En fatal unnlatelsessynd

Leder av SKK, Anders Anundsen: "Vi vil grave til vi finner sannheten."

Saksordfører for 22/7-høringen i SKK, Geir Bekkevold: "Vi skal få svar på hva som var grunnen til at det gikk galt, hvorfor alt sviktet 22. juli."

Redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd: "Vi tåler ikke at ikke alt kommer frem og opp på bordet i denne saken."

SSBU´s klare advarsel

I etterkant av terroraksjonen, og spesielt etter den tildels knusende rapporten som 22. juli-kommisjonen la frem, har presse og også den politiske opposisjonen - og det med rette - utvist en enorm interesse for de sikkerhetspolitiske disposisjoner og prioriteringer som ble gjort av Regjeringen ved statsminister Stoltenberg, samt de ulike ansvarlige departementer og Politidirektoratet før katastrofen og det utøvende politiet under og mens terroraksjonen pågikk. Det er selvfølgelig viktig at disse forholdene blir gjenstand for analyse, men er det virkelig her, i denne antagelig voldsomme mengde dokumenter, at den viktigste forklaringen til at alt gikk så forferdelig galt ligger begravd?

Vi går 29 år tilbake i tid, til I 1983, da Anders Behring Breivik var 4 år. Etter å ha observert ham og hans sviktende omsorgssituasjon gjennom en tid, skrev Statens Senter for Barne- og Ungdoms-psykiatri (SSBU) et brev til Barnevernet der de anbefalte at det ble opprettet et weekendfosterhjem for ham. Senere samme år sendte SSBU et nytt bekymringsbrev til barnevernet som igjen omhandlet Breiviks oppvekstvilkår, mentale tilstand og utvikling, og som konkluderte med at

“Anders´ omsorgssituasjon er så sviktende at han står i fare for å utvikle mer alvorlig psykopatologi”

. Denne setningen ble også, ironisk nok kan man kanskje si, lest opp av dommer Arntzen under domsavsigelsen den 24. august. Uttrykket

“mer”

betyr åpenbart i denne sammenheng at han ifølge det fagpersonellet som hadde observert ham, allerede den gangen hadde klare symptomer på at noe var blitt alvorlig galt, og at hans negative utvikling ble ansett å være en direkte konsekvens av den livssituasjon han levde i.

Ville denne fireåringen ha utviklet seg til en tikkende bombe som tilslutt eksploderte, dersom Barnevernet hadde fulgt opp SSB´s alvorlige advarsler og klare anbefalinger om å gripe inn i hans omsorgssituasjon? 

Ifølge professor og ekspert i barnepsykologi Willy-Tore Mørch kan et barns hjerne påføres varig skade av utrygghet og mangel på stabilitet i oppveksten, særlig hvis situasjonen er slik i barnets første år; ting som problemer med hukommelse, og utvikling av patologiske tilstander med angst, depresjon, psykoser og problemer med kontroll av følelser og aggresjon kan bli resultatet av ulike former for omsorgssvikt. Budskapet i brevet fra SSBU til Barnevernet er da også så alvorlig at vedkommende som formulerte teksten like gjerne kunne ha skrevet at "Anders´ omsorgssituasjon er så sviktende at den på sikt kan få fatale konsekvenser, både for ham selv og andre."

Anbefalingen i rapporten ble ikke fulgt opp av ansvarlige barnevernsmyndigheter.

Til alt overmål forsøkte hans far, med bakgrunn i guttens vanskelige situasjon, å få foreldreansvaret, men tapte.

Disse avgjørelsene kan man sagtens få gåsehud av i dag.

Et mantra

Bisetningen "..., men la meg gjøre én ting klart; det er kun en person som er ansvarlig for denne handlingen, og det er gjerningsmannen", har nærmest blitt et mantra for alle kommentatorer - inkludert AP´s sekretær Raymond Johannesen, som på Dagrevyen og Aktuelt i dag gjentok dette utallige ganger - uavhengig av politisk farge og i hvilket miljø vedkommende har sitt tilhold. Denne ryggdekkende påpekningen, som mange tydeligvis ofte føler er et tvingende nødvendig påheng når de uttaler seg om 22. juli-saken, har vært benyttet utallige ganger av dem som har begynt resonnementet med å antyde at noe i en eller annen sammenheng burde vært gjort for å hindre katastrofen.

Og selvfølgelig er det isolert sett korrekt. Selvfølgelig er det slik at det rent faktisk, praktisk og fysisk kun var én mann som planla og gjennomførte terrorhandlingene den 22. juli 2011. Likevel blir det å trekke en slik konklusjon etter min mening altfor enkelt og unyansert; det blir for banalt å hevde at all den energi og tankekraft som var en forutsetning for handlingen, var indusert ene og alene av ham selv.

Om man betrakter sosialmyndigheter, helsevesen, politiet og andre av de institusjoner som har som oppgave å trygge folks, og ikke minst barns, hverdag som et svært grovmasket nett, der ansvarliggjorte personer utgjør nettmaskene, men der en stor andel av dem som kunne hatt behov for å bli fanget opp og fått hjelp, likevel glir ubemerket igjennom nettet uten at noen legger merke til det, og at ingen derfor heller kan holdes personlig ansvarlig for ikke å ha fanget vedkommende opp, så er det likevel ikke til å komme forbi at det for Breiviks del kan dokumenteres at han på et tidspunkt, og det i svært tidlig alder, rent faktisk ble fanget opp av dette nettet, etter en svært alvorlig rapport fra et fagpersonell, men at han likevel ble sluppet løs igjen, og etterlatt i eksakt samme situasjon som dette personellet hadde slått fast kunne føre ham ut i en ytterligere forverret psykopatologi. Er ikke slik opptreden et svik, eller i det minste en grov unnlatelsessynd? Eller er dette faktum virkelig så likegyldig som mangelen på konsentrasjon om det skulle tyde på? Og som også den bemerkelsesverdige mangelen på omtalen av det i medier og andre steder preges av?

En tilfeldighet?

Som nevnt over er alle nå intenst opptatt av å gi uttrykk for viktigheten av å komme til bunns i hvordan denne katastrofen i det hele tatt kunne ramme oss. Så hvorfor har ingen fattet særlig interesse for de avgjørelser som ikke ble tatt av barnevernet lenge før, og hva denne unnlatelsen kan ha hatt av betydning for hva som skjedde nesten tredve år senere? Er det ikke innlysende at det er noe å lære her, om enn en kunnskap som er svært dyrkjøpt? Blir en slik erkjennelse simpelthen for tung å bære? Kan man virkelig hevde at det er ren etterpåklokskap å rette kritikk mot dem som har ansvaret for å trygge barns rettigheter for ikke å ha tatt slike klare og eksplisitte advarsler fra fagpersoner innen mental helse og utvikling hos barn på alvor?

Og, ikke minst, kan noen med rette avvise det å mene at historien høyst sannsynlig hadde fått et helt annet forløp - at 77 mennesker fortsatt hadde vært i live - dersom advarslene var blitt fulgt opp, som rene spekulasjoner? Er det en ren tilfeldighet at barnepsykologenes uttalelser om at Breivik sto i fare for å utvikle mer alvorlig psykopatologi, viste seg å bli en realitet?

Hadde denne lille gutten på fire år “fri vilje” da han ble et subjekt for vurdering av sin mentale helse, og hans videre skjebne så ble forseglet av myndigghetenes unnlatelsessynd i etterkant? Selvfølgelig ikke. På hvilket tidspunkt var det så han fikk denne “frie viljen”? Når var det han ble et fritt og fullt ut autonomt individ, med mulighet til helt frie og uavhengige valg, og til å handle helt frikoblet fra påvirkning fra tidligere erfaringer i livet, hendelser som ble betraktet som så alvorlige at han ifølge dem som observerte ham som fireåring mente han burde tas ut av hjemmet for ikke å bli alvorlig mentalt syk?

Dømt til å bli et monster

Når vi først er i gang, og du nå engang har lest mesteparten av dette lange innlegget allerede, kan jeg jo dra et annet groteskt eksempel på det samme. Saddam Husseins sønn Uday kan tjene som et godt eksempel på en person som mange med god grunn har lært seg å hate intenst, eller i det minste føle den totale avsky for.

Uday Hussein var inkarnasjonen av en sinnsyk psykopat. Hans far var Saddam Hussein; kan man ha et verre utgangspunkt for sin mentale utvikling?

Uday var øyensynlig et brutalt menneske som ikke bare manglet all evne til å føle med og ha empati med andre, han oppførte seg i tillegg som en regelrett sadistisk psykopat. Han kunne for eksempel more seg med å ta med seg sine kamphunder, oppsøke et bryllup, voldta bruden, noen ganger drepe henne og/eller tilfeldige gjester. Som sjef for Iraks OL-komité var han også beryktet for å torturere de idrettsutøvere som ikke innfridde forventningene, på det grusomste.

I 1988, under en tilstelning til ære for Suzanne Mubarak, kona til Egypts daværende president Hosni Mubarak, slo Uday sin fars personlige tjener Kamel Hana Gegeo ned med en klubbe før han drepte ham med en elektrisk slaktekniv, alt foran øynene på sjokkerte gjester. Grunnen var at Gegeo hadde introdusert hans far for en yngre kvinne, noe Uday anså som en utilgivelig fornærmelse av sin mor.

Uday Hussein ville ikke overgi seg under den siste Irak-krigen og han og broren Qusay ble derfor skutt og drept i sitt skjulested av irakiske og amerikanske styrker i løpet av en kort skuddveksling i juli 2003, etter at eieren av huset de befant seg i hadde latt seg friste av de $30 millioner som ble utlovet i belønning for tips som førte til at de ble tatt.

Sam Harris sier at dersom man ikke er passifistisk ekstremist så må man innrømme at det er slike situasjoner våpen er til for å brukes i; til å drepe monstere som Uday Hussein dersom de nekter å overgi seg. Likevel har historien unektelig også en annen side, og Harris sier:

“Tenk at du tar en reise bakover i tid langs hans livslinje. Tenk på ham som en fireårig gutt. Kanskje var han en litt rar gutt, kanskje var han skremmende allerede da; det finnes barn som har psykopatiske trekk. Men han var også et veldig uheldig barn. Blant annet hadde han Saddam Hussein som far; jeg mener, hvor uheldig er det mulig å bli? Han var rett og slett den fireårige gutten som var dømt til å bli psykopaten Uday Hussein. Hvis vi på et tidspunkt kunne ha grepet inn i hans liv, mens han var fire, fem, seks, syv år, og hjulpet ham, så ville det vært det eneste riktige å gjøre, og medfølelse ville vært det riktige motiv. Så etter min mening er det å innse at fri vilje er en illusjon åpningen inn til medmenneskelighet og medfølelse. Og ironien er at dersom du virkelig vil være som Jesus, og elske dine fiender, eller i det minste ikke hate dem, så er det å ta innover seg et større bilde av vitenskapelige fakta om årsakssammenhenger for menneskelig adferd et godt sted å starte. Jeg sier ikke at det vil være enkelt å adoptere et slik perspektiv dersom du eller noen du er glad i har blitt ofre for en voldelig handling, og det er naturlig å føle hat overfor mennesker som har begått slike. Det jeg snakker om tar utgangspunkt i hvordan vi vurderer verden i perioder der vi ikke er preget av slike sterke føelser, og det er jo i slike situasjoner vi utformer politikk og vitenskap.”Sam Harris: «Å innse at fri vilje er en illusjon, er åpningen inn til medmenneskelighet og medfølelse».  

Dette er ikke enkelt, først og fremst fordi det innebærer så mye følelser, som jo alltid er irrasjonelle. Men jeg kan, mye av samme grunn, vanskelig se at Sam Harris formulering er annet enn en fornuftig tilnærming til vårt syn på hverandre og hva som er bakgrunnen for hvordan mennesker handler. Hva om Uday Hussein hadde blitt adoptert av en vanlig irakisk familie i tidlige barneår, eller kommet til Norge som flyktning og vokst opp i en norsk famile? Ville han likevel blitt et slikt monster? Jeg synes det virker å være svært usannsynlig, og dermed tvinger det seg også frem en annen, og langt mer ubehagelig tanke. For kan jeg garantere at jeg ikke hadde blitt som han, dersom jeg hadde tatt hans plass som sønnen til Saddam Hussein? Nei.

En umulighet

Så man kan sagtens spørre: hvor stor er muligheten for at 22. juli hadde blitt husket for de grusomhetene denne datoen nå for alltid vil bli forbundet med, dersom den lille gutten på fire år hadde blitt tatt ut av sin sviktende omsorgssituasjon og omplassert i tråd med de ekspertråd som beviselig forelå? Jeg vil våge å påstå at det nærmest er utenkelig å forestille seg at katastrofen da hadde inntruffet. 22. juli, slik vi nå husker denne forferdelige dagen, fremstår som en umulighet. Likevel synes de fleste nå i etterkant å være mest opptatt av å finne forklaringer på, og ikke minst plassere ansvar for, hvorfor slike menneskelige bomber som Breivik ikke blir desarmert før de går av, og det er selvfølgelig isolert sett fornuftig nok, men er det ikke enda viktigere å istedet bidra i størst mulig grad til at de aldri blir konstruert?

Stortingets Kontroll & Konstitusjonskomité startet i går arbeidet med å finne ut hvem og hva som har ansvaret for at det gikk så forferdelig galt 22. juli. De skal avsløre "inkompetanse og ukultur" i flere av vårt samfunns institusjoner.

Men den antagelig viktigste årsaken til tragedien blir garantert ikke engang berørt; et murrende monster vil derfor fortsatt bli liggende der i dypet, klar til i en ukjent fremtid å springe ut og igjen snerre mot en alltid like uforberedt befolkning.

En grov unnlatelesessynd ble begått av Barnevernet; nå gjentas den høyst sannsynlig av Stortingets Kontroll & Konstitusjonskomité.

Og det er en skandale i seg selv.

PS! Jeg ber, hvis det er mulig: La meg slippe påstander om at jeg er ute etter å forsvare brutale voldsmenn og ikke tenker på ofrene for dem; det er det stikk motsatte som er min agenda for dette innlegget, hvis da det skulle fremstå som uklart for noen...