presenterer de forskjellige fortellingene, og hva de legger vekt på, fremgår det tydelig at det er to rivaliserende syn som møtes. Friedman gir mange eksempler på dette fra sentrale deler av Mosebøkene. E ble altså skrevet i Shiloh engang mellom 922 og 722, J i Jerusalem mellom 848 og 722, før de to versjonene ble satt sammen til en, antakelig i Jerusalem etter 722.

Kong Hezekiah var hersker i Judah fra 727. Han sentraliserte all utøvelse av religion til tempelet i Jerusalem og knuste alle andre gudebilder. Hans etterkommere var derimot ikke gode i presteskapets øyne. De lot gjenreise de gamle gudebildene og offerstedene, og presteskapet mistet igjen sin makt. Da Josaiah ble konge i 639 var han bare 8 år gammel. Sannsynligvis var det en fra presteskapet som styrte på hans vegne de første årene. I hans attende regjeringsår ble det «funnet» en bok, en Torah, i tempelet, som skulle få stor betydning for Josaiah og for religionen, og som kom svært beleilig for presteskapet. Denne Torah'en var sannsynligvis 5. Mosebok, Deutoronomy, inkludert de neste seks bøkene av det Gamle Testamentet (samlet kalt Deutoronomistic history). Torah'en profeterte Josiahs komme, og fremhevet han som den messias som skulle redde David-slektens rike. Josiah realiserte også profetiene med sentralisering av religionen til tempelet osv., men så ble han drept 33 år gammel. Friedman skriver at det var to versjoner av D; den første beskrev Israel/Judah fra Moses frem til Josiah, og sluttet med Josiah. Denne ble skrevet i de første årene av Josiahs styre. Da han døde var det behov for en oppdatering. Denne ble sannsynligvis skrevet i babylonsk eksil av samme forfatter som den første, men ca. 20 år senere. Friedman hevder at denne forfatteren, D, var Jeremiahs skriver, Baruch, eventuelt i et samarbeid med Jeremiah. Jeremiah sto nær Josiah, og tilhørte den gruppen av prester som ble favorisert under Josiahs regjeringstid. Han var Levite, men ikke blant dem som holdt Arons etterkommere som de eneste rette prestelige. D hadde m.a.o. mye til felles med E.

Etter babylonernes rasering av Jerusalem i 587 ble mange fra overklassen og fra særlig den delen av presteskapet som hevdet å være etterkommere av Aron drevet i eksil i Babylon. Etterhvert fikk de lov å vende tilbake, og en av dem som kom i 458 var Ezra. Med seg hadde han «Moses Torah». Dette var sannsynligvis den komplette, kombinerte Torah'en som vi kjenner i dag, som er basert på E, J, D og P. P er den desidert største kilden til Mosebøkene, omlag størrelsen på de andre tre tilsammen. P-forfatteren var åpenbart en som representerte interessene til den delen av presteskapet som hevdet å være etterkommere av Aron. Det måtte også ha vært en med inngående kjennskap til JE. Han omskrev mange av fortellingene slik at Aron skulle fremstå bedre enn i JE, på bekostning av Moses, og han la til nye fortellinger. Han er også den viktigste lovgiveren i bibelen ved siden av Moses. P ble skrevet som et alternativ til JE for å fremme interessene til Aronid-prestene. Men P ble antagelig ikke skrevet i Babylon i eksilperioden. Den ble forfattet før D, og D hadde sannsynligvis tilgang på P. P ble skrevet etter det nordlige rikets fall i 722 og før Josiahs død i 609, sannsynlig under Hezekiah som var vennlig innstilt til de Levite-prestene som hevdet å være etterkommere etter Aron.

Til sist forteller Friedman om den brilliante jobben som ble gjort av R, redaktøren, som flettet E, J, P og D sammen til et hele. Dette var også en fra kretsen av Aronid-prester og ble gjort i tiden for det andre tempelet i Jerusalem. Friedman mener at denne redaktøren var Ezra.

Det som jeg har skrevet her gir absolutt ikke noe fullstendig bilde av det som boken til Friedman omhandler, og kan sikker virke mer forvirrende enn oppklarende for mange. Det er også godt mulig at sammendraget mitt inneholder enkelte feil. Poenget mitt er egentlig å reklamere litt for kunnskap rundt Bibelen annet enn av ren teologisk art. For min del gjør slik kunnskap at Bibelen plasseres trygt på jorden sammen med andre historiebøker og gamle myter, på tross av det som Friedman hevder å være sine ambisjoner. I debatter siteres Bibelen ofte, uten tanke for hvorfor det ble skrevet som det ble. Men historiske fakta rundt Bibelen må da ha en betydning for hvordan den skal oppfattes, også blant kristne?

Det vi ser av Friedmans bok er at Bibelen er skrevet og sammenflettet av personer, prester som hadde mening og mål med å skrive som de gjorde. Det fremstår i første rekke som en politisk, teologisk rivalisering mellom Moses og Arons etterkommere. Historiene fortelles for å fremheve den ene eller andre, og lovene konstrueres for å sikre posisjon og makt til de forskjellige grenene av presteskapet. Les boken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt